Kampanjen for å tillate gjenvalg av Venezuelas president Hugo Chávez i presidentvalget i desember 2012 øker fart. I denne sammenhengen har bekymringer dukket opp for vitaliteten til det venezuelanske demokratiet til tross for det nylig fullførte regionale valget, erklært "fredelig og eksemplarisk" av OAS-generalsekretær Jóse Miguel Insulza. Muligheten for gjenvalg fremsettes som autoritær av noen, og ulovlig av andre.
Den venezuelanske grunnloven sier at en avvist grunnlovsreform ikke kan presenteres på nytt innen samme valgperiode. Som sådan fordi den konstitusjonelle reformpakken fra 2007 inkluderte endringer som tillot ytterligere gjenvalg når den ble knepent beseiret, virker de foreslåtte endringene ulovlige.
Likevel er lovligheten av denne endringen behandlet av en særegenhet ved den venezuelanske grunnloven. Den trekker et skille mellom konstitusjonell reform og endring, bare førstnevnte kan ikke presenteres på nytt i samme periode. Forskjellen ligger i om endringen søker å endre konstitusjonens normer i stedet for prosedyrene. Helt klart et spørsmål for debatt, men det ser ut til at det å fjerne terminbegrensninger mer er et spørsmål om en spesifikk artikkel, nummer 230, enn en underliggende norm i grunnloven.
Den antatte autoritarismen med ubestemt gjenvalg er godt uttrykt. Selv Chávez sin utropte intellektuelle inspirasjon, Símon Bolivar, Venezuelas frigjører fra spansk styre, ga uttrykk for bekymringer om gjenvalg på ubestemt tid. "Ingenting er så farlig som å la den samme borgeren sitte ved makten over en lengre periode".
Det som imidlertid bekymret Bolívar var ikke ideen om gjenvalg, men det praktiske ved det. Folket, foreslo han, "blir vant til å adlyde" og borgeren til å lede, og det fra dette tidspunktet begynner tilranelsen av folkelig suverenitet. For alle som er fjernt kjent med den spreke venezuelanske opposisjonsbevegelsen, ser ikke den tidligere bekymringen ut til å være en alvorlig bekymring. Spesielt når vi tar i betraktning at Venezuela, i motsetning til USA, tillater en folkeavstemning om tilbakekall av presidentens mandat slik det ble prøvd i 2004.
Når vi snakker om å være vant til å styre, angir vi uunngåelig lederskap med presidentens pennestrøk. Vi må merke oss at dekreter har vært et trekk ved Chávez-presidentskapet, som med mange av administrasjonens nasjonaliseringer. Men ved å bruke dette som vår målestokk, sett sammenlignet, virker Chávez relativt uvant med lederskap til tross for sine ti år ved roret. Brasil fra 1988-95 så 1004 dekreter med én telling. Carlos Menem fra Argentina, nå under etterforskning for ulovlig våpenhandel, selv om den på den tiden ble mye feiret, utstedte over 300.
Selv om en leder kan ha en autoritær disposisjon, som mange antyder om Chávez, betegner dette ikke det institusjonelle miljøet de opererer i som autoritært. Demokratiske institusjoner bør forsøke å dempe disse personlige tendensene, men i denne forstand må vi erkjenne at "gjenvalg" fortsatt er "valg". Makten vil likevel til syvende og sist ligge hos folket. Dessuten må vi erkjenne at endringen i seg selv vil være en effekt av den generelle viljen, den vil kreve godkjenning i en folkeavstemning.
Et viktig element for å avgjøre om endringsforslaget er autoritært, er måten det innføres på. Den venezuelanske grunnloven tillater tre mulige kilder til initiativ: presidenten, tretti prosent av varamedlemmer i nasjonalforsamlingen, eller en petisjon med underskrifter fra minst 15 % av de som er innskrevet i det nasjonale valgregisteret.
Mange hadde håpet at den populære ruten skulle bli tatt. Dette virker rett og slett mer demokratisk, spesielt med tanke på å sikre den populære hovedpersonen som er sett for seg i grunnloven. Det ville også gitt en mulighet for aktivistbasen til Chávez sitt parti, PSUV, til å gjenvinne initiativet over medlemmene av dets høyere sjikt, hvorav noen til og med av Chávistas oppfattes som korrupte eller inkompetente.
Likevel på 5th i desember 2008 indikerte Chávez på programmet "dando y dando" at endringen ville bli innført via nasjonalforsamlingen. Selv om dette er en savnet mulighet til å fremme dens demokratiske legitimasjon, innfører innføringen av endringsforslaget på denne måten neppe det som autoritært.
Ordtaket sier at "veldedighet begynner hjemme", kanskje det burde kritikk også. Det britiske parlamentariske systemet setter ingen formell grense for den mulige tiden en person kan bruke som statsminister. Med tre valgseire var Tony Blair landets lengstsittende Labour-statsminister, og selv om mange anser hans ledelsesmåte som autoritær, ser vi fortsatt på systemet vårt som et kraftig demokrati. Denne følelsen varer selv om en mann for tiden leder oss som få ville hevdet å ha stemt til en slik stilling i et stortingsvalg.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere