New York, New York: I 2008, like etter at Barack Obama kunngjorde sitt kandidatur til presidentskapet, dro han for å trene på et treningsstudio på hotellet. En ung advokat svettet ved siden av ham, en Stanford-utdannet ved siden av Harvard-utdanningen. Begge var svarte, begge var politisk drevne.
Du har hørt om en, men det kan være at den andre hadde mye mer å gjøre med å holde administrasjonen flytende.
His name is Tony West. He just announced he is stepping down as the #3 man in the Justice Department. He’s the brother in law of California’s Attorney General.
The New York Times kaller West «den største nemesis av store banker» for rollen han har spilt i bøter for milliarder av dollar for en rekke forbrytelser og forseelser begått av finansinstitusjoner for å forårsake finanskrisen.
Mesteparten av disse pengene gikk rett inn i justisdepartementet og bidro til å holde regjeringen i gang på et tidspunkt da republikansk obstruksjonisme blokkerte stimulansutgifter på økonomien, og prøvde å holde regjeringen som gissel for løfter om ingen utgifter.
Statsadvokat Holder hadde ikke annet enn ros for Wests forhandlingsstrategier som tvang bankene til å overføre alle pengene fra kassen til offentlige kontoer. Hvorfor gjorde bankene det? Alternativet var verre!
Selv da New York Times annonserte hans avgang, var det en rekke kommentarer om deres Dealbook historie. En hørtes entusiastisk ut og sa: "Vi må finne flere DUSIN Tony West og se dem alle på de store bankene og finansinstitusjonene."
Oliver Buddle, som beskriver seg selv som en tidligere Wall Streeter i mange år, var mye mer skeptisk," "Wall Street hater ikke Tony, den elsker ham positivt. Det kan bare ikke formidle det på posten ennå. Merk mine ord, West, Holder, Breuer, Caldwell, Bharara og Reisner vil gå inn i historien som det mest fangede og korrupte Justice-teamet Amerika noensinne har kjent. Det viktigste her er at det ikke var noen straffeforfølgelse av noen seniorledere på Wall Street, til tross for de millioner av liv de forstyrret og de billioner av dollar i skader de forårsaket.»
Mellom disse to kommentarene er en nødvendig analyse av hvorfor bankene betalte disse rekordbøtene, og hvorfor de fleste av menneskene som ble utsatt for subprime boliglånsvindel fikk så lite kompensasjon mens få bankbetjenter gikk i fengsel.
Næringspressen har rettet oppmerksomheten mot den større saken, men implikasjonene av en så stor formueoverføring har blitt bagatellisert.
Ser skjevt på disse manøvrene, fra den redaksjonelle høyhesten i London, The Economist spurte: «Hvem driver verdens mest lukrative shakedown-operasjon? Den sicilianske mafiaen? Folkets frigjøringshær i Kina? Kleptokratiet i Kreml? Hvis du er en stor bedrift, er alle disse mindre gripende enn USAs reguleringssystem. Formelen er enkel: Finn et stort selskap som kanskje (eller kanskje ikke) har gjort noe galt; true sine ledere med kommersiell ruin, fortrinnsvis med kriminelle anklager; tvinge dem til å bruke aksjonærenes penger til å betale en enorm bot for å frafalle anklagene i et hemmelig forlik (slik at ingen kan sjekke detaljene). Gjenta deretter med et annet stort selskap.
Beløpene er overveldende. Så langt i år har Bank of America, JPMorgan Chase, Citigroup, Goldman Sachs og andre banker hostet opp nærmere 50 milliarder dollar for angivelig å villede investorer i obligasjoner med pantelån. BNP Paribas betaler 9 milliarder dollar for brudd på amerikanske sanksjoner mot Sudan og Iran. Credit Suisse, UBS, Barclays og andre har tatt til takke med flere milliarder, etter ulike anklager. Og det er bare finansinstitusjonene. Legg til BPs 13 milliarder dollar i oppgjør siden Deepwater Horizon-oljeutslippet, Toyotas 1.2 milliarder dollar oppgjør for påståtte feil i noen biler, og mange flere.
I mange tilfeller fortjente selskapene en eller annen form for straff: BNP Paribas fremmet avskyelig folkemord, amerikanske banker flyktet fra kunder med giftige investeringer og BP plyndret Mexicogolfen. Men rettferdighet bør ikke baseres på utpressing bak lukkede dører. Den økende kriminaliseringen av bedriftsadferd i Amerika er dårlig for rettsstaten og for kapitalismen.»
Du kan forstå hvorfor en booster av kapitalismen er ulykkelig, men de brydde seg ikke om å se for nøye på hvem som fikk fordel til slutt. I prinsippet, hvem andre enn bankene vil ikke støtte å straffe økonomisk svindel og relaterte forbrytelser?
Samtidig er det mer i historien enn man ser. Hvis høyresiden er sint, er venstresiden fiendtlig, men av andre grunner.
Frilanser David Dayen skriver om Naked Capitalism: «Vi kjenner de rå tallene du ser i overskrifter – 36.65 milliarder dollar fordelt på de tre bosettingene. Det vet vi også disse tallene er feil. JPMorgan-forliket inkluderer avtalen på 4 milliarder dollar med FHFA, selv om det ble gjort opp uker før DoJ kunngjorde. Yves (Smith, redaktør av Naked Capitalism) utviklet uttrykket "bullshit i forhold til kontanter” for å beskrive hvordan forbrukeravlastningsdelene av oppgjøret – der bankene kan bruke andres penger, få kreditt for rutineoperasjoner som å donere boliger og til og med pengetjenende bedrifter som å gi lån, og tilfredsstille sine forpliktelser gjennom HAMP-lån som lar dem samle inn insentivbetalinger – ser ikke ut som noen form for straff du ville sett i et annet format. Ingen bankraner får beskjed om at han kan sone ut straffen ved å åpne et lemonadestativ.
Når du luker ut tullet, får du 5 milliarder dollar fra JPMorgan, 4.5 milliarder dollar fra Citi og 9.65 milliarder dollar fra BofA...
La oss regne ut!
$5 milliarder + $4.5 milliarder + $9.65 milliarder = $19.15 milliarder
19.15 milliarder dollar – 7.66 milliarder dollar = 11.49 milliarder dollar.
Vi runder av for enkelhets skyld. Så det er 11.5 milliarder dollar i bøter – nesten alle til justisdepartementet selv, og ingen til de faktiske investorene i boliglånsstøttede verdipapirer som ble svindlet. Det er resultatene fra nesten tre års arbeid…”
Hvis investorer ble skrudd, ble huseierne med vilje utsatt for boliglånssvindelene som var grunnlaget for justisdepartementets handlinger i utgangspunktet.
Jeg spurte Martin Andelman, som skriver mye om tvangsauksjoner og boligsvindel som Mandelman, om dette. Han ser på det som en svindel, men bemerker at relativt få ofre fikk noe:
«Du kan argumentere for at noe av oppgjørspengene er øremerket låntakerhjelp i en eller annen form. Et problem er at, som Paul Leonard, grunnlegger av Center for Responsible Lending forklarte, "Hvem som faktisk får denne hjelpen, er opp til BoA. "Bank of America kan fortsatt gjøre alle de siste samtalene," forklarer Leonard.
Et annet problem er at beløpene ... som $2.15 milliarder i hovedstolreduksjoner, i tilfelle av Bank of America-oppgjøret, ikke er på langt nær så store som de høres ut. For eksempel kan 2.15 milliarder dollar i hovedstolreduksjoner ha en innvirkning på 20,000 XNUMX lån, noe som bare ikke er nok til å forandre verden på noen måte.
Til slutt, mange av disse hovedreduksjonene ville ha skjedd uansett ... det er også ting som å skrive ned sekunder (andre boliglån) som er under vann og derfor ikke hadde noen verdi til å begynne med, og eliminering av "annen gjeld." Og så er det æren for å rive ned sykdom og gi lån til folk i dårlige områder som fortsatt har høye FICO-score... og jeg kan ikke engang snakke om det uten å ønske å tygge på glass.»
Hans konklusjon: "De fleste av pengene kommer ikke i nærheten av huseiere, som er det som har skjedd siden National Mortgage Settlement begynte å bli piratkopiert av de forskjellige statlige lovgiverne."
Lynn Parramore, som skrev på Alternet, bekreftet mine mistanker. Det var vanskelig for henne å få tilbake telefonsamtaler til føderale byråer. Spørsmålet hennes. "Hvor blir pengene av?"
"Det er milliardspørsmålet," skriver hun. "Regulatorer elsker å skryte av alle pengene de henter ut fra økonomiske overtredere, som kommer i form av ulike bøter og "disgorgements" (retur av urettmessig fortjeneste) for å avgjøre anklager.
Men går pengene til ofre? Ender det i statskassen? Bruker regulatorer det til å finansiere flere undersøkelser? Kjøpe flotte nye møbler til kontoret? Svarene er ikke alltid lette å finne.»
Og ikke veldig betryggende når du får dem. Hun rapporterer: «Restitusjon for ofre er sjelden, og utgjør en triviell mengde av det DOJ bringer inn. I 2011 tok DOJ inn 2 milliarder dollar i dommer og forlik, og bare 116 millioner dollar gikk til oppreisning.
Hos SEC fikk jeg tak i en talsperson som kort fortalt informerte meg om at penger som samles inn fra bøter aldri kommer tilbake til byrået, men snarere går inn i statskassens generelle fond.»
Så til syvende og sist blir alle disse patetiske oppgjørene bare en alternativ inntektsgenererende ordning, ikke en rettferdighetshandling. Det som er mest skammelig er at disse bøtene så blir utropt av administrasjonen som bevis på at den har opprettholdt loven og kjempet for ofrets rettigheter!
Én oppdatering: Den avgående juridiske strategen Tony West har ansatt Washington-insider, advokat Robert Barnett som har jobbet for Bill Clinton og mange medieaktører som klienter, for å finne ham en ny høyprofilert jobb basert på hans mangeårige offentlig tjeneste.
Nyhetsdissektor Danny Schechter blogger på News Dissector.net og redigeringer Mediachannel.org. Han skrev tre bøker og laget to filmer inkludert Plyndring: Vår tids forbrytelse om finanskrisen. Kommentarer til [e-postbeskyttet].
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere