Attentatet på tre arbeiderledere som tilhører det stort sett pro-PSUV UNT, Richard Gallardo, Luis Hernández og Carlos Requena[1] den 27. novemberth har blitt satt i kontekst av analyseartikler som den spredte politiske volden på landsbygda til urbaniserte former rettet mot arbeiderledere og sosialarbeidere, utført av en opposisjon som kom på bakgrunn av noen betydelige valggevinster[2] og skyll med utenlandsk finansiering[3]. Det som ikke har blitt diskutert er den emosjonelle responsen fra venstreorienterte mot slike forbrytelser. Vestlendinger er dårlig rustet til å forstå dette svaret fordi volden vi vanligvis møter, for eksempel knivkriminalitet i Storbritannia, er fundamentalt annerledes. Selv om vi kan møte volden i våre samfunn med fornektelse, aksept eller positiv aktivisme, fanger ingen av disse opp dynamikken til motstand som finnes blant venezuelanske venstreorienterte i forhold til den nåværende bølgen av politisk vold.
I løpet av de siste månedene en eller to ganger i uken har jeg deltatt på møtene til en gruppe venstreorienterte i Merida. Normalt støyende saker der de eldste ler høyest, er gruppen stolte av å være aktive, og jobbe i samfunnet i stedet for "hablando paja" (snakker søppel). Den har rundt 80 medlemmer fordelt likt mellom kjønn.
Kvelden begynte som vanlig. Vi satt rundt det lange trebordet og kjempet for å tilby plassene våre til alle som ville ta dem. Den formidable moderatoren spør om det er noe til overs fra forrige møte, ingen svarer, i fellesskap lager vi så agendaen for ukens møte.
Vi starter med å opprette et utvalg som skal vurdere ansettelser i kommunestyret, stillinger ingen vil ha før noen tåpelig foreslår at de som han anser som «aktive medlemmer» skal gjøre opp. Diskusjonen går ironisk nok over til spørsmål om senioritet i en gruppe som er ideologisk i motsetning til hierarki. Denne typen oppførsel er uvanlig, folk er på kant. Før diskusjonen blir for opphetet går moderatoren i gang med en avstemning om kandidater, dette er fullført og deretter går strømmen ut som om det var en misbilligelse.
Lysene tennes nesten umiddelbart og slukker den myke gløden til 20 mobiltelefoner like raskt som de dukket opp; dette er ikke en helt uvanlig hendelse. Vi går over til den andre artikkelen på agendaen; en mann leser et intervju gitt av en engelsk professor til venezuelanske medier. Stillheten er fullstendig. Han leser ferdig og vi går inn i en heftig, men vennlig diskusjon.
Plutselig kommer vi til den tredje artikkelen på agendaen. Latteren stopper, smilene forsvinner. Vi starter en lang diskusjon om politiske drap og kontrarevolusjonær vold. "Hvordan vet vi at det er politisk?" en gammel mann spør: "Jeg ser ingen av opposisjonen døde på gaten".
Venezuelanere er ikke nye innen vold, verken fra staten som massakrerte mange fattige venezuelanere i Caracazo i 1989, eller i samfunnet – drapstallene har steget urovekkende siden begynnelsen av den bolivariske prosessen[4]. I denne sammenhengen kan man dessverre være sikker på at det er en del av opposisjonen døde i gata.
Men da er ikke dette volden den gamle mannen viser til. Holdningene til den økende drapsraten i Venezuela er veldig like de jeg har funnet i England i forhold til knivkriminalitet. Alle er enige om at det er en forferdelig ting, at det er en indikator på det mye omtalte "moralske forfallet" i samfunnet[5]. Men det som slår frykt i oss i forhold til denne statistikken er at de virker vilkårlige. Det er noe grusomt i tanken på tilfeldighet når man snakker om knivkriminalitet eller drap. Ideen om at en normal person som venter utenfor en klubb i Bristol en kald natt kan bli knivstukket, er skremmende nær oss i Storbritannia, bare den andre siden av statistikken.
For å forstå svaret til venezuelanske venstreorienterte må vi erkjenne at politisk vold er et svar på politisk aktivisme. Jeg tror at hver venstremann i gruppen jobber fordi de mener at arbeidet deres er rettferdig. Om de virkelig velger å jobbe er et stort filosofisk spørsmål, men at de føler for å gjøre det er det ikke. Dermed føler disse menneskene at de velger å sette seg selv i fare for noe de mener er riktig.
Likevel føler folk i England også at de velger å gå på en klubb sent en lørdagskveld, det blir en berettiget risiko man tar for å kose seg som man selvfølgelig prøver å ta forholdsregler mot. Det er i denne forstand som å krysse veien, å ta denne risikoen for å være på feil sted til feil tid. Knivkriminalitet fremstår også som lik ved at den er like moralsk fordømmelig som politiske drap, skyld skal ikke tilskrives ofrene, og vi er like forpliktet til å kjempe mot den ene i samfunnet som den andre.
Likevel ble ikke Richard Gallardo, Luis Hernández og Carlos Requena drept fordi de var på feil sted til feil tid. De ble drept for sine politiske handlinger av folk som var imot disse handlingene. Det er først når vi forstår denne dynamikken og dens emosjonelle implikasjoner at vi kan forstå hvorfor smilene bleknet, og hva som erstattet dem.
Å gå ut i møte med skremmende statistikk kan betraktes som en motstandshandling, dette er en feil[6]. Slike handlinger kan bare være en form for fornektelse eller aksept av risikoen fordi de i seg selv ikke utfordrer eksistensen av knivkriminalitet eller intensjonene til dens gjerningsmenn. Gjerningsmennene til knivkriminalitet motsetter seg ikke bevisst tanken på å kose seg på en kveld ute. Fortsatt aktivisme i møte med politisk vold er imidlertid akkurat det som motsettes av utøverne av den volden, i tillegg kan det også potensielt utfordre voldsutøverne selv og dermed eksistensen av volden. Slik aktivisme forvandles dermed til motstand i to dynamikker.
Hva betyr dette i venezuelansk sammenheng? Volden er rettet mot å dempe fagforening, og dermed er fortsatt fagforening en umiddelbar og direkte form for motstand. Likevel bør vi også forstå at venstreorienterte i Venezuela ser på "oligarkiet" som fienden som skal beseires for å bringe likhet, utvikling og ekte demokrati til landet deres. Det samme oligarkiet blir oppfattet som kraften bak drapene i Aragua. Gitt bemyndigelsen av fagforeninger er håpet å slå et slag mot makten til oligarkiet, blir fagforening dobbelt en motstandshandling. Ikke bare motsetter den seg undertrykkelsen, men søker å avslutte denne undertrykkelsen ved å undergrave gjerningsmennene. Å forstå svar som motstand i stedet for reaksjon er nøkkelen til konfliktens psykologi i Venezuela, og skaper håp om en respons som er moralsk bundet snarere enn et brutalt uttrykk for raseri.
Selv om vi i England kan fortvile over knivkriminalitet, og de beste av oss kan organisere oss for å kjempe mot den, gjør kunnskap om ingen av reaksjonene oss i stand til å forstå den følelsesmessige virkningen av politisk vold. Derfor dukket til min overraskelse da smilene bleknet, blant tydelige tegn på frykt og sinne, den dystre vissheten til en klar gruppe mennesker. Gruppen jeg deltar i konfronterer ikke direkte undertrykkelse rettet mot den, men ved å forsøke å endre samfunnet og utfordre oligarkiet er dens mentalitet også motstand mot politisk vold. Denne andre dynamikken som aktivisme forvandler, endrer den emosjonelle konteksten for aktivister generelt til motstand, selv om bare noen av dem direkte møter undertrykkelse. En mann fortalte oss hvordan datteren hans, assistenten til en PSUV-guvernør, hadde måttet flytte etter å ha mottatt drapstrusler. Hun jobber nå som assistent for en annen PSUV-guvernør. Denne historien om motstand ble mottatt av venstreaktivister selv ikke truet, den styrket deres vilje til å revolusjonere samfunnet, da de ved å gjøre dette også håper å få slutt på volden.
[1] http://www.venezuelanalysis.com/news/3995
[2] http://www.venezuelanalysis.com/analysis/4002
[3] http://www.venezuelanalysis.com/analysis/4010
[4] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/05/09/AR2006050901803.html
[5] http://www.telegraph.co.uk/opinion/main.jhtml?xml=/opinion/2008/07/12/dl1201.xml
[6]http://uk.youtube.com/watch?v=RGBBpiAPXyA se de siste 2 minuttene
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere