Søndag gikk verden sammen for å kreve klimarettferdighet med massive marsjer for solidaritet og positivitet.
Mandag forberedte FN sitt globale klimatoppmøte med mer enn 100 statsoverhoder, noen der som pynt, andre som talsmenn for endringer i miljøforhold som truer overlevelsen til mange nasjoner og folkeslag.
Mandag ettermiddag ringte USAs utenriksminister John Kerry klimaendringene til Washingtons nummer #1 prioritet.
Mandag kveld var jeg i New York sammen med den besøkende presidenten i Sør-Afrika for å markere tjue år med frihet i landet etter at apartheid ble styrtet. Jeg så ingen amerikanske tjenestemenn til stede.
Hjemme, senere samme kveld, var nyheten ute: USA bombet Syria kraftig for første gang med støtte fra en blanding av arabiske diktatorer og teokratier, ved å bruke fly vi solgte dem, for å gjøre et poeng om vestlig forpliktelse til frihet.
Jihadistene lover allerede gjengjeldelse, ifølge SITE, det pro-israelske propagandanettstedet for «etterretning» som videresender alle videoene deres, uten tvil for å skremme oss mer.
Washington krever støtte fra 40 nasjoner. The Christian Science Monitor rapporterer: «Amerikanere kan bli tilgitt hvis dette minner dem om 'koalisjonen av de villige' president George W. Bush hevdet å ha da USA invaderte og okkuperte Irak for 11 år siden.»
Tilføyer statsviter Michael Brenner: «...den såkalte 'koalisjonen av de villige' vil ikke utgjøre mye, bortsett fra dets bidrag av penger til anti-IS-styrker av forskjellige fargetoner, og de nevnte amerikanske luftangrepene. Så lenge ingen regionale stater er forberedt på å sende inn kompetente tropper, vil deres militære rolle i beste fall være marginal. Når det gjelder å tørke ut IS' tilgang på rekrutter fra steder utenfor Syria og Irak, er utsiktene ikke lovende.»
Hvor fort vi har beveget oss fra fred til krig, fra håp til fortvilelse.
Selvfølgelig, som så mange rapporter om amerikanske militære aksjoner, var det ingen omtale av sivile tap eller andre «collateral damage». Det ble antatt av en presse som marsjerte i lås med Pentagon at angrepene var kirurgiske, traff deres mål og skadet en fiende som tidligere i uken publiserte en video som nærmest inviterte til et slikt angrep, kanskje for å vise hvor ille og kraftige de hevdet å være.
Tirsdag kalte The New York Times, til sin ære, angrepene "risikofylte" og rapporterte at "etter seks uker med vestlig luftstøtte i Irak, har irakiske styrker knapt rokket ved Islamsk Stat-krigere."
Regjeringen nektet å anslå hva alt dette ville koste. Og selvfølgelig var det denne politiske beregningen som drev turen til krig, som avslørt av Politico:
«Med sin nye offensiv mot terrorister fra Islamsk stat i Syria har Barack Obama en sjanse til å gjenopplive presidentskapet, men den eneste måten han kan gjøre det på er å bli en helt ny president, en som vil være nesten ugjenkjennelig for sine støttespillere. Obama må gå fra å være presidenten som ble valgt til å avslutte kriger – hans mest verdifulle selvbilde – til presidenten som til slutt leder en effektivt. Og han må nå gjøre det i to land hvor han i det meste av presidentperioden hans har motstått å bli dypere involvert – Irak og Syria.»
Etter hvert som bombene falt, begynte en annen video å sendes, som manglet overproduksjonen av Hollywood-glitten som ISIS har blitt kjent for, men tilbød i stedet et enkelt nedkledd «foredrag» av det britiske gisselet John Cantlie, som sier at han gjør det fordi regjeringen hans forlot ham og han har ikke noe valg.
Selv om det absolutt er en propagandainnsats, gjør Cantlie et poeng at de fleste av våre medier ikke har hatt mot til å gjøre det, og sier ganske fornuftig og på en undervurdert måte: «I dette programmet vil vi se hvordan de vestlige regjeringene er raskt marsjerte mot en fullstendig krig i Irak og Syria uten å ta hensyn til lærdommene fra den siste tiden.»
Og så ble V-ordet introdusert for første gang: "Ikke siden Vietnam har vi vært vitne til et slikt potensielt rot i støpeskjeen."
Interessant nok, en dag tidligere, fikk jeg en e-post fra den vietnamesisk-amerikanske filmskaperen Tiana, som avslutter en film om Vietnams seirende general Giap, som holdt unna de utenlandske inntrengerne og snudde strømmen mot dem.
Tiana ba om råd om hvordan hun skulle presentere den enorme skalaen til kroppstallet etter den første invasjonen. Det var 500,000 60,000 dødsfall blant de franske styrkene, inkludert sivile og det afrikanske folket de brakte for å kjempe for dem i et forsvar av kolonialismen som USA støttet først med penger, deretter trusler om atomkrig og til slutt med over XNUMX XNUMX amerikanske liv.
Husk at den amerikanske eskaleringen i Vietnam kom under presidentskapet til en "liberal" demokrat, Lyndon Johnson, akkurat som denne krigen (eller krigsshowet) lanseres av Nobels fredsprisvinner Barack Obama. (Ikke glem at Henry Kissinger vant Nobel for sin rolle som fredsskaper i det blodbadet, mens hans motpart, den vietnamesiske forhandleren Le Duc Tho, avviste og fordømte prisen.)
Det er analytikere som tror at ved å reagere slik Washington er overfor ISIS, spiller USA faktisk inn i manuset deres og bygger prestisje.
Til syvende og sist er dette en propagandakrig, ikke bare en militær konflikt. Det er å påvirke retningen til den arabiske verden. Vi har allerede sett intervjuer med vanlige folk i Irak som sier at regjeringsstøttede tropper der har vært mer brutale mot dem enn ISIS. De føler ikke at de har mange gode alternativer.
Selvfølgelig sluttet de fleste amerikanere å ta hensyn til irakiske realiteter for mange år siden, og skjønte aldri at vi tapte krigen.
I dag, så gal som dette må høres ut for oss, utgir ISIS (IS) seg som befriere, selv når de marsjerer inn i fortiden. For mange vanlige sunni-arabere som har blitt ydmyket av en rekke ledere vi påtvunget, kan denne "heroiske" fortiden høres bedre ut enn en forverrende nåtid.
På noen måter vil USAs bombardement fremkalle dårlige minner for irakere og gjøre det bombing alltid gjør: stivne motstanden.
Sjefen ser ut til å gløde når han og hans "team" når inn i en overbrukt lekebok, sier Michael Brenner.
«Det mest sannsynlige vil være at Washington gjør det de er vant til å gjøre. Det betyr å lene seg tungt mot å ansette militære eiendeler som er tilgjengelige i overflod. Det medfører et stort ansvar. Hver bombe som slippes risikerer å radikalisere de på mottakersiden som kan være uskyldige eller pårørende til stridende. Når kuler avfyrt av tropper på bakken legges til bombene, forstørres den negative effekten. Dessuten kan selve kunnskapen om at USA igjen dreper muslimer registreres på samme måte. Etter et tiår med å drepe (mange sunnimuslimer) uten god sak, er påstanden om at USA nå dreper dem med sak, mindre enn overbevisende.»
De snakker kanskje klimaendringer i FN, men medieverdenen viser bilder av bomber som sprenger i luften, og endrer den globale samtalen om en planet i fare som verden har ventet på.
Vi er snart tilbake i paranoiaens flagghilsenende avgrunn, med forutsigbare resultater, når «terryene», som de kalles, slår sitt første slag her. Så langt har bare en sinnssyk veterinær trengt inn i det hvite hus-omkretsen, men hvem vet hva som skjer videre?
Handlinger produserer reaksjoner. Har alltid; vil alltid. Og, ja, trist å rapportere, flere amerikanere vil dø etter hvert som ting blir verre, som de sikkert vil. Vi har sett denne filmen før.
Nyhetsdissektor Danny Schechter blogger daglig kl Newsdissector.net og redigeringer Mediachannel.org. Han skrev to bøker og laget en film om Irak-krigen. Kommentarer til [e-postbeskyttet].