Regjeringer har en tendens til å definere demokrati så snevert som mulig. Historien de forteller går som følger. Du stemmer. Flertallspartiet tiltrer. Du lar det styre på dine vegne de neste fire eller fem årene. Hvis du ikke liker en av dens politikk, kan du begjære representanten din, som vil legge sine egne ambisjoner, partilojalitet og press fra mektige interesser til side for å sikre at din stemme blir hørt.
Vi kan stole på at regjeringen bruker pengene våre klokt; å forsvare minoriteter mot større eller mektigere grupper; å motstå udemokratiske krefter som oligarker, media de kontrollerer og bedriftslobbygrupper. Vi kan stole på at den sørger for at alles behov blir dekket; at arbeidere ikke blir utnyttet; at våre nabolag og livskvalitet ikke ofres til bedriftens profitt. Vi kan stole på at den ikke misbruker den politiske prosessen; ikke å føre angrepskriger mot andre nasjoner; ikke å bryte loven. Det kan ikke være mange mennesker som har bodd i Storbritannia – eller mange andre nasjoner – de siste årene og fortsatt tror på dette eventyret.
Vi har sett hva som skjer hvis vi overlater politikken til regjeringer. Enten de er rettferdig valgt eller ikke, vil de, uten effektivt offentlig press, misbruke sin makt. De vil forsøke å endre de politiske reglene for å favorisere deres parti ved neste valg. De vil underordne allmennhetens interesser interessene til selskaper og milliardærer. De vil gi offentlige penger og offentlige eiendeler til rettsfavoritter. De vil banke opp utsatte grupper. De vil ofre vår felles fremtid til hensiktsmessighet. Og de vil innføre stadig mer undertrykkende lover for å binde oss.
Tillit til regjeringer ødelegger demokratiet. Demokratiet overlever bare gjennom konstant utfordring. Det krever den endeløse forstyrrelsen av det koselige forholdet mellom våre representanter og mektige krefter: media, plutokrater, politiske givere, venner på høye steder. Hva utfordring og forstyrrelse fremfor alt betyr, er protest.
Protest er ikke, slik regjeringer som vår forsøker å fremstille det, en politisk luksus. Det er grunnfjellet for demokratiet. Uten den ville knapt noen av de demokratiske rettighetene vi nå nyter eksistert: den universelle franchisen; stemmer for kvinner; borgerrettigheter; likhet for loven; lovlige forhold mellom samme kjønn; progressiv skattlegging; rettferdige arbeidsforhold; offentlige tjenester og et sosialt sikkerhetsnett. Selv helgen er et resultat av protestaksjon: i dette tilfellet streik fra klesarbeidere i USA. En regjering som ikke kan tolerere protest er en regjering som ikke kan tolerere demokrati.
Regjeringer som ikke kan tolerere demokrati er i ferd med å bli en global norm. I Storbritannia søker to politilover i rask rekkefølge å stenge ned alle effektive former for protest. De gjør det mulig for politiet å stoppe nesten enhver demonstrasjon På området at det forårsaker «alvorlig forstyrrelse», et konsept som er så løst utformet at det kan inkludere enhver form for støy. De ville forby låsing: å lenke seg fast til rekkverk eller annet inventar, som har vært et trekk ved meningsfull protest gjennom hele den demokratiske epoken. De ville forby å "forstyrre" med "nøkkel nasjonal infrastruktur", som kan bety nesten hva som helst. De utvider politiets stopp- og ransakingsmyndighet i stor grad, en svært effektiv avskrekkende middel mot borgerlig handling fra svarte og brune mennesker, som er uforholdsmessig målrettet av disse maktene. Og forbløffende nok kan de forby navngitte personer fra å delta i enhver protest, på grunnlag som virker helt vilkårlige. Dette er diktatorers makt.
I USA har delstatslovgivere undergravd den føderale retten til å protestere, og gitt politiet mulighet til å bruke vage, overbevisende lovbrudd som «overtredelse» eller «forstyrre freden» for å bryte opp demonstrasjoner og arrestere deltakerne. Forbløffende nok, noen foreslåtte lover, i stater som Oklahoma og New Hampshire, har forsøkt å gi immunitet til sjåfører som kjører over demonstranter, eller til årvåkne som skyter dem. I Russland, a ny lov mot «manglende respekt for de væpnede styrkene» har blitt brukt til å straffeforfølge meningsmotstandere som har gjort protester så drastiske som å skrive «nei til krig» i snøen. Tilsvarende, drakoniske lover blir pålagt av regjeringer i mange andre nasjoner.
Hvorfor ønsker regjeringer å forby protester? Fordi det er effektivt. Hvorfor vil de at vi skal akseptere deres snevre visjon om demokrati? Fordi det etterlater oss maktesløse.
De forstyrrende, irriterende og ubeleilige protestene regjeringer forsøker å forby, utvider omfanget av demokrati. De tillater oss å utfordre misbruk og motstå undertrykkende politikk gjennom hele den politiske syklusen. De er motoren til politisk endring. Og de er det tidlige varslingssystemet som trekker oppmerksomheten til de enorme og avgjørende problemene regjeringer har en tendens til å neglisjere.
Nesten alt av betydning går i oppløsning med forbløffende hastighet: økosystemer, helsesystemet, standarder i det offentlige liv, likestilling, menneskerettigheter, ansettelsesvilkår ... Det skjer mens valg kommer og går, representanter snakker høytidelig i parlamentet eller kongressen, det skrives alvorlige brev. og høflige begjæringer presentert. Ingenting av dette er nok til å redde oss fra planetarisk og demokratisk kollaps. Business as usual er en trussel mot livet på jorden. Å forstyrre det er en borgerplikt; den største borgerplikten av alle.
De vil fortsette å demonisere oss som en trussel mot demokratiet vi søker å beskytte. De vil fortsette å arrestere oss og øke straffene for å være en god borger. Og vi vil fortsette å komme ut i trass, slik folk har gjort i århundrer, selv når de står overfor ekstrem statlig vold og undertrykkelse. Alt vi verdsetter avhenger av det.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere