Jeg ble vekket under en tur til Berlin på onsdag av en telefon fra min kone. – Leiligheten vår blir ransaket, sa hun. Bare 15 minutter senere begynte journalister å ringe for å spørre om jeg planla å søke om politisk asyl i Tyskland. Skredet av telefonsamtaler fikk meg nesten til å savne flyet mitt tilbake til Russland. Heldigvis rakk jeg flyet og var i stand til å holde et foredrag for en venstreorientert gruppe til minne om 7. november-jubileet for den bolsjevikiske revolusjonen.
I stedet for å rapportere om hvilke gjenstander Granskingsutvalget beslagla fra leiligheten min, ville jeg mye foretrukket at media skrev om viktigere saker som berører landet, som de alvorlige problemene i pensjons-, utdannings- og helsesektoren.
Den åpenbare årsaken til undersøkelseskomiteens interesse for meg var vitnesbyrdet fra Leonid Razvozzhayev, et medmedlem av Venstrefronten som ble beslaglagt i Kiev og brakt tilbake til Moskva for å møte anklager om at han planla å oppfordre til et opprør.
Etterforskerne selv innså at det ikke var noen måte å ta Razvozzhayevs vitnesbyrd på alvor. De spurte meg allerede før jeg dro til Berlin. Jeg brukte anledningen til å få dem til å ta opp mitt vitnesbyrd angående politiets oppførsel under deres konfrontasjon med demonstranter på Bolotnaya Plosjtsjad 6. mai. Min klage var at politisperringen skapte en flaskehals som provoserte en trefning med demonstranter. Politiet oppførte seg mer som sinte fotballfans som hadde kommet til kamp mot tilhengere av det rivaliserende laget. Flere politifolk siktet mot demonstrantene, noe som utløste konflikten.
Granskingsutvalgets arbeid har heller ikke skapt et inntrykk av fremragende profesjonalitet. Hvem foretar en ransaking bare en hel uke etter å ha innhentet vitnesbyrd fra et vitne? Dessuten, hvis de trengte datamaskinen min, skjønte de ikke at jeg ville tatt med meg den bærbare datamaskinen min til Tyskland? Jeg fortalte dem tydelig under avhør at jeg ville være ute av byen den første uken i november. Men gruppen i Granskingsutvalget med ansvar for ransaking har tydeligvis ikke koordinert sine handlinger med kolleger i samme etat som er ansvarlige for avhør.
Jeg kan ikke la være å sammenligne måten myndighetene ransaket hjemmet mitt i forrige uke med sine forgjengere under sovjettiden. Etterforskere kan være mer høflige, men de er klart mindre kompetente. Politiet driver etterforskning i samme ånd som myndighetene gjennomfører «frie» valg.
Samtidig omtaler imidlertid mange liberale kommentatorer Kremls inngrep mot opposisjonen som en «gjentakelse av 1937». Dette er latterlig og en krenkelse av minnet om millioner av ofre for sovjetisk politisk undertrykkelse.
Men at dagens undertrykkende tiltak verken er utbredt eller effektive, er en liten trøst for dem som har blitt ofre for myndighetenes overgrep. Det siste offeret er Maxim Luzyanin, som fikk 4 1/2 års fengsel fredag for å ha deltatt i 6. mai-protesten og angivelig angrepet politifolk. Det er 16 andre tiltalte som står overfor lignende siktelser, og det er ventet at de også vil få strenge fengselsstraffer.
Myndighetenes handlinger er meningsløse og kontraproduktive, men dette gjør dem ikke mindre hensynsløse.
Boris Kagarlitsky er direktør for instituttet for globaliseringsstudier.