Vi vil aldri med sikkerhet vite hva som skjedde i tankene til Ariel Sharon i februar 2004, da han første gang erklærte, uten å konsultere noen, at han er klar til å evakuere de jødiske bosetningene i Gaza. Men hvis vi prøver å sette sammen brikkene i løsrivelsespuslespillet, er det mest fornuftige scenarioet at Sharon trodde at han denne gangen, som før, ville finne en måte å unngå planen på. Dette vil for eksempel forklare hvorfor Gaza-bosetterne ennå ikke har mottatt kompensasjonspenger og hvorfor, som lørdagstillegget til den israelske avisa Yediot Ahronot avslørte 5. august, nesten ingen skritt har blitt tatt for å forberede deres absorpsjon i Israel. (1)
Sharon hadde god grunn til å tro at han ville lykkes med sin unngåelsestaktikk. I forrige runde, da han ble konfrontert med Bush-administrasjonens veikart, forpliktet han seg til en våpenhvile, der Israel skulle gå tilbake til status quo fra før september 2000, fryse bosettingsbyggingen og fjerne utposter. Ingenting av dette ble gjennomført. Sharon og hæren hevdet at Mahmud Abbas (i forrige runde) ikke var til å stole på og ikke hadde klart å tøyle Hamas. Hæren fortsatte sin attentatpolitikk og lyktes i å bringe de okkuperte områdene til et enestående kokepunkt, etterfulgt av de uunngåelige palestinske terrorangrepene som knuste våpenhvilen. I løpet av hele tiden sto den første periode Bush-administrasjonen ved Sharons side og gjentok pliktoppfyllende alle hans klager mot Abbas.
I den nåværende perioden med ro fortsatte den israelske hæren også med inngrep i byer, arrestasjoner og målrettede attentater. Det virket som om det neste terrorangrepet, i kjølvannet av hvilket roen skulle eksplodere, var nært forestående, og den israelske pressen var full av detaljer som skisserte «Fist of Iron»-operasjonen, som var ventet i sommer i Gaza. Men Bush-administrasjonen endret plutselig retning. Mens Israel fortsatte å erklære at Abbas ikke oppfylte oppgaven sin, insisterte Bush-administrasjonen gjentatte ganger på at Abbas måtte gis en sjanse. Hva hadde endret seg?
Inntil denne vendingen var det generell enighet i Israel om at det aldri hadde vært en amerikansk president som var vennligere mot Israel enn George W. Bush. Antagelig var det ingen som trodde at en kjærlighet til jøder fra den evangeliske Bushs side lå bak denne støtten. Men det var en følelse i Israel av at Israel med sitt overlegne luftvåpen var en stor ressurs i den globale krigen som Bush hadde erklært i Midtøsten. Med euforien over makten som ble følt på den tiden, virket det som om Afghanistan og Irak allerede var «i våre hender» og nå ville vi fortsette sammen mot Iran og kanskje til og med Syria.
Men tidlig i 2005 begynte hjulene å snu den andre veien. USA sank i myra i Irak og pådro seg tap og tap. Iran, som etter krigen med Irak var klar for enhver form for overgivelse, hentet oppmuntring fra Iraks motstand og fra dets bånd med den sjiamuslimske militsen. Oljeavtalene med Kina ga et løft til landets økonomi og status. Plutselig virket muligheten for et angrep på Iran ikke like sikker. Det viste seg at selv de mest avanserte våpnene kanskje ikke er nok til å bringe på kne i hele regioner som USA så på. I mellomtiden hadde støtten til Bush sunket til under førti prosent, og etter hvert verdensterrorangrep hørte man de sammenkoblede ordene, Irak og Palestina. Bush vil ikke gi opp Irak så fort. Men hodepinen til Palestina trenger han egentlig ikke.
Siden begynnelsen av dette året har den amerikanske dampvalsen beveget seg jevnt og trutt. Først ble den allmektige israelske lobbyen i USA stille nøytralisert. To tidligere tjenestemenn i American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) er tiltalt på siktelser for å ha hjulpet til med overføring av gradert informasjon til en israelsk representant. Hvis du blir dømt, kan dette bety slutten på AIPAC og hele lobbyen. I mellomtiden vil de måtte sitte stille, uavhengig av Bushs handlinger overfor Israel.
Neste trekk var å fryse militærstøtten i Israel i dekke av våpensalgskrisen i Kina. Det ville vært mulig å håndtere dette irriterende problemet med ett lite slag, som tidligere, men USA innførte reelle sanksjoner denne gangen. Kontrakter om kjøp av militære våpen ble frosset, og USA suspenderte samarbeidet om utviklingsprosjekter. I Washington ble dørene stengt for israelske militæroffiserer.
Under disse omstendighetene nærmet den erklærte datoen for frigjøringen seg. I lys av de åpne forberedelsene i Israel for en militær operasjon, vokste det mistanker i den amerikanske administrasjonen om at Sharon ikke ville gjennomføre planen. Ifølge New York Times av 7. august utøvde Bush-administrasjonen press for å forhindre at dette skulle skje, og for å forby den militære operasjonen. Den 21. juli ankom USAs utenriksminister Condoleeza Rice Jerusalem for et uvennlig, hardt linjebesøk. New York Times rapporterte kommentarer fra sikkerhetskoordinator for Midtøsten, General William Ward: «General Ward, en forsiktig mann, bekreftet at for to uker siden bidro amerikansk press til å holde det israelske militæret da det var klar til å gå inn i Gaza... Han spådde at det kunne være tilsvarende press om behovet skulle oppstå. "Det scenariet er et scenario som ingen av oss ønsker å se," sa han. "Det er en dyp erkjennelse fra den israelske ledelsen, inkludert militæret, om konsekvensene av den typen scenario." " (2)
Gjennom årene har vi blitt vant til ideen om at «US. press» betyr erklæringer som ikke har noen muskler bak seg. Men plutselig har ordene fått ny betydning. Når USA virkelig utøver press, vil ingen israelsk leder våge å trosse dens påbud (og absolutt ikke Netanyahu). Så vi har trukket oss ut av Gaza. Hvis USA fortsetter å tape terreng i Irak, vil vi kanskje bli tvunget til å trekke oss ut av Vestbredden også.
(1) I følge artikkelen, helt fra begynnelsen, tilbake i 2004, avviste statsministeren anbefalingen fra [generalmajor Giora] Eiland, [nasjonal sikkerhetsrådgiver og sjef for IDFs planleggingsavdeling for frigjøring] og besluttet at regjeringen ikke skal bygge midlertidige boliger.â€
(2) Steven Erlanger, The New York Times, 7. august 2005
http://www.let.uu.nl/~tanya.reinhart/personal/
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere