En kort beretning: Veksten og undertrykkelsen av OWS
Occupy Wall Street feiret sitt to-måneders jubileum ved å ta gatene i New York City i en hel dag med direkte masseaksjon. Vi feiret de hundrevis av okkupasjoner som har dukket opp over hele landet og rundt om i verden. Vi feiret de hundretusener som har deltatt ved å marsjere, utføre sivil ulydighet og sette kroppene deres i bevegelse. Vi feiret de millioner av mennesker over hele verden som er forent i deres vilje til å bli med i denne bevegelsen på alle måter de kan. Vi feiret i mange tusen i byer over hele verden.
Samtidig fortsetter mye av status quo. Nye sparetiltak blir vedtatt rett under nesen på oss, de hjemløse forblir uten boliger og de arbeidsløse uten jobb, krigene som er utført i vårt navn fortsetter, rikdommen konsentreres stadig lenger til noen få hender på bekostning av de mange. Og i møte med denne bevegelsen som øker i opposisjon, har staten og hovedstaden reagert med vold både fysisk og ideologisk, ment å undertrykke demoralisere oss – leire blir ryddet ut av opprørspoliti, arrangører målrettet for arrestasjon, knuste tenner og neser, barn og bestemødre peppersprayet.
Det er bare en dråpe i bøtta sammenlignet med volden som oppleves i marginaliserte samfunn eller i hendene på amerikansk imperialisme, men det representerer et kritisk øyeblikk i utviklingen av denne bevegelsen. Det er ikke en tilfeldighet. Vi blir tatt på alvor. Kanskje vi burde bli smigret.
Trygghet: Vi vinner fortsatt
Vi bygger en global bevegelse, og eliter begynner å mobilisere den utrolige makten de har til rådighet for å gjøre den skaden de kan – media og stipend for å diskreditere oss, lover og regler for å begrense oss, og ren vold for å undertrykke oss. Ja, de betaler tenketankene sine for å undergrave oss, samler inn sine ordførere på telefonkonferanser for å legge strategier om oss, mobiliserer sjokktroppene sine for å slå og arrestere oss, og plystrer til fangehundene deres i pressen for å fortelle historiene de ønsker å høre. .
Dette er hva som skjer når ekte bevegelser dukker opp med nok kraft og potensial til å bli tatt på alvor av de med makt og privilegier. Dette er hva som skjer når bevegelsene blir sterkere og mer mangfoldige. Dette er hva som skjer når bevegelser slår rot i den offentlige bevisstheten. Gjør ingen feil med det: De kjemper mot oss nå fordi vi vinner.
I øyeblikk som disse – når protest blir motstand og makt mobiliserer for å konfrontere den – blir det igjen viktig å stoppe opp og huske hvorfor vi begynte å kjempe i utgangspunktet, og hva det er vi ønsker.
En påminnelse: Hvorfor vi kjemper og hvordan vi vinner
Vi kommer hver til denne bevegelsen med våre mange forskjellige arr og traumer, våre mange mål og drømmer. Vi kommer fra forskjellige steder, med ulike behov. Vi er her sammen fordi vi deler en forståelse av at de forskjellige problemene våre kommer sammen, at systemene for undertrykkelse vi utfordrer ikke bare flettes sammen og eksisterer side om side, men faktisk produserer og definerer hverandre, at vi bare kan beseire dem ved å ha en dyp, helhetlig analyse og ved å presentere hverandre med en reell visjon for hva som kan være i stedet. Vi er enige om at vi må bygge noe nytt her og nå, samtidig som vi kjemper mot de kreftene som hindrer oss i å gjøre det.
Vi kjemper fordi folks behov virkelig ikke blir dekket, fordi det er enkle og systemiske årsaker til det, fordi det er uakseptabelt, og fordi det finnes et alternativ. Vi kjemper fordi vi motarbeider urettferdighet intellektuelt, men også fordi urettferdighet gjør oss vonde i magen. Vi kjemper fordi et system der hjemløse fryser utenfor tomme hjem ikke fortjener å eksistere, fordi et system som lar folk gå sultne mens det er overflod av mat er uakseptabelt. Vi kjemper fordi de økonomiske og sosiale systemene som styrer livene våre har vist seg å være totalt ute av stand til å oppfylle minimumskriteriene for et rettferdig og humant samfunn, og fordi vi er sikre på at det ikke trenger å være slik. Vi kjemper for andre mennesker, men også for oss selv – fordi ingen av oss får leve ut vårt fulle menneskelige potensial innenfor institusjonene som dominerer livene våre i dag. Vi kjemper fordi en annen verden virkelig er mulig, og fordi vi krever det for menneskene rundt oss, vennene våre, barna våre og oss selv.
Innsatsen er høy. Vi har et ansvar ikke bare for å kjempe, men for å vinne.
Vi vinner når vi bygger mangfoldige massebevegelser ledet av de mest undertrykte menneskene i samfunnet. Vi vinner når den bevegelsen blir en dual power – en bevegelse som er i stand til å prefigurere verdiene til et fritt samfunn og legge kimen til det, samtidig som de kjemper mot institusjonene som undertrykker og utnytter. Vi vinner når den bevegelsen blir en der grupper har autonomi til å utføre sine egne kamper mens de finner solidaritet i en delt analyse, visjon og strategi. Vi vinner når vi klarer å transformere kampen fra det symbolske til det virkelige – en kamp som gjenvinner land og rom for å virkelig skape et alternativ og møte folks behov, en som virkelig forstyrrer business as usual og hindrer klassene som dominerer og utnytte fra å fortsette å gjøre det.
Ja, denne nye verdenen blir født – sakte og smertefullt – og for å vinne den, må vi fortelle historien.
Historien: En annen verden er mulig
Den første historien vi må fortelle er kanskje om verden rundt oss. Disse systemene som oppmuntrer oss til å konkurrere og utnytte, som tvinger oss til å føre krig og tortur, som tvinger oss til å bokstavelig talt utslette oss selv av planeten ved å skade den så grundig, vi har ingen fremtid. De er ikke bare uetiske og unødvendige: de er ganske enkelt og virkelig umulig.
Men den viktigste historien er en om muligheten: En annen verden er mulig.
Et samfunn som er økologisk bærekraftig, frigjørende, intimt, varmt og kreativt is mulig. Ikke bare er det mulig, men det må være. Vi kan ha et politisk og økonomisk system som vi alle kontrollerer sammen, et som er rettferdig og humant, et som lar folk styre seg selv og handle i solidaritet, en som er deltakende og demokratisk til sine røtter. Vi kan leve i en verden der mennesker har rett til sine egne identiteter, fellesskap og kulturer, og frihet og støtte til å uttrykke dem. Vi kan ha et samfunn med institusjoner som tar vare på og pleier våre unge, eldre og familier på måter som er frigjørende og samtykkende. Vi kan ha en verden hvor vi faktisk får leve ut og uttrykke vårt fulle menneskelige potensial. Vi kan, og vi må.
Vi forteller en historie som knuser myten om at det ikke er noe alternativ, at folk ikke slår tilbake, at vi kan bli kjøpt bort. Vi forteller en historie som knuser kynismen og identifiserer den som ikke annet enn en forsvarsmekanisme for å beskytte oss fra å følge kaninhullet som fører til å reise seg. Vi forteller en historie om autonomi innenfor solidaritet, rettferdighet ved siden av mangfold, fred bundet til rettferdighet, kamp nært knyttet til skjønnhet. Vi forteller en historie om hvordan arrene våre gir oss visdom og mot til å forandre verden.
Vi forteller historien selv, tvitrer og tagger den, filmer og synger den, skriver den med arrestasjonene og blåmerkene våre. Vi forteller det på jobben og på skolen, på streikene og under demonstrasjoner, ved våre yrker og sit-ins, i fengselscellene der de setter oss når de virkelig er redde for makten vi har. Vi forteller det ved å kjempe på en måte som gjenspeiler verdiene i verden vi drømmer om, og ved å skape så mye av den verden som vi kan mens vi kjemper.
Vi er ikke alene. Vi står på skuldrene til kjemper, og vi står blant venner.
Konklusjon: Håp
Gjennom historien har folk kjempet, reist seg og lyktes. Over hele verden er det mennesker som kjemper, bygger og drømmer. Overalt rundt oss legger folk kimen til den verden vi kjemper for – fra soverommene til arbeidsplassene deres, fra måtene vi produserer og konsumerer til måtene vi underviser og lærer på. Overalt rundt oss går arbeidere i streik eller tar kontroll over arbeidsplassene sine, studenter går ut eller tar kontroll over skolene sine, lokalsamfunn avviser de politiske og sosiale institusjonene som undertrykker dem og skaper sine egne. Folk tar kontroll over sine liv, sine lokalsamfunn, og noen steder sine regjeringer. Og det er bare begynnelsen. En bevegelse blir født, og det er så mye skjønnhet i det – så mye potensial, så mye håp.
Da er det også håp i deg – håp i oss. Verden venter.
Yotam Marom er en politisk organisator, pedagog, forfatter og musiker basert i New York. Han har vært aktiv i Occupy Wall Street Movement, og er medlem av Organization for a Free Society. Yotam kan nås på [e-postbeskyttet].
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere