HELE verden så på med tilbakeholdt pust mens dagene gikk. Så timene. Så referatet.
Verden så på mens den fordømte mannen, Muhammad Abu-Ali fra Qalqiliya, ventet på at han ble henrettet.
Abu-Ali var en straffedømt terrorist. Han hadde kjøpt en kniv og drept fire medlemmer av en familie i en nærliggende jødisk bosetning. Han hadde handlet alene i et sinneanfall, etter at hans elskede fetter, Ahmed, ble skutt og drept av det israelske grensepolitiet under en demonstrasjon.
Dette er et tenkt tilfelle. Men det likner veldig på hva som ville skje dersom en reell sak som nå er til behandling skulle ta denne vendingen.
DET ER ingen dødsstraff i Israel. Den ble avskaffet i løpet av de første årene av staten, da henrettelsen av jødiske undergrunnskjempere (kalt «terrorister» av britene) fortsatt var friskt i alles minne.
Det var en høytidelig og festlig anledning. Etter avstemningen, i et ikke-planlagt følelsesutbrudd, reiste hele Knesset seg og ble stående i et minutt. I Knesset er slike følelsesuttrykk, som applaus, forbudt.
Den dagen var jeg stolt av staten min, staten jeg hadde sølt blod for.
FØR DEN dagen var to personer blitt henrettet i Israel.
Den første ble skutt i løpet av statens tidlige dager. En jødisk ingeniør ble anklaget for å ha gitt informasjon til britene, som ga den videre til arabere. Tre militæroffiserer utgjorde seg som en militærdomstol og dømte ham til døden. Senere ble det konstatert at mannen var uskyldig.
Den andre dødsdommen ble avsagt over Adolf Eichmann, en østerriksk nazist som i 1944 ledet deportasjonen av ungarske jøder til dødsleirene. Han var ikke særlig høyt oppe i nazihierarkiet, bare en oberstløytnant («Obersturmbannführer») i SS. Men han var den eneste nazistiske offiseren som jødiske ledere kom i direkte kontakt med. I deres sinn var han et monster.
Da han ble kidnappet i Argentina og brakt til Jerusalem, så han ut som en gjennomsnittlig bankfunksjonær, ikke særlig imponerende og ikke særlig intelligent. Da han ble dømt til døden, skrev jeg en artikkel der jeg spurte meg selv om jeg var for henrettelse av ham. Jeg sa: "Jeg tør ikke si ja og jeg tør ikke si nei." Han ble hengt.
EN PERSONLIG tilståelse: Jeg kan ikke drepe en kakerlakk. Jeg klarer ikke å drepe en flue. Det er ikke en bevisst aversjon. Det er nesten fysisk.
Det var ikke alltid slik. Da jeg nettopp hadde fylt 15, ble jeg med i en «terrorist»-organisasjon, Irgun («National Military Organization»), som på den tiden drepte mange mennesker, inkludert kvinner og barn, på arabiske markeder som gjengjeldelse for drap på jøder i det arabiske opprøret.
Jeg var for ung til å bli ansatt i selve aksjonene, men kameratene mine og jeg delte ut brosjyrer som stolt forkynte aksjonene. Så jeg var absolutt en medskyldig, helt til jeg forlot organisasjonen fordi jeg begynte å mislike «terrorisme».
Men den virkelige endringen i karakteren min skjedde etter at jeg ble såret i 1948-krigen. I flere dager og netter lå jeg i sykehussengen min, verken i stand til å spise, drikke eller sove, bare tenkte. Resultatet var min manglende evne til å ta livet av ethvert levende vesen, inkludert mennesker.
Så jeg er naturligvis en dødelig fiende av dødsstraff. Jeg hilste av hele mitt hjerte at den ble avskaffet av Knesset (før jeg ble medlem av det ikke-svært-august-organet.)
Men for noen dager siden husket noen at dødsstraff egentlig ikke var helt avskaffet. En uklar paragraf i militærloven har forblitt i kraft. Nå er det et ramaskrik for søknaden.
Anledningen er drapet på tre medlemmer av en jødisk familie i en bygd. Den arabiske overfallsmannen ble såret, men ikke drept på stedet, slik det vanligvis skjer.
Hele høyreklikken som styrer Israel brøt nå ut i et kor av krav om dødsstraff. Binyamin Netanyahu ble med i refrenget, det samme gjorde de fleste medlemmene av hans kabinett.
Netanyahus holdning kan lett forstås. Han har ingen prinsipper. Han går med mesteparten av basen sin. For øyeblikket er han dypt involvert i en enorm korrupsjonssak angående anskaffelse av tyskbygde ubåter. Hans politiske skjebne henger i en tynn tråd. Ingen tid til moralske uenigheter.
Sett til side, for øyeblikket, mine personlige psykiske funksjonshemminger angående dødsstraff, viser det å vurdere problemet på et rasjonelt grunnlag at det er en stor feil.
Henrettelsen av en person som anses som en patriot av sitt eget folk, vekker dyp sinne og et dypt hevnlyst. For hver person som blir drept, dukker et titalls andre opp for å ta deres plass.
Jeg snakker av erfaring. Som allerede nevnt ble jeg med i Irgun da jeg knapt var 15. Noen uker før hadde britene hengt en ung jøde, Shlomo Ben-Yossef, som hadde skutt på en arabisk buss full av kvinner og barn, uten å treffe noen. Han var den første jøden i Palestina som ble henrettet.
Senere, etter at jeg allerede hadde avsagt «terrorisme», følte jeg meg fortsatt følelsesmessig involvert hver gang britene hengte en annen jødisk «terrorist». (Jeg er stolt av å ha oppfunnet den eneste vitenskapelig forsvarlige definisjonen av "terrorisme": "En frihetskjemper er på min side, en terrorist er på den andre siden.")
ET ANNET ARGUMENT mot dødsstraff er det jeg beskrev i begynnelsen av dette stykket: den iboende dramatiske effekten av denne straffen.
Fra det øyeblikket en dødsdom er avsagt, blir hele verden, for ikke å snakke om hele landet, involvert. Fra Timbuktu til Tokyo, fra Paris til Pretoria, blir millioner av mennesker, som ikke har noen interesse i den israelsk-palestinske konflikten, opphisset. Skjebnen til den dømte mannen begynner å dominere livene deres.
Israelske ambassader vil bli oversvømmet av meldinger fra gode mennesker. Menneskerettighetsorganisasjoner overalt vil engasjere seg. Gatedemonstrasjoner vil finne sted i mange byer og vokse fra uke til uke.
Den israelske okkupasjonen av det palestinske folket, inntil da en mindre nyhetssak i aviser og på TV-nyheter, vil stå i sentrum for oppmerksomheten. Redaktører vil sende spesielle korrespondenter, forståsegpåere vil veie inn. Noen statsoverhoder vil bli fristet til å henvende seg til Israels president og be om nåde.
Ettersom henrettelsesdatoen nærmer seg, vil presset vokse. På høyskoler og i kirker vil oppfordringer til å boikotte Israel bli skingrende. Israelske diplomater vil sende hastealarmer til utenrikskontoret i Jerusalem. Ambassader vil styrke forholdsregler mot terror.
Den israelske regjeringen vil møtes i hastemøter. Noen statsråder vil anbefale å omvende straffen. Andre vil hevde at det ville vise svakhet og oppmuntre til terror. Netanyahu vil som vanlig ikke være i stand til å bestemme seg.
Jeg VET at denne argumentasjonen kan føre til en feil konklusjon: å drepe arabiske overfallsmenn på stedet.
Dette er faktisk en annen diskusjon som river Israel fra hverandre for øyeblikket: saken om Elor Azaria, en soldat og feltmedisiner, som skjøt på nært hold en såret arabisk overfallsmann som lå på bakken og blødde voldsomt. En militærdomstol dømte Azaria til et og et halvt år i fengsel, og dommen ble bekreftet etter anke. Mange vil ha ham løslatt. Andre, inkludert Netanyahu igjen, vil ha straffen omgjort.
Azaria og hele familien hans koser seg enormt i sentrum av nasjonal oppmerksomhet. De mener at han gjorde det rette, ifølge et uskreven diktum om at ingen arabisk "terrorist" skulle få lov til å forbli i live.
Faktisk ble dette åpenlyst uttalt for mange år siden av den daværende statsministeren, Yitzhak Shamir (som selv, som leder av Lehi-undergrunnen, var en av de mest suksessrike "terroristene" i det 20. århundre). For det trengte han ikke være særlig intelligent.
FRA HVILKEN vinkel man enn ser på det, er dødsdommen et barbarisk og dumt tiltak. Det har blitt avskaffet av alle siviliserte land, bortsett fra noen amerikanske stater (som knapt kan kalles siviliserte.)
Hver gang jeg tenker på dette emnet, kommer de udødelige replikkene til Oscar Wilde i hans "Ballad of Reading Gaol" til meg. Da han observerte en medfange, en dømt morder, som ventet på å bli henrettet, skrev Wilde:
Jeg har aldri sett en mann som så med et så vemodig øye på det lille blå teltet som fanger kaller himmelen...
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere