Delstatsvalg i Øst-Tyskland 1. september førte til blandet glede for noen og stor sorg for andre.
Hos mange var det mindre glede enn lettelsens sukk; verken saksiske eller brandenburgske velgere ga det høyreekstreme, fascistisk tilbøyelige Alternativ for Tyskland (AfD) nummer én-posisjonen det hadde hungret etter.
I Sachsen ble dette forhindret av den høyreorienterte, men ikke ekstremistiske Christian Democrat Union (CDU), som holdt på den første plassen den har holdt der siden tysk forening i 1990.
Men dens nåværende koalisjon med sosialdemokratene (SPD) er ikke lenger mulig; for å få de 50 % av parlamentsplassene som trengs for å danne en regjering, må det nå danne en trio. Siden AfD og LINKE (Venstre) er tabu for det, virker en merkelig manège-a-trois uunngåelig: CDU, SPD og De Grønne.
I Brandenburg, som omgir Berlin, ble også en AfD-seier avverget da sosialdemokratene beholdt førsteplassen de har der siden gjenforeningen. Men dens nåværende duett med sterkt svekkede LINKE (Venstre) må vike for en trio. De Grønne vil garantert bli invitert inn som andrefiolin. Vil LINKE bli kalt inn igjen eller, nå sett på som ustemt, erstattet av CDU, og dermed flytte denne tilstanden mot høyre? Enhver avgjørelse er mulig.
I begge stater holdt således de ledende partiene ledelsen og avverget trusselen fra AfD. Men i begge stater var de smertelig svekket. I Sachsen fikk de fattige sosialdemokratene, som for tiden taper styrke overalt mens de febrilsk jakter på nye nasjonale ledere, den laveste delstatsvalgstemmen i sin etterkrigshistorie – mindre enn åtte prosent!
Det kunne ikke være noen glad klirring av champagneglass i noen av partihovedkvarterene.
Når det gjelder De Grønne, kan de være ganske fornøyde. Til nå var de veldig svake i Øst-Tyskland. Nå forbedret de sin stilling med tre eller fire poeng og ville nå være representert i begge statenes nye regjeringer, og myke, varme skapseter er langt mer komfortable enn kaldere, hardere stoler i opposisjonen. De gir også mange flere muligheter, både politiske og personlige.
AfD gikk glipp av seirene den hadde siktet på, men hadde ingen grunn til å klage: I Sachsen hoppet den fra 9.7 % i 2014 til en ny topp på 23.5 %; i Brandenburg steg den fra 9.7 % til meget sterke 27.5 %. Det ble dermed det største opposisjonspartiet i begge stater; rask fremgang for en seksåring. Disse opposisjonsbenkene føltes ikke så harde likevel (spesielt hvis jernkors og hakekors ble tatovert under parlamentariske klær). AfD kunne vært mer enn fornøyd; alle andre ble rådet til å være redde eller – langt bedre – å være på vakt.
Men akk, hélas, ay, ach og oy vey: partiet som led mest sist søndag var LINKE. I Sachsen, hvor det lenge hadde vært det viktigste opposisjonspartiet, sank det fra nesten 19 % til 10.4 %; det var tilsvarende i Brandenburg; til nå junior koalisjonspartner, har den nå falt fra 18.6 % i 2014 (og 28 % i 2004) til 10.7 % på søndag. Det passende ordet er "ødeleggende"!
Hva forklarer dette? Mange trofaste gamle DDR-venstrefolk dør ut. Like viktig, i årevis ble LINKE sett på som et protestparti, som kjempet hardest for arbeidsfolk i Øst-Tyskland, som fortsatt med rette føler at de blir behandlet som annenrangs borgere. Sammenlignet med Vest-Tyskland er lønninger og vilkår dårligere, og industrien har aldri virkelig kommet seg etter sin nesten totale ødeleggelse da Øst-Tyskland ble «forent» (mange sier nå «kolonisert») og vesttyskere tok kontroll i nesten alle samfunnssfærer. De har stort sett beholdt den til i dag; hele regioner er økonomisk tørre, tomme, fratatt sårt tiltrengte, men mindre lønnsomme butikker, kabel-, buss- og jernbaneforbindelser.
På 1990-tallet sto partiet for demokratisk sosialisme (omdøpt til LINKE etter at det ble forent med et vesttysk parti i 2007) ofte overfor ekstrem undertrykkelse og diskriminering. Spesielt i det høyredominerte Sachsen likestilte den regjerende CDU hele tiden LINKE, DDR og eventuelle sosialistiske ideer eller idealer med fascistisk "totalitarisme". Det gjør det fortsatt. I mange hardt rammede byer oppmuntret slike godt nærede fordommer fascistiske elementer, ofte i ledtog med kristendemokratiske ordførere, politi og andre myndigheter, til å angripe og noen ganger forhindre LINKE-aktiviteter. Stanken og trusselen om vold lå ofte i luften – og ofte nok virkelighet.
Men i andre områder, spesielt byer, fikk LINKE styrke, ofte med 20 %, 25 % eller flere velgere, og vant av og til politiske verv som ordfører, fylkesleder eller nestleder i Forbundsdagen i byer som Leipzig, Frankfurt (Oder), Potsdam og selv som ministerpresident i delstaten Thüringen. Men denne gradvise oppnåelsen av en mer respektabel status skapte ironisk nok et helt annet problem. Selv en LINKE-ordfører eller rådmann mente det var nødvendig å tiltrekke seg vesttyske eller utenlandske selskaper for å få sårt tiltrengte jobber (og skatter for skoler, gatelykter eller andre behov). Men støtte til arbeidernes kamp for høyere lønn og bedre vilkår var ikke akkurat en sterk incitament for slike selskaper. Hvor skal en LINKE-ordfører eller medlem av en koalisjon legge stresset? Mange fant det lurt å fremme «økonomisk fremgang» – å søke flere jobber og færre fiender.
Uansett hva de bestemte seg for, var media sikker på å forvrenge det, ondskapsfullt, men smart! Resultatet og en hovedfaktor i søndagens nederlag: mange østtyskere kom til å se på LINKE som en del av det foraktede, til og med forhatte "etablissementet" - spesielt, som det meste var tilfellet, da LINKE fremstod som "moderat"! Og, mente mange, i det minste var ikke AfD en del av den «gjengen der oppe»!
Det er også noen paralleller med USA etter borgerkrigen. Overklassen i nord og sør var i stand til å traktere harme og bitterhet fra "tapere", alle hvite, til hat mot "de andre", eks-slavene, og dermed feildirigere enhver motstand mot ny brutal kontroll i både nord og sør .
I Øst-Tyskland, hvor så mange med rette føler at de var taperne, lurt, fratatt, diskriminert av nedlatende «Wessies» som tok over, har AfD vært i stand til å feildirigere omtrent en fjerdedel av befolkningen til å ta ut frustrasjonen sin mot de som snakker tysk med aksent, bruk uvanlige klær eller tror på en konstant fordømt islam. "De 'andre' ble favorisert - på vår bekostning", ropte de. – Shades of Trump!
+++++
Det alvorlige nederlaget, som det elendige resultatet på 5.5 % i et tidligere valg til EU, krever kraftig omtanke fra LINKE om politikk, strategi og taktikk.
Jeg var ikke i Brandenburg eller Sachsen det siste året og kan ikke kritisere. Men disse problemene til LINKE er av nasjonal natur, ja, ofte internasjonale. Jeg ser løsninger i langt mer militante kamper for arbeidsfolks rettigheter. Selv om det alltid er en integrert del av LINKE-programmer og valgkampanjer, mener jeg at ord i programmer, på plakater eller deklamert i stortingstaler med TV-lydbiter bare bør danne bakgrunn for svært synlige styrkedemonstrasjoner fra «vanlige mennesker». Til tross for de ondsinnede mediene, må det søkes smarte handlinger som bringer folk bort fra ofte overveldende stress på flere apper, videospill og lignende, og mot utendørsaktiviteter hvor de slår seg sammen og kombinerer hodet og bevegelige føtter for å fremme sin egen sak. Dette bør understreke vennskap og solidaritet med innvandrergrupper og aldri neglisjere den følelsesmessige verdien av sanger og kunst. Mang en bevegelse, fra Marseilles til Santiago, fra borgerkrigen til borgerrettighetskampen, har hatt stor nytte av gode kampsanger på en rekke språk.
I løpet av slike handlinger kan det sies, men aldri mens man ser nedover en klok nese, at uoverkommelige boligkostnader, dårlige jobber, usikre jobber eller ingen jobber, frykt for fremtiden til ens avkom er nært forbundet med støtte til liv i verdighet og fred på andre kontinenter.
Et nytt hjem eller bedre skole er forbundet med større problemer som bevæpningskostnader, krig og fred, og i det lange løp med et fremtidig mål om å endre systemet. Det ville bety (i Øst-Tyskland for andre gang) å konfiskere den enorme rikdommen og makten til en liten klikk av gigantiske profitører, fra gårdsfrømonopol til farmasøytikk, fra mediekontroll til missilkonstruksjon, fra slukende biler til slukende detaljistkeisere, bryte deres grep om alle de som er lurt og utnyttet, fra et Amazon-lager i Berlin til en sweatshop i Bangla Desh. Håpet om å se verksteder drives av de som jobber i dem, må holdes i live eller vekkes igjen.
Ville dristige trekk som disse gjenopplive LINKE-styrken? Noen på venstresiden har gitt opp LINKE, som også ble revet av interne krangel om en bevegelse kalt «Aufstehen», ledet av den store LINKE-taleren Sahra Wagenknecht, som dessverre svekket partiet i stedet for å styrke det. Men hvis partiet skulle synke lavere med velgerne, eller splittes og falle fra hverandre, ville det ikke være noen høylytt hørbar stemme eller stemme i Forbundsdagen eller statene for å motsette seg kriger i Afghanistan eller Mali, for å tydelig motsette seg den fascistiske faren, for å si fra for arbeidsfolks rettigheter. Fortiden gir bitre lærdom.
Hvis den bare kan lære av katastrofen 1. september og engasjere seg i militante, velrettede, synlige kamper på grasrotnivå, kan LINKE reddes før det er for sent. I dette mektige landet, i disse stadig vanskeligere tider, er dette desperat nødvendig!, og gjør det også påtrengende nødvendig å lappe på årets ekle krangel om grunnleggelsen av «Aufstehen» (Stand Up)-bevegelsen ledet av caucus co-chair Sahra Wagenknecht, som absolutt såret partiet alvorlig i offentligheten.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere