I
Lekene er over. Festene våre er avsluttet for nå. Mange hvite mennesker har gått fornøyde; noen imponerte til og med. Det som kan ha vært en intetsigende og fargeløs begivenhet andre steder ble gjort magisk da kobraene med hette dukket opp for å hilse på de besøkende. I hvilket annet land ville du ha presset Langurs i tjeneste for å skyte av seg aper. Du kan si at den varige verdenen til Kipling gjorde det som kan ha vært den bedøvede effektiviteten til gadgets til en forførende, orientalistisk bonanza. Brand India viste seg nok en gang særegent, og synkroniserte anti-deluviansk flom med eksotisk mat, tilbakelent tidløshet med den urolige begivenheten, brahminisk selvrespekt med frykten for å mislykkes, hengivenhet til innbilt herlighet med den skamfulle oppmerksomheten i siste liten. virkeligheten på bakken.
Men bekymringen for korrupsjon består, og den skammer vår følelse av vårt kollektive selv. Flinke operatører utførte drap, ettersom for mange kokker rørte i skummet til lønnsomt formål. Men de skrikende kanalene vil få oss til å tro at dette er det første vi har sett av korrupsjon i India. Egentlig? Når og hvor har det vært ellers? Poenget ditt må være at dette en gang ble vi skammet fordi det var for alle å se, mest elendig det første verdensmediet som vi ønsket å selge oss selv til som noe annet enn vi er.
For all del, ta tak i dem i dagene som kommer. Men svar meg på dette ene spørsmålet: hvorfor, akkurat hvorfor skjer det at korrupsjon, forstått som slu, opphever vår rettskaffenhet mens storbyens øye fortsetter å blunke til den medfødte umenneskelige fordervelsen som fyller vårt sjelløse selv- absorpsjon av suksessene til en nasjonalstat der rundt ti prosent av oss eier rundt nitti prosent av nasjonalformuen, og de «andre» nitti prosentene eller så (som vi gjemte bak de store lekeplakatene eller shuntet ut av byen) lever ( grusomt ord) på resten av de ti prosentene? Innebærer en slik orden av urettferdighet beskyttet av systemer for ordnet urettferdighet korrupsjon? Eller skulle tanken rett og slett gå til grunne, mens vi gruer oss til de blant vår egen sort som har gjort oss inn? En måte å ordne opp i dette kan være å si «kjærestekapitalisme nei, nei; kapitalisme ja, ja.» Er det så enkelt?
Av de rundt 8 millioner barn over hele verden som dør før de fyller 5 år, dør 2 millioner i India. 42 % av verdens underernærte barn og 31 % av de "forkrøplede" er indere. Ingen steder, ikke engang i Afrika sør for Sahara, er gravide og ammende mødre så anemiske og like utsatt for å dø som i India. Ingen andre steder gjør så mange millioner avføring i det fri av mangel på sanitæranlegg som i India. Ingen steder er millioner forpliktet til å drikke vann fra kjemisk forurensede grøfter og avløp i mangel av drikkekilder. Ingen steder dør så mange millioner av mage-tarmsykdommer som kan forebygges av mangel på tilgang til rent vann og den mest primitive av forebyggende medisiner. Og hva med mat, siden ernæring er ute av regnskapet? Hører jeg oss klage over astronomiske matpriser, og likevel aldri lurer på om 800 millioner eller flere indere som ikke har mer enn en halv dollar å bruke på alt om dagen, spiser noe i det hele tatt? Hvis vi lurer på, hvor er oppmerksomhetsenergien som burde gå inn i alt dette sammenlignet med det rettferdige sinnet vi spruter ut over lav kvalitet på makadam på hovedveiene i hovedstaden? Eller søppel kastet uforsiktig ut av skinnende biler? Og mangelen på hurtighet som menialene må beordres med for å fjerne den fra syne?
Men ingenting av dette kvalifiserer som korrupsjon; og med rette: vil du ikke være enig i at vår kollektive ignorering, vår dyktige Podsnappery, i forhold til disse detaljene betyr noe langt verre enn korrupsjon slik vi definerer begrepet? Ville det være galt å utpeke en rekkefølge av ting som gjør slike grusomheter som utnyttelse, ekspropriasjon, urettferdighet, lovens undertrykkelse, politikken som er nødvendig for å «fremme» fordervelse og barbari til en conquistador-dimensjon? Og alt i navnet til å forfølge demokrati, der de legitimerende "demoene" blir stående uten brød. Eller har vi et klart svar på det, nemlig faretruende anti-nasjonale venstreorienterte stemmer jo før dempet desto bedre. Tross alt tror vi i bunn og grunn at vi er nasjonen, ikke sant?
II
En annen ting: hvordan vi har hyllet det faktum at så mange medaljer har blitt vunnet. Til den beregningen kan du legge vunnet til noen 2/3rd mål av våre kvinnelige idrettsutøvere. Og av dem noen 3/4th navnløse kvinner fra «innlandet» som aldri ser ut til å utgjøre noen del av den «fremvoksende stormakt»-fortellingen som vi kler ørehullene med dag ut og dag inn.
Medaljevinnende kvinner fra landet til Irom Sharmila som har vært på faste i over et tiår i Manipur. Når var hun sist i fokus på TV-skjermene våre? Medaljevinnende kvinner fra Badlands of Haryana hvor ufødte kvinnelige fostre blir slått til sverdet etter ordre fra avkom fra krigspatriarkatet. Hørte du Krishna Poonia (gullmedalje i Discuss throw) hentyde til den ironien? Og Deepika Mahato fra Jharkhand Adivasi glemt land (far bilsjåfør) som skjøt pilen hjem for nok et gull, og etterlot britene og de mektige aussies og New Zealandere? Og fireren som løp mot det praktfulle gullet i 4×400-stafetten? Og mange andre.
Og praktisk talt ingen av dem engelsktalende.
Så er det for mye å be om at vi nå kan bruke makten staten gir oss på ulike måter og gjennom ulike midler til å kampanje for følgende:
-at makthaverne begynner å beviselig inkludere «innlandet» i deres grandiose ordninger for «utvikling», og ikke bare i sport; og ikke bare for valgpropaganda, som lar kvinnene, spesielt på bakken, lede fra fronten;
-at khap krigsherrer i de dårlige landene i nord, hvor kvinner enten blir drept i livmoren, eller senere beordret døde dersom de forviller seg til å tenke selv, blir samlet og satt inn i middelalderens torturkamre der de hører hjemme;
–at den evnen som disse våre lite krevende og uselviske kvinnene har vist for oss å vise frem for verden, nå blir grunn for oss til å beleire politiske partikontorer, lovgivere og parlamentet inntil den lovede 33 % reservasjonen for kvinner i disse organene er laget landets lov;
– at de tusenvis av arbeidende hender som satte lekenes infrastruktur på plass mens de travle menneskene var opptatt med å kutte hverandre og struttende på scenen, nå får sin rett i bolig, helsevesen, utdanning, verdig lønn og i gangene der politikken er laget for nasjonen; og ikke bare de som på denne måten arbeidet i Delhi (hundre av dem betaler med livet; tenk på jingoismen som invaderer våre stuer ved nyheten om en enkelt soldats død), men hele klassen av utsultede og fornedrede arbeidere hvis svette og blod og hard trass mot sult og pest oljer hjulene til vår modernitet og storhet. Kan vi kampanje for at deres rettighetsløse barn nå får fri og full bruk av fasilitetene deres mødre og fedre, brødre og søstre har bygget for Indias ære?
-at kakofonien om "korrupsjon" er noe utbedret for å inkludere våre egne ikke-navngitte medvirkninger og skyld på de tause måtene vi abonnerer på og legitimerer fråtsing, grådighet og klassebasert grep som beriker den ene og sender de ni inn i dyrelivet, eller enda verre. Kan vi ta motet til oss og minne oss selv og nasjonen for øvrig på at Grunnloven pålegger oss ikke bare å være en «sekulær», men også en «sosialistisk» republikk?
Enhver hardkokt Venstre-ideolog vil svare at mye av det jeg spør om er svir av ubegrunnet idealisme. Og han/hun ville ha et poeng. Tross alt er den samme middelklassen som applauderer det maverick og plyndrende filmikonet, den "sinte unge mannen", som ignorerer rettsstaten osv. (som viser alle representanter for staten medskyldig i de skurkelige grusomhetene til Thakur, smugleren, eller den avskyelig korrupte og kriminelle politikeren), utløser samvittighetsløs vold, dreper den ene tilsølte avkom av staten etter den andre, er klar til å gå for drap hvis "maoisten" eller "naxalitten" gjør det samme i det virkelige liv i motsetning til hjulets levetid. Så ideologen ville virkelig ha et poeng. Likevel, sier jeg med sigøynerne inn Tom Jones, la oss prøve skammens kraft for nå. Effekten er usynlig langsom, men ofte langvarig.
Så, kjære ti prosent India, som jeg er en av, er det på tide å si "ja vi burde, ja vi kan"? Ergo, ja, vi burde, ja, vi kan først og fremst se tilbake til våre egne sosialiseringer og våre egne loci, en omstendighet uten hvilken barken vår vil forbli hul.
Kan vi erkjenne for oss selv at demokrati ikke bare er et spørsmål om ytringsfrihet der den fjerde standen står for det hele, men om at de tre andre standene gjør sin tildelte og forsvunne del for å sikre at de fratatte som får nasjonen til å gå rundt har tilgang til bittet som til høyre er deres?
Lekene har kommet og gått, men la oss slutte å spille spillene vi spiller hele året. Vi lurer ikke engang oss selv lenger.
_________________________________________________
[e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere