Verden ser på mens tragedien utspiller seg under blikket. Khader Adnan går inn i sin 61. dag som sultestreikende i et israelsk fengsel, og blir holdt under en administrativ forvaringsordre uten rettssak, siktelser eller noen indikasjon på bevisene mot ham.
Fra begynnelsen av hans brutale arrestasjon midt på natten – i nærvær av sin kone og små døtre – har han vært utsatt for den typen umenneskelig og nedverdigende behandling som er totalt ulovlig og moralsk utilgivelig. Den eneste begrunnelsen er å skremme, om ikke skremme, palestinere som har levd i 45 år under åket til en undertrykkende okkupasjon. Denne okkupasjonen reduserer kontinuerlig palestinernes rettigheter under internasjonal humanitær lov – spesielt deres rett til selvbestemmelse, som blir krenket hver gang en ny boligenhet legges til de koloniserende bosetningene som ligger rundt bakketoppene rundt Jerusalem og Vestbredden.
Saken om Khader Adnan er et avslørende mikrokosmos av den uutholdelige grusomheten ved langvarig okkupasjon. Den tegner en kontrast i Vesten mellom verdigheten til en israelsk fange og den standhaftige avvisningen av å lytte til overgrepene til tusenvis av palestinere som forsvinner i israelske fengsler gjennom rettsstraff eller administrativ ordre.
Adnans far fremhevet på en gripende måte denne kontrasten for noen dager siden ved å referere til Gilad Shalit, den israelske soldaten holdt av Hamas i fangenskap i flere år og nylig løslatt med god helse: "Hvor er moren og faren til Gilad Shalit? Føler de seg ikke for meg i denne humanitære saken? Hvor er de?" Han gikk videre med å tegne denne sammenligningen: "Min sønn ble arrestert fra huset sitt, blant hans kone og barn, ble tatt til fange. Han bar ikke noe våpen. Mens Shalit kjempet mot folket i Gaza og ødela deres hjem, og skjøt på, og Shalit ble løslatt."
Det er sant at utenlandske autoritetsfigurer, fra FNs generalsekretær og nedover, viste sin empati for smerten som israelere opplevde som er bekymret for Shalits velvære, men de samme personlighetene er spesielt tause i den mye mer overbevisende prøvelsen som oppleves foran våre øyne. i form av Mr Adnans fangenskap, tilsynelatende til døden. Det burde ikke være overraskende at overlevende familiemedlemmer til IRAs sultestreikende skulle gå frem og uttrykke solidaritet med Mr Adnan og sammenligne den irske opplevelsen av motstand med palesinernes.
Og hvem er Khader Adnan? Vi vet ikke så mye om ham bortsett fra at han er medlem av det islamske jihad-partiet. Det er ingen anklager mot ham som involverer ham i vold mot sivile. Hans medfange fra en tidligere periode med innesperring i Ashkelon-fengselet, Abu Maria, minner om hans normalitet og menneskelighet mens han delte en celle, og understreket hans interesse for å informere andre palestinere: "Fengselet var som et universitet på den tiden, og han var en av professorene ." I en kommentar til sultestreiken hans som har gitt ham ekstrem smerte, sier Abu Maria at han er overbevist om at Khader Asnan ønsker å leve, men ikke vil leve i ydmykelse: «Han viser sitt engasjement og motstand på den eneste måten han kan akkurat nå, med kroppen hans."
Adameer, den respekterte palestinske NGO som er opptatt av fanger, "holder Israel ansvarlig for livet til Khader Adnan, hvis helse har gått inn i et alarmerende kritisk stadium som nå vil få irreversible konsekvenser og kan føre til hans dødelige kollaps når som helst". Leger som har observert hans nåværende tilstand konkluderer med at han på det meste kunne leve noen dager til, og sier at en slik sultestreik uansett ikke kan opprettholdes utover 70 dager. Ethvert forsøk på tvangsfôring for å hindre en fange fra å dø blir allment sett på som et ekstra overgrep, en form for tortur.
Til slutt er Israels tillit til administrativ forvaring i saker av denne typen totalt uakseptabel fra Genève-konvensjonens perspektiv, spesielt når ingen avsløring av de eksepsjonelle omstendighetene som kan rettferdiggjøre av hensyn til overhengende sikkerhet, bruk av en slik utenomrettslig form for fengsel. Det er for tiden minst 300 palestinere holdt på en måte som ligner på Adnan, og derfor er det ikke rart at sympatisultestreiker blant palestinere er i gang som uttrykk for solidaritet.
Har vi ikke nådd et stadium i vår verdsettelse av menneskerettighetene at vi bør forby et slikt statsbarbari? La oss håpe at den forferdelige opplevelsen til Khader Adnan ikke tar slutt med hans død, og la oss håpe videre at det utløser en verdensomspennende protest mot både administrativ internering og overgrep mot fanger. Det palestinske folket har lidd mer enn nok allerede.
Les en pressemelding utstedt av FNs høykommissær for menneskerettigheter angående Richard Falks bekymring for Khader Adnans situasjon.
Richard Falk er Albert G. Milbank professor emeritus i internasjonal rett ved Princeton University og gjestende professor i globale og internasjonale studier ved University of California, Santa Barbara. Han har forfatter og redigert en rekke publikasjoner som spenner over en periode på fem tiår, og sist redigerte bindet Folkeretten og den tredje verden: omforming av rettferdighet (Routledge, 2008).
Han avtjener for tiden sitt tredje år av en seksårsperiode som FNs spesialrapportør for palestinske menneskerettigheter.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere