Fem merkelige måneder før valg til Lok Sabha skal holdes, har Kongresspartiet tapt tre forsamlingsvalg i hindi-hjertelandet.
Til tross for at konkurransen var mellom kongressen og Bharatiya Janata-partiet (BJP) i de nevnte tre statene og ikke mellom INDIA-blokken og BJP, er allerede mediekanaler som er vennlige mot makthavere opptatt med å hevde dette kongresstapet som alliansens.
Hadde kongressen trukket seire som mange meningsmålere hadde sett for seg, ville byrden for de fleste debatter i primetime (sic) vært å si at forsamlingsvalg tross alt ikke er relatert til parlamentsvalg i velgernes psyke.
Men nå som kongressen har tapt, søkes forsamlingsresultatene ekstrapolert for å støtte Modi-slagordet om at trestatsseieren til BJP varsler et kommende "hattrick" i sentrum.
Bare for å merke seg i forbifarten: Kongressen spurte 4 crore 90 lakh stemmer i de fem delstatene som gikk til valg mot BJPs tall på 4 crore 81 lakh populære stemmer.
Denne opptellingen av folkelig støtte kan ta motet fra synet om at den indiske nasjonalkongressen er, som høyresiden liker å formidle, en elendig politisk har-vært.
Det er imidlertid en annen sak at i vår mangelfulle versjon av representativt demokrati, stemmer ikke de spurte stemmene nødvendigvis på en rasjonell måte med setene som er vunnet av et parti.
Dessverre har bedriftene som et topartisystem passer best, der hver part i bunnen, når det gjelder klasseinteresser, er et speilbilde av den andre, brukt sin innflytelse til å bekjempe ethvert forsøk på å installere et system med proporsjonal representasjon, der alle politiske deltakere blir belønnet med seter som står i forhold til stemmene de har fått.
Uansett hva som er, står kongressens nederlag i hjertestatene til å redefinere maktligningene mellom den og andre medlemmer av INDIA-blokken.
Det som kan gjøre forankrede regionale styrker spesielt på vakt, er det faktum at kongressen har lyktes med beseire en mektig regional satrap i Telangana – kanskje første gang i nyere historie at et nasjonalt parti har gjort det.
Bevis på denne nye likevekten mellom en tuktet kongress og andre medlemmer av INDIA-blokken kom da fire trofaste ledere fra Vest-Bengal, Bihar, Uttar Pradesh og Jharkhand uttalte at de ikke kunne delta på møtet i alliansen kalt av presidenten for kongressen for 6. desember, forårsaket av nevnte møte avlyst og erstattet av en der parlamentariske etasjeledere deltok.
Allerede er det uttalt kritikk fra Janata Dal (United) om at kongressens ambisjon om å prøve sine muskler mot BJP på egen hånd, resulterte i at mannen som har vært hjernen bak ideen om et all-parti felles utfordring til det regjerende partiet, nemlig Nitish Kumar.
Det kan ha vært antatt med rettferdighet at Nitish Kumar burde vært anslått som fortroppens leder for alliansen for å muliggjøre et skarpt fokus på dets ideologiske initiativ knyttet til å søke rettferdighet for de andre bakoverklassene (OBCs).
Det er til ære for Nitish Kumar og hans parti at de lykkes med å overtale ambisiøse regionale styrker, ofte i motsetning til kongressen, om at ingen allianse uten kongressen ville ha den minste sjansen til å fjerne den Modi-ledede BJP i 2024.
Kongressen trenger ikke være avskyelig etter forsamlingstapene, gitt dens tall på folkeavstemningen; men når det harde arbeidet med å vurdere utsiktene til forskjellige medlemspartier i alliansen med hensyn til hver enkelt parlamentarisk valgkrets begynner i alliansen, forhåpentligvis uten tap av tid, må kongressen være klar og villig til å støtte kandidatur til medlemspartier i valgkretser der de fortjener beviselig å være hovedpersoner.
På samme måte, i de to hundre eller så parlamentariske segmentene der kongressen fortsatt er hovedantagonisten til BJP, må alle andre være klare og villige til å bidra med den innflytelse de kan få, slik at den fatalt avgjørende valgstrategien med en-til-en-konkurranser er ikke sporet av.
I en stat som Kerala kan en jevn fordeling av seter etter all sannsynlighet være tilrådelig mellom kongressen og venstresiden.
For øvrig lover forsamlingsgevinsten i det nettopp avsluttede valget lite til BJP sentralt, gitt at de allerede har rundt 61 parlamentariske seter av totalt 65 i de tre hindi-belte-statene.
Hvis en-til-en-konkurranser virkelig blir til, er det sannsynlig at tallet vil synke i disse statene i stedet for å øke, som i alle andre stater.
Høyre-hypen må dermed isoleres fra de faktiske utsiktene for regjeringspartiet.
Det finurlige ligger i dette: poeng-kontrapunktet mellom alliansepartnerne må opphøre umiddelbart, og arbeidet med å sette hodene sammen for å formulere både en felles agenda og et avtalt setedelingsformat skal gjennomføres og gjøres kjent med ekspedisjon.
Alt dette vil selvfølgelig bare skje hvis alliansen, inkludert kongressen, erkjenner realiteten i det eksistensielle øyeblikket i vår historie etter uavhengighet: Skulle den Modi-ledede høyresiden komme tilbake til makten i 2024, kan den konstitusjonelle orden komme til å bli formelt kastet bort.
Ikke med mindre alle partnere til INDIA-alliansen overtaler seg selv til å tro sannheten om at sannsynligheten vil alliansen lykkes som en kraft på bakken, og velgeren blir overbevist om både oppriktigheten til alliansen og realiteten til prospektet som står overfor republikken. .
Dette vil kreve litt å gjøre: det vil ikke være noen enkel oppgave å motvirke og nøytralisere propagandablitten som den regjerende høyrefløyen vil slippe løs med full støtte fra mediekanaler og pengesekker.
Det er best å erkjenne at statsministeren nå er en kultfigur for rundt 36 % av indianerne.
De ser på ham som "troens forsvarer", og er ganske villige til å plassere Sanatan over grunnloven og loven, omtrent som salafi/wahabi-muslimer plasserer Sharia over den demokratiske orden.
Bare for å minne oss selv på: da LK Advani satte ut på sitt mest konsekvente rath yatra i 1990 var det hans mål å transformere hinduismen til en abrahamsk konstruksjon; den nye hinduistiske orden skulle bare ha én Gud i Ram, ett hovedsted for tilbedelse i Ayodhya, og bare ett skriftsted, nemlig Ramcharitmanas.
Det Putsch var ment å oppheve realiteten om at hinduer faktisk utvilsomt var delt mellom sosiale grupper hvis felles interesser og lojalitet ofte sviktet enhver monokromatisk felles agenda.
Det må forbli en kuriositet av høy klasse om det som har skjedd de siste ti årene ville ha skjedd hvis Advani hadde blitt statsminister.
Uansett, i løpet av det siste tiåret har det som Ambedkar hadde advart den kommende republikken om skjedd: bhakti (utvilsom hengivenhet) har faktisk innhentet det politiske livet i India, og den dominerende tropen i det offentlige/politiske livet har blitt religion.
INDIA-blokken har dermed sitt arbeid kuttet ut; hvis den svikter historiens kall, kan den indiske republikken gå veien til Weimar.
Omtrent 60 % av India står enten for å synke eller svømme sammen, og den indiske nasjonalkongressen må avstå fra å bli revet med av sin mest oppmuntrende vekkelse.
Akkurat som de mange andre bestanddelene i INDIA-blokken også må heve seg både over pik og solipsistisk opportunisme.
Lærdommen som det siste tiårets politiske liv har brakt hjem, er at demokrati fortsatt ikke er et ikke-omsettelig prinsipp, selv for den svært høyt utdannede indianeren.
Bare de slagløse hoi polloi stå til å leve eller dø ved at det fortsetter eller forsvinner.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere