Mainstream-mediene har nok en gang slått ballen på et nøkkelaspekt av den pågående historien i Honduras: den amerikanske flybasen i Soto Cano, også kjent som Palmerola. Før det nylige militærkuppet erklærte president Manuel Zelaya at han ville gjøre basen om til en sivil flyplass, et trekk motarbeidet av den tidligere amerikanske ambassadøren. Hva mer Zelaya hadde til hensikt å gjennomføre prosjektet sitt med venezuelansk finansiering.
I årevis før kuppet hadde Honduras myndigheter diskutert muligheten for å gjøre Palmerola om til et sivilt anlegg. Tjenestemenn bekymret seg over at Toncontn, Tegucigalpas internasjonale flyplass, var for liten og ute av stand til å håndtere store kommersielle fly. Toncontn er et aldrende anlegg som dateres til 1948, og har en kort rullebane og primitivt navigasjonsutstyr. Anlegget er omgitt av åser som gjør det til en av verdens farligere internasjonale flyplasser.
Palmerola derimot har den beste rullebanen i landet på 8,850 fot lang og 165 fot bred. Flyplassen ble bygget nyere på midten av 1980-tallet til en rapportert kostnad på 30 millioner dollar og ble brukt av USA til å forsyne Contras under Americas proxy-krig mot sandinistene i Nicaragua, i tillegg til å utføre motopprørsoperasjoner i El Salvador. På høyden av Contra-krigen hadde USA mer enn 5,000 soldater stasjonert ved Palmerola. Basen, kjent som Contras usinkbare hangarskip, huset Green Berets samt CIA-operatører som ga råd til de nicaraguanske opprørerne.
Nylig har det vært rundt 500 til 600 amerikanske soldater til stede ved anlegget som fungerer som en Honduras luftvåpenbase samt et flyopplæringssenter. Med utgangen av amerikanske baser fra Panama i 1999, ble Palmerola en av de få brukbare flyplassene tilgjengelig for USA på latinamerikansk jord. Basen ligger omtrent 30 mil nord for hovedstaden Tegucigalpa.
I 2006 så det ut som om Zelaya og Bush-administrasjonen nærmet seg en avtale om Palmerolas fremtidige status. I juni samme år fløy Zelaya til Washington for å møte president Bush, og honduranerne ba om at Palmerola skulle gjøres om til en kommersiell flyplass. Bush sa at ideen var helt rimelig, og Zelaya erklærte at en firefelts motorvei ville bli bygget fra Tegucigalpa til Palmerola med amerikansk finansiering.
I bytte mot hjelp fra Det hvite hus på Palmerola-anlegget tilbød Zelaya USA tilgang til en ny militærinstallasjon som skulle ligge i Mosquitia-området langs Honduras kyst nær den nicaraguanske grensen. Mosquitia fungerer angivelig som en korridor for narkotika som beveger seg sørover til nord. Narkokartellene passerer gjennom Mosquitia med lasten sin på vei fra Colombia, Peru og Bolivia.
Et avsidesliggende område kun tilgjengelig med luft, sjø og elven Mosquitia er fullt av sump og jungel. Regionen er ideell for USA siden et stort antall tropper kan være plassert i Mosquitia i relativt uklarhet. Kystbeliggenheten var ideell for marine- og luftdekning i samsvar med den uttalte amerikanske militærstrategien for å konfrontere organisert kriminalitet, narkotikasmugling og terrorisme. Romeo Vsquez, leder for Honduras felles stabssjefer, bemerket at de væpnede styrkene trengte å utøve en større tilstedeværelse i Mosquitia fordi området var fullt av konflikter og problemer.
Men hva slags tilgang ville USA ha til Mosquitia? Honduras forsvarsminister
Aristides Meja sa at Mosquitia ikke nødvendigvis ville være en klassisk base med permanente installasjoner, men akkurat når det trengs. Vi har til hensikt, hvis president Zelaya godkjenner det, å utvide felles operasjoner [med USA]. Denne uttalelsen falt imidlertid tilsynelatende ikke i smak hos eventuell kuppleder og US School of the Americas-utdannet Vsquez som allerede hadde reist til Washington for å diskutere fremtidige planer for Mosquitia. I motsetning til sin egen kollega sa Vsquez at ideen var å etablere en permanent militærbase av oss i sonen som skulle huse fly og drivstoffforsyningssystemer. USA, la Vsquez til, ville bidra til å bygge flystriper på stedet.
Hendelser på bakken vil i mellomtiden snart tvinge honduranerne til å ta en mer selvsikker tilnærming til flysikkerhet. I mai 2008 skjedde en forferdelig krasj på Toncontn flyplass da en TACA Airbus A320 skled av rullebanen ved sitt andre landingsforsøk. Etter å ha klippet ned trær og knust gjennom et metallgjerde, ble flykroppen delt i tre deler nær flystripen. Tre personer ble drept i ulykken og 65 ble skadet.
I kjølvannet av tragedien ble Honduras embetsmenn endelig tvunget til å blokkere fly fra å lande på den notorisk farlige Toncontn. Alle store jetfly, sa tjenestemenn, vil bli midlertidig overført til Palmerola. Selv om han besøkte den amerikanske flybasen, bemerket Zelaya at myndighetene ville opprette et nytt sivilt anlegg ved Palmerola innen seksti dager. Bush hadde allerede gått med på å la Honduras bygge en sivil flyplass i Palmerola, sa Zelaya. Det er vitner, la presidenten til.
Men å bygge en ny flyplass var blitt mer politisk komplisert. Forholdet mellom Honduras og USA hadde forverret seg betraktelig siden Zelayas møte med Bush og Zelaya i 2006 hadde begynt å dyrke bånd til Venezuela samtidig som de kritiserte den amerikanskledede krigen mot narkotika.
Bushs egen amerikanske ambassadør Charles Ford sa at selv om han ville ønske trafikken ved Palmerola velkommen, skulle tidligere avtaler respekteres. Basen ble mest brukt til narkotikaovervåkingsfly og Ford bemerket at presidenten kan beordre bruk av Palmerola når han vil, men visse avtaler og protokoller må følges. Det er viktig å påpeke at Toncontn er sertifisert av International Civil Aviation Organization, la Ford til, i håp om å dempe langvarige bekymringer om flyplassens sikkerhet. Dessuten, erklærte diplomaten, var det noen flyselskaper som ikke ville se Palmerola som en attraktiv landingsdestinasjon. Ford ville ikke utdype eller forklare hva uttalelsene hans skulle bety.
Kaster bensin på bålet assisterende utenriksminister John Negroponte, en tidligere amerikansk ambassadør i Honduras, sa at Honduras ikke kunne forvandle Palmerola til en sivil flyplass fra den ene dagen til den andre. I Tegucigalpa møtte Negroponte Zelaya for å diskutere Palmerola. Senere snakket den amerikanske diplomaten på Honduras radio at før Zelaya kunne sette i gang planene sine for Palmerola, ville flyplassen måtte motta internasjonal sertifisering for nye innkommende flyvninger. Ifølge det spanske nyhetsbyrået EFE tok Negroponte også fordel av sin Tegucigalpa-tur for å sette seg ned og møte presidenten for det honduranske parlamentet og den fremtidige kupplederen Roberto Micheletti [nyhetsberetningen opplyste imidlertid ikke hva de to diskuterte].
Unødvendig å si at Negropontes besøk til Honduras ble avvist av progressive og menneskerettighetsaktivister som stemplet Negroponte som en leiemorder og anklaget ham for å være ansvarlig for tvangsforsvinninger under diplomatenes periode som ambassadør (1981-1985). Dessuten irriterte Fords og Negropontes nedlatende holdning organisert arbeidskraft, urfolksgrupper og bønder som krevde at Honduras skulle gjenvinne sin nasjonale suverenitet over Palmerola. Det er nødvendig å gjenopprette Palmerola fordi det er uakseptabelt at den beste flystripen i Mellom-Amerika fortsetter å være i hendene på det amerikanske militæret, sa Carlos Reyes, leder av den populære blokken som inkluderte forskjellige politisk progressive organisasjoner. Den kalde krigen er over, og det er ingen påskudd for å fortsette med den militære tilstedeværelsen i regionen, la han til. Aktivisten bemerket at regjeringen heller ikke burde vurdere å bytte Mosquitia med Palmerola, da dette ville være en krenkelse av Honduras stolthet.
I løpet av det neste året forsøkte Zelaya å konvertere Palmerola til en sivil flyplass, men planene forsvant da regjeringen ikke klarte å tiltrekke seg internasjonale investorer. Til slutt i 2009 kunngjorde Zelaya at de honduranske væpnede styrkene ville påta seg bygging. For å betale for det nye prosjektet ville presidenten stole på finansiering fra ALBA [på engelsk, the Bolivarian Alternative for the Americas] og Petrocaribe, to gjensidige handelsavtaler presset av Venezuelas leder Hugo Chvez. Forutsigbart hoppet den honduranske høyresiden på Zelaya for å bruke venezuelanske midler. Amlcar Bulnes, president for Honduran Business Association [kjent under dets spanske akronym COHEP] sa at Petrocaribe-midler ikke skulle brukes til flyplassen, men til andre, uspesifiserte behov.
Et par uker etter at Zelaya kunngjorde at de væpnede styrkene ville fortsette med byggingen ved Palmerola gjorde militæret opprør. Ledet av Romeo Vsquez, styrtet hæren Zelaya og deporterte ham ut av landet. I kjølvannet av kuppet besøkte amerikanske fredsaktivister Palmerola og ble overrasket over å finne at basen var travel og helikoptre fløy rundt. Da aktivister spurte amerikanske tjenestemenn om noe hadde endret seg når det gjelder forholdet mellom USA og Honduras, ble de fortalt nei, ingenting.
Den honduranske eliten og det harde høyre amerikanske utenrikspolitiske etablissementet hadde mange grunner til å forakte Manuel Zelaya som Ive diskuterte i tidligere artikler. Kontroversen om Palmerola-flybasen ga dem imidlertid absolutt mer ammunisjon.
Nikolas Kozloff er forfatteren av Revolution! South America and the Rise of the New Left (Palgrave, 2008) og Hugo Chvez: Oil, Politics and the Challenge to the US (Palgrave, 2006). Sjekk ut nettstedet hans på http://senorchichero.blogspot.com
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere