Over hele landet står stater overfor budsjettkriser og er ute etter å fikse situasjonen. Imidlertid er fokuset for mange av "fiksene" å angripe fagforeninger i offentlig sektor og erodere arbeidstakerrettigheter generelt. Begrunnelsen er at ansatte i offentlig sektor visstnok har oppblåste ytelsespakker, og de må endelig "betale sin rettferdige andel." I virkeligheten er dette svineri. Det er ikke noe mer enn en unnskyldning for å avbryte fagforeninger, rulle tilbake sosiale sikkerhetsnett, samtidig som det gir skattekutt til de rike. På Rachel Maddow Show, Naomi Klein beskriver briljant hva som egentlig skjer. Den siste massive demonstrasjoner i Wisconsin, og trusselen om en generalstreik av noen arbeiderledere, viser at denne gangen ikke nødvendigvis arbeidere kommer til å lene seg tilbake og ta julingen.
De fleste av lovforslagene om maurforening skjer under republikanske guvernører. Men arbeidsfolk er under angrep, under påskudd av å ta tak i en finanskrise, selv under de demokratiske lokale myndighetene. I Providence, RI, for eksempel, en arbeidsstøttet ordfører ga nylig alle lærerne på offentlige skoler rosa lapper. Dette var for å forberede fyringer og skolestenginger som sies å være nært forestående og nødvendige for å rette opp underskuddet. Jeg skrev bare noe om situasjonen.
Jeg foreslår en "fix" som både vil bidra til å løse noen av disse økonomiske problemene og være rettferdig. Den fokuserer på å gå etter de som soler seg i stor rikdom selv under den økonomiske krisen de forårsaket. Vi må øke skattene på selskaper og de rike. Vi må samle inn skattene de skylder og tette smutthullene som gjør at de kan skjerme penger fra skatt. Realiteten er at mange selskaper betaler lite eller ingen skatt, og rike betaler nesten en tredjedel lavere skatt enn de gjorde på 1950-tallet– en tid med stor økonomisk vekst.
Ja, skattene må kuttes. Vi må utvide skattekuttene for de nederste 80 % av befolkningen – jeg ville til og med nøye meg med å utvide dem for de nederste 95 %. De øverste persentilenes skatter må imidlertid økes, så her er noen grunner til at vi bør heve (og samle inn!) skatter på de rike, ikke kutte dem.
For det første viser historien at de kan håndtere det. I kapitalismens gullalder – en tid der BNP-vekstratene var langt høyere enn de siste 30 årene –de øverste skatteklassene betalte skatt så høy som 94 % av inntekten. Høye priser varte til så sent som på begynnelsen av 1970-tallet, og de betalte 70%.
For det andre er det bra for økonomien og budsjettet. Det gir statlige inntekter som kan brukes til å yte viktige tjenester til arbeiderklassen – som arbeidsledighetstrygd, subsidierte boliger og helsetjenester, øke minstelønnen osv. – samt være en finansieringskilde for utgifter til infrastruktur – som vi sårt trenger. , spesielt når det gjelder å håndtere den økologiske krisen. Begge disse tingene stimulerer økonomien og gir arbeidsplasser. Å tilby sosiale tjenester reduserer ulikhet og reduserer sjansene for økonomisk sammenbrudd. Det gir også mer uunnværlig inntekt i hendene på folk som vil bruke den, øker etterspørselen og stimulerer økonomien. Utgifter til infrastruktur vil direkte skape arbeidsplasser – det er enkelt.
For det tredje skaper ikke skattekutt for de velstående arbeidsplasser på det nivået vi trenger, om noen i det hele tatt. Velstående mennesker legger ikke pengene sine inn i økonomien på samme måte som folk i arbeiderklassen og mellominntektene gjør. Det er mer sannsynlig at de lagrer det eller sitter på det for å vente på mer lønnsomme tider i markedet. For eksempel kom det nylig ut rapporter om det ikke-finansielle selskaper sitter på over en TRILLION DOLLAR. Likevel ansetter de ikke folk. Dette er fordi de ikke har tillit til markedet. De tror ikke de kommer til å tjene den fortjenesten de ønsker.
Det vi trenger er en høy vei, lønnsdrevet vekst, ikke lav vei, profittstyrt vekst. Det siste er det vi har hatt siden 70-tallet – den nyliberale epoken. Dette kan gjøres på kort sikt ved å gi tilstrekkelig finanspolitisk stimulans - mye, mye, større enn det som allerede er gitt - og å beskatte de velstående og kutte sløsende utgifter kan betale for det (noen få kriger dukker opp). Regjeringen må også ha en mer aktiv rolle i å skape arbeidsplasser gjennom utgifter til infrastruktur osv. Trickle-down økonomi fungerer bare ikke.
Men her er fangsten. Det kommer til å bli vanskelig for noe å skje på føderalt nivå de neste to årene. Vi kunne ikke få meningsfull økonomisk lovgivning vedtatt under et demokratisk flertall, uansett under et republikansk kontrollert hus. Vi må konsolidere kreftene våre på bakken og bygge slik at vi kan presse på for endring nedenfra nå, samt få noen personer valgt i 2012. Dette tyder imidlertid ikke på å utvide skattekutt for de velstående og kutte utgifter til sosiale programmer blir det eneste alternativet. Det vil bare forverre krisen enda mer. Vi må spenne oss fast og sørge for at de IKKE blir forlenget, at arbeidstakerrettigheter ikke blir tatt bort, at lærere ikke får sparken, og forsvare alle de andre programmene som er gode-lignende trygd. Dessuten er det rom for oss å kjempe på delstatsnivå. Hvis vi viser vår makt i gatene, slik de har gjort i Wisconsin, kan vi få dem til å lytte til oss. En statsdekkende eller landsomfattende generalstreik ville absolutt flytte litt makt til våre hender.
Det første trinnet er å bryte bort fra narrativet som sier å løse den økonomiske krisen "vil kreve delt ofring på tvers av samfunnet vårt," for å sitere Providence, RIs ordfører Taveras. Arbeidende folk ofrer alltid. Det er på tide at de som forårsaket den nåværende krisen – og for de som drar nytte av den evige krisen arbeidere står overfor under et undertrykkende system som kapitalismen – betaler. La oss trekke en strek i sanden og velge sider. Hvilken side vil du velge?
John Cronan Jr. er innfødt fra Providence, RI, nå bosatt i New York City. Han er mangeårig restaurantarbeider, og frivillig arrangør for Restaurant Opportunities Center of New York (ROC-NY). Han er også et grunnleggende medlem av Organisasjonen for et fritt samfunn (OFS). John kan nås på [e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere