Klassekamper er evige, men hvordan de utkjempes avhenger av den pågående tilstanden til verdenssystemet de befinner seg i.
Verdenssystemer har tre temporaliteter. De oppstår og dette må forklares. For det andre er de stabiliserte strukturer og opererer i henhold til reglene de er basert på. Og for det tredje slutter reglene for å opprettholde sin relative stabilitet å fungere effektivt og de går inn i en strukturell krise.
Vi har levd i det moderne verdenssystemet, som er et kapitalistisk verdenssystem. Vi er for tiden i den tredje fasen av dens eksistens, som er den strukturelle krisen.
Under den forrige fasen, den med stabiliserte strukturer eller normalitet, var det en stor debatt innen venstresiden om hvordan man kunne oppnå målet om å ødelegge kapitalismen som system. Denne debatten fant sted både innenfor bevegelser skapt av arbeiderklassen eller proletariatet (som fagforeninger eller sosialdemokratiske partier) og innen nasjonalistiske partier eller nasjonale frigjøringsbevegelser.
Hver side av denne store debatten trodde at dens strategi og dens alene kunne lykkes. Faktisk, mens hver side skapte soner der det så ut til å lykkes, gjorde ingen av dem det. De mest dramatiske eksemplene på antatte suksesshistorier som viste seg ikke å være i stand til å unngå draget til en tilbakevending til normalitet, var Sovjetunionens sammenbrudd på den ene siden og sammenbruddet av den maoistiske kulturrevolusjonen på den andre.
Vendepunktet var verdensrevolusjonen i 1968, som var preget av tre trekk: Det var en verdensrevolusjon ved at analoge hendelser skjedde i hele verdenssystemet. De avviste alle både den statsorienterte strategien og den transformative kulturstrategien. Det var en sak de sa som ikke var enten/eller men heller både/og.
Til slutt mislyktes også verdensrevolusjonen i 1968. Det gjorde imidlertid slutt på hegemoniet til sentristisk liberalisme og dens makt til å temme både venstre og høyre, som ble frigjort for å vende tilbake til kampen som uavhengige aktører.
Til å begynne med så det ut til at den oppstandne høyre seierste. Den innførte Washington Consensus og lanserte slagordet til TINA (eller det er ikke noe alternativ). Men inntekt og sosial ulikhet ble så ekstrem at venstresiden kom tilbake og begrenset USAs evne til å opprettholde eller gjenopprette sin dominans.
Venstresidens tilbakevending til en fremste rolle tok også en rask slutt. Og dermed startet en prosess med ville svingninger, et definerende trekk ved en strukturell krise. I en strukturell krise må venstresiden føre en politikk som på svært kort sikt søker både statsmakt for å minimere smerten for de lavere 99 prosentene av befolkningen OG på mellomløpet for å drive en kulturell transformasjon av alle.
Disse tilsynelatende motstridende jobbene er svært foruroligende. De er imidlertid den eneste måten å forfølge klassekampen i de gjenværende årene av den strukturelle krisen. Klarer vi det, kan vi vinne. Hvis ikke, vil vi tape.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere
1 Kommentar
En utmerket, kortfattet oppsummering av hvor vi er i lys av IWs banebrytende verdenshistoriske systemarbeid. Se også hans tidligere «The End of the World as We Know It»