Venezuela vil holde sin 24. valgbegivenhet på 20 år Søndag 20. mai. Veien til dette valget var kanskje en av de mest kronglete og vanskelige av Venezuelas nå nesten 20 år lange bolivariske revolusjon.
Først var det et snarvalg i 2013, bare fem uker etter at president Chávez døde av kreft Mars 5. Opposisjonen mente at dette var deres beste sjanse siden 1998 til å fjerne 'Chavismo' fra makten, og da dens kandidat, Henrique Capriles Radonski, tapte mot Nicolas Maduro med bare 1.5 prosent, ropte de svindel og startet en bølge av voldelige protester og opptøyer som førte til at minst ni døde.
Året etter lanserte opposisjonen en ny bølge av voldelige protester (kjent som 'guarimbas') som varte i omtrent tre måneder og etterlot 43 mennesker døde. Denne opposisjonstaktikken, som opposisjonen prøvde igjen i 2017, var enormt effektiv på internasjonalt nivå fordi hver gang den ble brukt, og folk ble drept (mesteparten av tiden i hendene på demonstrantene selv), den internasjonale oppfatningen av Venezuela – som formidlet av internasjonale nyhetskanaler – ble betydelig forverret. Det var dermed bare et lite skritt å rutinemessig begynne å omtale Venezuela som et diktatur, til tross for dets mer enn årlige valgkamper.
I mellomtiden, etter president Chávez' død, begynte Venezuelas økonomiske situasjon å forverres betydelig. Inflasjonsraten steg fra 21 prosent i 2012 til over 100 prosent i 2015 (og snudde til hyperinflasjon i 2018), grunnleggende forbruksvarer og matvarer ble stadig vanskeligere å kjøpe på grunn av mangel, oljeinntektene falt med to- tredjedeler, fra anslagsvis 77 milliarder dollar i 2012 til 25 milliarder dollar i 2016 – alt dette ga opposisjonen ytterligere grunner til å sette i gang stadig mer kompromissløse angrep på regjeringen.
De årsaker til den økonomiske krisen er mangfoldige, men hjertet kan bli funnet i sammenløpet av: en fast valutakurs, en samordnet innsats fra næringslivet for å undergrave økonomien, fallende oljepriser og – fra og med 2017 – amerikanske økonomiske sanksjoner, som alt sammen skapte en av de verste økonomiske krisene i Venezuelas historie.
Maduro-regjeringen så på situasjonen som stadig mer prekær, og bestemte seg for å delta i en rekke forhandlinger med opposisjonen, som regjeringen i Den dominikanske republikk og Spanias tidligere statsminister José Luis Rodriguez Zapatero meklet. I løpet av forhandlingene var det en generell enighet om at Venezuelas presidentvalg, som normalt skulle finne sted i oktober eller november 2018, skulle flyttes opp til første halvdel av 2018.
Først var 22. april avtalt dato, men i de siste minuttene før avtalen skulle signeres i slutten av februar bestemte opposisjonsrepresentanter seg for å trekke seg. Nøyaktig hvorfor de trakk seg er ikke helt klart, men det virker ganske sannsynlig at den amerikanske regjeringen grep inn og overbeviste opposisjonen om ikke å signere avtalen.
Rodriguez Zapatero gikk ut av hans måte å kritisere opposisjonens tilbaketrekning i siste øyeblikk, sier, 'Jeg synes det er sjokkerende at dokumentet ikke ble signert av opposisjonsrepresentasjonen. Jeg er ikke enig i omstendighetene og årsakene, men min plikt er å forsvare sannheten og min forpliktelse er ikke å gi opp oppnåelsen av en historisk forpliktelse blant venezuelanere.'
Maduro-regjeringen kunngjorde da at den uansett ville signere avtalen og fortsette med presidentvalget 22. april, med eller uten opposisjonen. Opposisjonen kunngjorde derimot at de ville boikotte valget.
Til å begynne med var den eneste store opposisjonslederen som brøt fra denne avgjørelsen Henri Falcon, som umiddelbart kunngjorde sitt kandidatur til presidentskapet. Til slutt ble Falcon og Maduro enige om å sette en ny dato – 20 mai – for presidentvalget, for å gi mer tid til valgkamp.
Henri Falcon har alltid vært litt av en "maverick"-politiker. Opprinnelig var han en trofast Chavez-tilhenger og guvernør i delstaten Lara, en av Venezuelas mer folkerike stater. Derimot, han brøt fra Chávez i 2010. Allerede før 2010 hadde Flacon blitt betraktet med mistenksomhet av mange Chavistaer, hovedsakelig for sin noe pro-business holdning og for sin ofte lunkne støtte til det regjerende partiet United Socialist Party of Venezuela (PSUV). Til slutt, i 2012, sluttet han seg til opposisjonskoalisjonen, Democratic Unity Roundtable (MUD) og dannet sitt eget politiske parti, Progressive Advance. I 2013 ble han til og med Henrique Capriles 'kampanjeleder i presidentvalget det året.
Falcons brudd med MUD for presidentvalget i 2018 har fått harde opposisjonsledere til å betrakte ham svært mistenksomt. Til tross for dette nyter han imidlertid støtte fra mange moderate opposisjonsledere, som Claudio Fermin, en mangeårig venezuelansk politiker, som nå er Falcons kampanjeleder, og Jesus Torrealba, den tidligere styrelederen for MUD.
MUDs beslutning om å boikotte valget burde være forvirrende. Dette er den beste muligheten siden 1998 som opposisjonen har til å beseire den bolivariske revolusjonen. Økonomien er nå i hyperinflasjonsområde, reallønningene har falt dramatisk, og mangelen fortsetter å skape problemer, spesielt på medisinområdet. Under slike omstendigheter burde det være mulig å beseire selv den enormt populære Chavez selv, hvis han levde i dag.
Så hvorfor boikotter MUD valget? Den offisielle forklaringen er at det ikke er tilstrekkelige garantier for at det ikke blir svindel. Sentrale opposisjonskrav og opprettelsen av et nytt nasjonalt valgråd og henleggelse av anklager mot flere sentrale opposisjonsledere. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet om stemmesikkerheten litt senere, men selv om svindelbekymringen var legitim, har ingen valg i historien vært vellykket utfordret med en forebyggende boikott i stedet for å delta og deretter bevise svindel.
Den eneste andre plausible forklaringen på en forebyggende boikott er at opposisjonen ikke ønsker å vinne «bare» presidentskapet. Det vil si at den ønsker et radikalt brudd fra den bolivariske revolusjonen og den eneste måten den kan gjøre det på er å provosere frem en politisk og økonomisk krise som vil føre til et kupp eller en annen form for radikal regimeendring. Det vil si at Chavistas fortsetter å dominere ikke bare Høyesterett, det nasjonale valgrådet, riksadvokatens kontor, men også den nasjonale konstituerende forsamlingen, som har ansvaret for å omskrive grunnloven.
Under slike omstendigheter ville det være ekstremt vanskelig å styre fra et opposisjonskontrollert presidentskap, selv under Venezuelas noe presidentsystem. Gitt at opposisjonslederen Julio Borges og andre driver lobbyvirksomhet for stadig tøffere sanksjoner mot Venezuela, virker det klart at strategien er å tvinge frem en fullstendig kollaps av regjeringen og ikke lenger delta i noen demokratiske prosesser i Venezuela.
De som kjenner til Venezuela fra mainstream media, avviser uten tvil Venezuelas valgsystem som en skamplett. Men i motsetning til hva folk tror, har Venezuela faktisk et av de mest transparente og svindelsikre valgsystemene i verden. Den utviklet et slikt system nettopp på grunn av landets erfaring fra før 1998 med utbredt svindel, som førte til utviklingen av et eksepsjonelt sikkert stemmesystem.
Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på dette, men det er et dobbelt valgsystem, der papirstemmesedler og elektroniske stemmesedler både avgis og sammenlignes mot hverandre. Dessuten, hvert trinn av prosessen, fra velgerregisteret, til stemmeautomatene, til fingeravtrykkskannere, til tabuleringssystemene blir grundig revidert av valgobservatører fra alle politiske partier. Alt dette gjør Venezuelas stemmesystem langt mer sikkert og svindelsikkert enn praktisk talt noe annet stemmesystem i verden.
Hovedproblemet som opposisjonskandidat Henri Falcon står overfor nå er ikke stemmesystemet, men mangelen på institusjonell støtte. Med alle de viktigste opposisjonspartiene som boikotter avstemningen (bare tre partier av over 20 opposisjonspartier støtter hans kandidatur), har han vanskelig for å mobilisere støttespillere til demonstrasjoner og for kampanjen hans mer generelt. På toppen av det hele må Falcon overbevise opposisjonsvelgere om ikke å delta i boikotten. Maduro har på sin side det formidable maskineriet til PSUV-en til disposisjon. Landets alvorlige økonomiske krise jevner imidlertid ut skalaen ganske mye.
Meningsmålinger har vært over alt i forhold til hvem som ligger foran i dette løpet. Tidligere har venezuelanske meningsmålinger alltid vært ekstremt partipolitiske, med pro-regjeringsmålinger som pålitelig viser regjeringskandidaten foran og opposisjonsmålinger som viser opposisjonskandidaten foran. Vanligvis i uken før valget hadde imidlertid meningsmålingene til de to sidene en tendens til å konvergere. Denne gangen har de imidlertid holdt seg like langt fra hverandre som noen gang før. Pro-statlige meningsmålere, som selskapet Hinterlaces, gir Maduro en fordel på 17 poeng. Opposisjonsundersøkelser, som Datanalisis, gir Falcon en fordel på 11 poeng over Maduro. Hovedårsaken til usikkerheten i meningsmålingene er boikotten. Det er ekstremt vanskelig å vite hvor mange velgere som vil delta. Opposisjonsmålinger sier at det ikke vil være mer enn 35 prosent, mens pro-statlige meningsmålinger setter deltakertallet på 70 prosent. Om Falcon eller Maduro vinner vil til syvende og sist helt avhenge av hvor mange velgere som avstår.
Uansett hvem som vinner, er Venezuelas fremtid fortsatt ekstremt usikker. USAs innsats for radikale regimeendring – ikke bare rettet mot presidentskapet, men alle statlige institusjoner – vil gjøre det vanskelig å styre landet uansett hvem som vinner. Allerede har USA, og under deres press nesten alle andre konservative regjeringer i regionen, lovet å ikke anerkjenne resultatet. Den forebyggende ikke-anerkjennelsen av et valg, til tross for bruken av et av verdens sikreste stemmesystemer, er helt enestående i latinamerikansk historie.
Hvis Maduro vinner, vil USA uten tvil intensivere sanksjonene, kanskje forby import av venezuelansk olje. Hvis Falcon vinner, vil han også måtte håndtere en ekstremt komplisert situasjon, der de fleste statlige institusjoner forblir i Chavistas hender og der opposisjonen og USA muligens nekter å anerkjenne ham som den legitime presidenten.
Som president for Den andre republikken Venezuela, Simón Bolívar, forklarte på begynnelsen av 19-tallet, fortsetter USA dermed å 'plage [Amerika] med elendighet i frihetens navn.'
Gregory Wilpert er forfatter av Endre Venezuela ved å ta makten: Chávez-regjeringens historie og politikk (Verso Books, 2007), medgründer av Venezuelanalysis.com, og for tiden seniorprodusent hos Real News Network.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere
2 Kommentar
Med all respekt kunne dette stykket vært skrevet av Maduro selv. Det er bokstavelig talt ikke en eneste kritikk av regjeringen, og heller ingen omtale av alle valgkampene de har engasjert seg i med de siste valget. Det nevnes heller ikke den utbredte korrupsjonen som myndighetene er engasjert i, og hvordan det er knyttet til krisen. Znet burde være flau over å gi en så ensidig dekning til en så kompleks sak.
Jeg tviler på at USA noen gang vil angripe land som Venezuela. USA og dets presidenter har denne dype overbevisningen om at de er autokrater som i hovedsak eier verden.
Som en mor sier, "Hvis du ikke kan si noe godt om noen, si ingenting i det hele tatt," må vi innse at hvis USA ikke kan gjøre noe bra, bør det ikke gjøre noe i det hele tatt. Selv om dette også kan være tragisk som vi kan se i støtten til massakrer mot palestinere.