Kilde: In These Times
Det største problemet med USAs tilbaketrekking av styrker fra den syriske grensen til Tyrkia er at de var der i utgangspunktet.
Trumps beslutning overlater den kurdiskstyrte regionen i Nord-Syria til Tyrkia, en NATO-alliert som USA har gjennomført felles operasjoner med ved grensen. Tiltaket ga Tyrkia grønt lys til å angripe kurdiske samfunn i regionen, som for tiden holdes av den kurdiske YPG-militsen. Bombingen har allerede begynt, drepte dusinvis og drev titusener på flukt fra det fremadstormende tyrkiske angrepet. I mellomtiden har USA beordret ytterligere 1,800 soldater til Saudi-Arabia, og løgner mot Trumps påstander om at tilbaketrekningen fra Nord-Syria i det hele tatt hadde noe å gjøre med å få slutt på «endeløse kriger» eller utplassering av tropper.
Det største problemet med USAs tilbaketrekking av styrker fra den syriske grensen til Tyrkia er at de var der i utgangspunktet.
Den tyrkiske regjeringen har lenge ventet på en mulighet til å angripe denne regionen med kurdisk selvstyre, mens noen i Tyrkia støtter den kurdiske kampen. Problemstillingen er også knyttet til regionens gryende flyktningkrise: Tyrkia er forberede massedeportasjoner av syriske flyktninger i Tyrkia til den syriske siden av grensen.
Trumps forlatelse av kurderne, amerikanske allierte som har bekjempet ISIS med enorme kostnader, har utløst topartisk forargelse – fra Hillary Clinton til Trumps egen tidligere FN-ambassadør Nikki Haley, som skrev på Twitter: «Vi må alltid ha ryggen til våre allierte, hvis vi forventer at de skal ha vår rygg. Kurderne var medvirkende til vår vellykkede kamp mot ISIS i Syria. Å la dem dø er en stor feil.» Republikanske senatorer Lindsey Graham og Mitch McConnell, vanligvis sterke Trump-tilhengere, brøt også gradene med presidenten.
Likevel begynte ikke USAs svik mot kurderne med Trumps kunngjøring. Trump skriver bare det siste kapittelet i en skammelig historie.
Haley avsluttet tweeten sin med hashtaggen «#TurkeyIsNotOurFriend». Men faktum er at Tyrkia, en NATO-alliert som lenge har gitt luftrom og samarbeidet på ulike måter med det amerikanske militæret, har vært en viktig alliert av USA i årevis. Tyrkias vold mot det kurdiske folket innenfor og utenfor dets grenser, og dets regjerings eskalerende undertrykkelse hjemme, har ikke komplisert dette.
Ifølge Security Assistance Monitor, fra 2002 til i år, USA har gitt Tyrkia mer enn 300 millioner dollar i militærhjelp. Gjennom oppturene og nedturer i forholdet mellom USA og Tyrkia fortsetter bistanden å strømme og felles operasjoner mellom landenes to militære har fortsatt. Når Tyrkia begynner sin offensiv i Nord-Syria, gjør det sannsynligvis med amerikanske våpen.
Kurderne er statsløse mennesker som har møtt vold og diskriminering i land i hele Midtøsten – ikke bare Tyrkia. USA har signalisert støtte til kurdisk frihet før, bare for å snu ryggen til deres kamper.
I 1991, etter at USA beseiret Saddam Husseins styrker i Irak, oppfordret president George HW Bush kurdere og andre undertrykte av den irakiske regjeringen til å reise seg og velte den - bare for amerikanske styrker å gi grønt lys for Hussein å knuse opprøret og stå på mens styrkene hans nådeløst slaktet titusener, og foretrakk å forhandle frem en separat amerikansk våpenhvile i stedet.
USAs svik mot kurderne begynte ikke med Trumps kunngjøring. Trump skriver bare det siste kapittelet i en skammelig historie.
Katastrofen i 1991 kom etter Husseins styrker brukte kjemiske våpen mot den kurdiske byen Halabja i 1988 som en del av folkemordskampanjen Anfal, som også var et svar på kurdisk motstand. Da ble også tusenvis drept. På den tiden var Hussein en alliert av USA.
Disse grusomhetene bør sees i sammenheng med bredere amerikansk vold i regionen.
It is kvalmende at USA bevisst ville levere kurderne til tyrkisk vold igjen i dag. Men vår forargelse bør ikke få oss til å omfavne USAs tilstedeværelse i Syria. Som i Irak og utover, har den militære tilstedeværelsen – rettet mot både å beseire ISIS og å kjempe om en plass ved bordet for å bestemme Syrias fremtid sammen med andre regionale makter – vært katastrofal.
Amnesty International har forsket, for eksempel Pentagons luftbeleiring i 2017 av byen Raqqa, hvor Den islamske staten hadde hovedkvarter. Amnesty konkluderte med at amerikanske styrker handlet med fullstendig ignorering av sivilt liv, drepte og såret tusenvis og slaktet hele familier. Journalistene Lama Al-Arian og Ruth Sherlock har dokumentert det dystre livet for Raqqa-innbyggere siden. USA forlot også disse innbyggerne, frysing gjenoppbyggingsmidler etter avreise 70 til 80 prosent av byens bygninger ødelagt.
Trump kan være spesielt brutal i nakenheten i maktberegningene sine, og kortsynt i synet på USAs strategi og relasjoner. Men USA har alltid vært styrt av hva som vil fremme deres makt på verdensscenen – og i den grad det er en debatt i Washingtons makthaller om utenrikspolitikk i det hele tatt, handler det vanligvis om det.
Hvis USA ønsker å hjelpe kurderne i dag, er ikke svaret mer permanent krig – det er en del av det som har gjort livet så surt for kurderne og så mange andre i Midtøsten til å begynne med. I stedet kan den suspendere sin militære bistand til Tyrkia, og avslutte sin rasistiske ekskludering av flyktninger.
Reverseringer og svik mot allierte er like vanlig som langsiktige allianser. Åpenbart uvanlig er ekte forpliktelser til demokrati og menneskerettigheter.
Denne artikkelen ble laget i samarbeid med Utenrikspolitikk i fokus.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere