23. april 2018 markerer 50-årsjubileet for studentopprøret i Columbia i 1968. Siden jeg var involvert i begivenhetene i ulike kapasiteter, ønsker jeg å gi et vitnesbyrd om hva som skjedde og det som for meg i dag virker som den viktigste lærdommen vi kan trekke.
1. mai er en kjent dato. Det er Mayday, som feirer Haymarket-opptøyene i 1886, og det er datoen for feiringen av de verdensomspennende begivenhetene i 1968 som de fleste kommentatorer hevder begynte i Frankrike. Men faktisk ligger Columbia en uke før Paris, da jeg ofte minner mine franske venner på det og er en bedre startdato for feiringen.
En enestående leksjon fra Columbia er hvor spontan opprøret var. Vi vet nå at kort før det startet, følte lederne av Studenter for et demokratisk samfunn (SDS) at det var praktisk talt umulig å oppnå og opprettholde studentstøtte for sine mål.
SDS hadde listet opp seks krav. Det var to avgjørende: Den første var at Columbia skulle trekke seg fra sin tilknytning til Institute for Defense Analyses, som var en bærebjelke i USAs engasjement i Vietnam. Den andre var at Columbia sluttet å bygge en ny gymsal i Morningside Park, som ble sett på som Columbias utkastelse av det svarte samfunnet i Harlem fra land som rettmessig var deres.
Dagen startet ved middagstid på et tradisjonelt sted for offentlig diskurs i Columbia. Det var foredragsholdere fra SDS og fra Student Afro-American Society (SAS). De ga nok en gang uttrykk for de seks kravene. På et visst tidspunkt bestemte gruppen seg for å marsjere mot Low Library, der universitetsadministrasjonen var lokalisert. Da de fant det låst da de kom dit, ropte noen at de skulle gå til treningsstudioet. Vi vet ikke engang hvem som ropte dette, men alle dro til treningssenteret.
Da gruppen fant stedet beskyttet av politiet, bestemte gruppen seg for å gå til Hamilton Hall, sentrum av Columbia College-aktiviteter. De søkte å komme inn på dekanens kontor. Og da gruppen også fant dette låst, satte gruppen seg ned og ba ikke-deltakere om å forlate bygningen. Dette ble definert av administrasjonen som å holde dekanen som gissel. Og dermed begynte opprøret.
Et møte med professorene ved Columbia College fulgte. De diskuterte hva de skulle gjøre: ringe politiet? forhandle? Studentene "løslot" dekanen, men ble ellers liggende. Ubesluttsomhet var overalt. Om natten ba SAS-studentene SDS-studentene om å forlate Hamilton Hall og "beslaglegge" deres egen bygning, noe de gjorde - faktisk fire bygninger.
Noen ringte meg den kvelden og foreslo at jeg skulle komme umiddelbart til campus. Der fant jeg ulike professorer usikre på hva de skulle gjøre. Vi bestemte oss for å møtes i Philosophy Hall, som hadde plassen. Veilederen for Hallen var svært motstander av dette, men kunne ikke gjøre noe. Faktisk hadde professorene "grepet" Philosophy Hall. De tillot imidlertid hvem som helst å komme inn. Professorene konstituerte seg da som Ad Hoc Faculty Group (AHFG) og ville begynne å møtes kontinuerlig. En eksekutivkomité på jeg tror 17 personer ble valgt. Jeg var en av dem.
Dette bringer meg til min andre store leksjon. SAS hadde kastet ut SDS fra Hamilton Hall fordi SDS var udisiplinert. Gutt, hadde de rett! SAS var derimot utrolig stramt disiplinert. Det viste seg i ettertid at SAS var langt viktigere for å transformere universitetet og den større USA-situasjonen enn SDS, selv om ingen så ut til å forstå det på den tiden.
Ulike Harlem-politikere tilbød seg Columbia som meklere, noe Columbia var svært motvillige til. Samtidig hadde AHFG stemt for å sende utsendinger for å diskutere deres krav med både SDS og SAS. Jeg ble spurt om å være en av dem som diskuterte med SAS. Andre dro for å se SDS.
Jeg dro for å se David Truman, visepresidenten, og spurte ham om han ville ønske meg velkommen til å spille denne rollen. Han var henrykt, og så det som en måte å kutte ut Harlem-politikerne. SAS sa også ja til at jeg spiller denne rollen på betingelse av at jeg diskuterer saker kun med en firemannsgruppe de hadde utgjort.
Jeg gikk derfor inn og ut av Hamilton Hall flere ganger og fikk bare snakke med firemannsgruppen. Hver gang snakket vi på kodet indirekte språk. Jeg kan ikke si at jeg kunne rapportere tilbake til AHFG noen vesentlig endring i posisjon. SAS så ut til å ønske å opprettholde kontakten, men det var alt. Jeg gjorde det i hvert fall bedre enn de som dro for å se SDS, som rapporterte tilbake total dødgang.
Etter syv dager eller så bestemte Columbia-administrasjonen seg for å ringe politiet. David Truman kom til møtet i AHFG for å fortelle oss at de kom til å gjøre det. Han rapporterte ganske enkelt dette; han diskuterte det ikke. Ulike professorer tok forskjellige personlige avgjørelser. Det var mange som bestemte seg for å omringe inngangen til de okkuperte bygningene. De fleste av dem omringet Fayerweather, bygningen okkupert av doktorgradsstudentene. En mindre gruppe, som jeg var en av, bestemte seg for å omringe Hamilton Hall.
Og det bringer meg til min siste overraskelse. Da politiet kom dit jeg var, vrikket de seg forsiktig forbi oss. Gruppen rundt Fayerweather ble behandlet ganske annerledes. De ble slått, noen av dem hardt, i tillegg til at studentene okkuperte bygningen. Det vi fikk vite senere er at SAS hadde inngått en avtale med politiet. De ville gå stille gjennom en bakdør og ikke bli arrestert. Dette var grunnen til at de av oss som omringet Hamilton ble behandlet så skånsomt.
Min endelige konklusjon er at den virkelige vinneren av Columbia-arrangementene var SAS. Columbia-administrasjonen ble ødelagt og David Truman ble aldri president som forventet før dette. SDS falt fra hverandre og ble ødelagt. Harlem-politikerne mistet sin autoritet. Og SAS hadde vist disiplinens kraft. SAS var vinneren, men selvfølgelig bare som en del av en lang pågående kamp mot rasisme i USA.
Når det gjelder 1968 som helhet, har jeg skrevet om dette mange ganger og har ikke plass her til å gjenta argumentasjonen. I én setning var det som skjedde slutten på den geokulturelle dominansen til sentristisk liberalisme og gjenåpningen av en treveis ideologisk kamp mellom den globale venstresiden og den globale høyresiden, med sentrumsliberalismen som kjempet for å opprettholde en viss støtte som et reelt alternativ.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere