Det internasjonale økonomiske systemet som tok form etter Sovjetunionens sammenbrudd er ikke dødt ennå, men det er i ferd med å dø. Vi ser det daglig, ikke bare i rapporter om krisen, men også i andre nyheter fra hele verden som forteller den samme historien: systemet fungerer ikke.
Sannheten er at systemet aldri har fungert for de fattige og for de slitende klassene. Den var ikke designet for det formålet, uansett hva dens propagandister og forskjellige korrupte intellektuelle fortsetter å fortelle oss. Systemet fungerte for elitene; det genererte en enorm omfordeling av rikdom og makt til fordel for de allerede rike og mektige, til fordel for borgerskapet. Men nå leverer det ikke lenger selv for dem. Selv om eliten ikke er modig nok til å innrømme det, må systemet transformeres.
Dette er en reell systemkrise, om ikke for kapitalismen, så i det minste for dens nyliberale form. Og denne krisen kan ikke overvinnes før nyliberalismen er eliminert. Hvorvidt dette også vil være slutten på kapitalismen vil avhenge av omfanget av globale kamper og deres utfall.
Det nyliberale systemet var basert på å utnytte billig arbeidskraft. Dette kappløpet mot bunnen resulterte først i tap av arbeidsplasser i Europa, men snart ble latinamerikanske, nordafrikanske og til og med asiatiske arbeidere ofrene. Mange industrijobber flyttet til Kina; faktisk har fremveksten av Kina rammet utviklingspotensialet i periferien av verdenskapitalismen hardere enn det har påvirket systemets kjerne.
Europa mister ikke lenger mange arbeidsplasser til Kina, men latinamerikanske land er det. På mange måter ble de arabiske revolusjonene i 2011 provosert av denne logikken om vekst uten utvikling – reelle muligheter for å skape god industriell sysselsetting har blitt eliminert.
Skiftet til tjeneste- og finansøkonomiene har således skjedd ikke bare i kjernelandene, men også i periferien. Dessuten har det ikke hatt noe med ny teknologi å gjøre. Det har vært resultatet av ødeleggelsen av velferdsstaten, fra den økende svakheten i hjemmemarkedene og fra overgangen til billig arbeidskraft, som faktisk har blokkert teknologisk innovasjon og utvikling innen produksjonsfeltet.
Innovasjonen vi hører om i disse dager har sjelden mye med produksjon av varer å gjøre. Det handler først og fremst om forbruk; de fleste av de "innovative, revolusjonerende produktene" vi møter er ikke nye i det hele tatt, men representerer bare måter å selge oss forskjellige versjoner av de samme varene på, late som om de er nye og tvinge oss til å erstatte de gamle. Forbrukere og sunn fornuft motsetter seg denne absurditeten, og bremser dermed den globale økonomien som ikke kan gå videre uten den.
Den såkalte finansialiseringen av global kapitalisme er ikke årsaken til den nåværende krisen, men utgjør i seg selv en sekvens i mye viktigere endringer – degenerering og eliminering av velferdsstaten, uunngåelig ledsaget av lavere lønn og svakere hjemmemarkeder. Den økende betydningen av internasjonale og globale markeder er uatskillelig fra stagnasjonen og tilbakegangen til deres nasjonale motparter. Nå kommer vi imidlertid til det punktet hvor denne innenlandske nedgangen umuliggjør en fortsettelse av global vekst. Uten radikale endringer i sosiale og økonomiske modeller, inkludert gjenoppbyggingen av velferdsstaten, vil det være umulig å omstille produksjons- og utviklingsstrategier mot hjemmemarkeder selv om de nødvendige ressursene teknisk sett finnes. Selv i Kina vil det snart bli klart at innenlandske markeder ikke vil "ta av" uten gjennomføring av sosiale reformer og en massiv omfordeling av rikdom.
Tiden er derfor inne for å snu siden og å reorientere utviklingsstrategier mot produksjon, mot mer utdannet, bedre betalt arbeidskraft, mot reindustrialisering, og mot sosiale programmer og en ny velferdsstat. Men for å gjøre dette må vi rive ned de økonomiske og politiske institusjonene til nyliberalismen, akkurat som nyliberalismen tidligere ødela de sosialdemokratiske og kommunistiske institusjonene i en gang. Velferdsstaten (sosialstat). Kan dette oppnås uten revolusjoner? Kanskje i noen tilfeller, men bare i sammenheng med revolusjoner andre steder, på samme måte som det skandinaviske sosialdemokratiet tjente på den russiske revolusjonen i 1917.
Det er ingen tilbakevending til den keynesianske modellen på 1950- og 1960-tallet. Dette er ikke bare fordi teknologier og sosiale strukturer har endret seg, og fordi keynesianismen hadde negative sider som vi nå forstår mye bedre. Hovedårsaken er at den vestlige velferdsstaten de siste tiårene opprettholdt seg selv i de såkalte avanserte kapitalistiske landene ved å bruke ressurser hentet fra periferien. Demokrati var også reservert som en luksus for den såkalte utviklede første verden, med det eneste bemerkelsesverdige og varige unntaket fra India. Den sovjetiske modellen for velferdsstaten fungerte i noen tid også rimelig godt uten å utnytte periferien, men også uten å ha demokrati i kjernen. På mange måter satte denne mangelen på demokrati scenen for Sovjetunionens nederlag i den kalde krigen og for den sovjetiske kollapsen.
Vi står nå overfor den formidable oppgaven å skape en ny modell av velferdsstaten som ikke bare vil inkludere demokrati som et fungerende indre element, men som også vil være basert på en utvidelse av demokratisk praksis utenfor politikken, inn i den økonomiske og sosiale sfæren. Denne modellen kan ikke avhenge av det nåværende verdenssystemhierarkiet av rike og fattige stater, og må faktisk fungere som et middel for å overvinne det. Er denne oppgaven gjennomførbar? Det tror jeg på sikt er det, men bare gjennom en revolusjonær prosess som må skje internasjonalt. Denne prosessen har bare så vidt begynt, og vi er nå i den første fasen.
Samtidig er behovet for ny økonomisk politikk presserende. Hva er de kortsiktige prioriteringene vi som venstresida nå bør kjempe for? Det første behovet er kompleks utvikling, skape produktive arbeidsplasser, kulturelle muligheter, utdannings- og forskningsfasiliteter samt boliger og infrastruktur. Alle disse elementene må henge sammen, og de berørte personene (fra tekniske fagfolk til forbrukere og lokale innbyggere) må informeres, konsulteres og involveres i planleggingen. Noen elementer av teknokratisk planlegging kan brukes – det er ting som ikke kan gjøres spontant – men disse elementene må møte testen av demokratisk diskusjon og kontroll. Fagfolk er nødvendige, men gode fagfolk tar ledelsen fra publikum; Dårlige fagfolk er de som prøver å fortelle offentligheten hva de skal gjøre, for så å ignorere tvil og protester fra publikum når medlemmene fortsatt ikke er overbevist.
Et ytterligere aspekt ved den nye politikken må være rekreasjon og utvikling av hjemmemarkedene. Dette kan ikke gjøres uten proteksjonisme – men hva er så galt med det? Beskyttelse har dårlige resultater når det tjener lokale eliters egeninteresse mot utenlandske konkurrenter, men det er ingen grunn til at vi ikke kan beskytte vår velferd og fellesgoder mot forsøk på å ta dem fra oss. Når produkter er billige på grunn av overutnyttelse av arbeidskraft og miljø, har vi rett til å stenge våre markeder for disse varene, og dermed bidra til forbedring av arbeidsstandarder og miljø overalt. Utviklingen av lokale markeder bør imidlertid ikke baseres på en fornyet forbrukerisme; mesteparten av den nye etterspørselen bør genereres av kollektive behov og kollektivt forbruk. God offentlig transport og rimelige boliger er nødvendig, sammen med universelt tilgjengelig, offentlig finansiert internettilgang, kulturelle programmer og vitenskapelig forskning og utvikling rettet mot populære behov som helsetjenester og opprydding av miljøet. Sist, men ikke minst, er det nødvendig med ny infrastruktur for å skaffe energi, vann og kommunikasjon. Dette er de nye kravene som vil drive økonomien mye sterkere fremover enn individuelt forbruk.
Endelig kan vi ikke få en ny økonomi uten en ny offentlig sektor. De fleste privatiseringene de siste tiårene har vist seg å være feil, noe som nå er bredt akseptert av offentligheten, av eksperter og til og med av media. De velstående elitene er nå tvunget til å erkjenne at privatiseringen ikke har fungert, men av åpenbare grunner ønsker de ikke å reversere den. Oppgaven med å snu det faller derfor på oss. Mye mer er imidlertid involvert enn bare å bringe tilbake mange selskaper til offentlig eierskap. Vi må omstrukturere disse selskapene, koble sammen deres teknologier, praksis og kunnskap. Alle disse elementene må integreres for å ivareta utviklingens behov, og ledelsen må demokratiseres.
Vi trenger en ny modell for offentlig virksomhet basert på åpenhet, på å fjerne grenser i offentlig sektor, og på nye effektivitetskriterier som inkluderer å bidra til samfunnsutvikling. Vi må sosialisere banksystemet, undertrykke finansiell spekulasjon og oppmuntre til investeringer, samtidig som vi gir mikrokreditter til små bedrifter, til kommuner, for jobbskaping og for teknologisk eksperimentering på lokalt nivå. Energi og transport må bli offentlige tjenester som helsevesen og utdanning, og mye av produksjonen som er rettet mot disse sektorene må også utføres av offentlig virksomhet. Dette bør være en del av et generelt arbeid for å få til større samhandling og integrering. Produsenter, brukere og forbrukere må samarbeide direkte gjennom offentlige nettverk.
Hvis noe er offentlig, betyr det ikke automatisk at det tilhører staten. Likevel skapes offentlig eiendom gjennom statlig eiendom, og skal nasjonaliseringer gjennomføres (det er ingen annen måte vi kan skape en ny offentlig sektor), må vi transformere staten. Nyliberale snakker lenge om byråkratiets ondskap og om offisiell korrupsjon, men i en verden av total privatisering tolererer de begge med glede. Dessuten har de en interesse på mange måter i å holde staten ineffektiv og korrupt for å avskrekke publikum fra å ønske å utvide den gjennom sosialisering av privat eiendom. Det er grunnen til at det etter tre tiår med nyliberalisme i Vesten, og to tiår andre steder, ikke har vært noen nedgang i korrupsjonsnivået, i antall skandaler, eller til og med i hæren av ofte inkompetente byråkrater. Tvert imot har disse økt overalt, også i europeiske land som er stolte av sine demokratiske tradisjoner og effektivitet. Staten må desentraliseres, demokratiseres og gjøres mer åpen for publikum. Vi bør huske hva Lenin sa om sovjetene i 1905 og 1917. Vi trenger organer som er direkte involvert i befolkningen. Parlamentarisk demokrati er bra, men det er ikke tilstrekkelig; vi trenger institusjoner for direkte demokrati.
Til slutt trenger vi regional integrasjon, som ikke handler om å tilby åpne markeder for vestlige selskaper som ønsker å selge oss kinesiske varer. Det handler om å kollektivt beskytte industriell utvikling og innføre standarder for utdanning som passer til regionens behov. Det handler om vitenskap, orientert mot de samme lokale behovene, om å utvikle nye teknologier som er billige, enkle å bruke og vennlige for en bestemt type miljø. Det handler om å skape markeder for lokale industrier, i prosessen ikke bare åpne veien for industrialisering og reindustrialisering, men også knytte dem sammen med menneskelig utvikling. Det handler om å integrere transportsystemer. Det handler om kollektivt å avskaffe det absurde immaterielle eiendomssystemet som er pålagt oss av multinasjonale selskaper, samtidig som vi snakker mot disse selskapene med en samlet stemme. Det handler ikke om å avskaffe nasjonal suverenitet, slik EU har forsøkt å gjøre, men om å styrke den gjennom internasjonale representative institusjoner som er ansvarlige overfor offentligheten.
De arabiske revolusjonene som nå ryster verden gir en mulighet til å flytte regionen og hele menneskeheten i retning av demokratisk endring, som på sikt vil lede oss mot å overvinne kapitalismen. Disse revolusjonene må stille spørsmål om regional integrasjon og økonomisk politikk orientert mot sosiale interesser. Men revolusjoner kan også mislykkes, og bli beseiret. Kampen for å gjøre revolusjoner og forsvare dem foregår på nasjonalt nivå, men den er virkelig internasjonal i sin betydning. For å starte en revolusjon kan folkelig sinne og vilje til endring være nok, men for at den skal triumfere, er en seriøs politisk kraft avgjørende. Venstresiden i arabiske land står overfor oppgaven med å forene seg og bidra til å bygge en slik styrke, ikke bare som en måte å bidra til transformasjonen av den arabiske verden, men for å bidra til å forandre verden som helhet.
Boris Kagarlitsky er direktør for Institutt for globaliseringsstudier og sosiale bevegelser. Denne artikkelen vil bli presentert på en konferanse i Ramallah, okkupert Palestina, 20. desember for å diskutere alternativ økonomisk politikk, organisert av Palestinsk senter for fred og demokrati.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere