30. oktober 2023, israelske myndigheter sa at de hadde drept «dusin» av Hamas-krigere i de første dagene av deres bakkeinvasjon. I mellomtiden har Gazas helsedepartement slitt med å beholde sin nettsted online gitt mangel på strøm, internett og angrep. Likevel, ved middagstid 29. oktober, Helsedepartementet sa at dødstallet i Gaza nå er 8,005 (hvorav 67 prosent er kvinner og barn). For de som tviler på tallene, har Helsedepartementet vært frigjør lister over døde med sine israelsk identifikasjonsnummer (det er et tegn på okkupasjonen av palestinerne i Gaza at når de blir født, må de være registrert ikke av de palestinske myndighetene, men av Israel). Redd Barna sier at flere barn (3,195 2019) har blitt drept av israelsk bombing i løpet av disse tre ukene enn det som totalt har blitt drept i alle konfliktsoner siden XNUMX.
FNs hjelpe- og arbeidsbyrå for palestinske flyktninger i det nære østen (UNRWA) sa at innen søndag 29. var 1.4 millioner palestinere av 2.3 millioner internt fordrevet, med 671,000 150 som tok ly i 1,400 UNRWA-anlegg. De fleste av de døde av israelske bomber og stridsvogngranater har vært sivile. Forholdet mellom døde mellom stridende (få) og sivile (mange) er oppsiktsvekkende, langt utover det som finner sted i en krig (i motsetning til, av de XNUMX israelerne drept den 7. oktober av Hamas og andre fraksjoner var 48.4 prosent soldater). Ved å si at de har drept «dusinvis» av Hamas-militanter – det påståtte målet – og samtidig ha drept tusenvis av palestinere, har israelske myndigheter innrømmet overfor verden at deres krig har resultert i langt flere sivile dødsfall enn stridende dødsfall.
I mellomtiden har det israelske militæret sendt sine bulldosere for å ødelegge hjem og virksomheter i det nordlige Gaza samt i byen Jenin på Vestbredden. Lite i denne manøveren ser ut som en militær operasjon siden disse hjemmene og virksomhetene ikke er militære institusjoner. Gitt historie av bulldozing av boliger på Vestbredden for å skape bosetninger og "apartheidmuren", denne bulldozingen i Gaza og Jenin fremstår som en massiv sivilisasjonskampanje for etnisk rensing for å skape det den israelske politiske klassen samtaler Stor-Israel (Eretz Yisrael Hashlema). Den israelske politiske klassen er kjent for sier at de ønsker å endre «fakta på bakken» slik at eventuelle forhandlinger med de okkuperte palestinerne er basert på disse «fakta» og ikke på «påstander». Dette er hva Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært gjør i flere tiår gjennom ulovlig bosettinger på Vestbredden: slette fakta om palestinske krav på deres land og etablere israelernes rett til hele landmassen fra Jordanelven til Middelhavet. Effektivt ser det ut til at den israelske politiske klassen bruker konflikten som startet 7. oktober som påskudd for å gjøre det den hadde planlagt å gjøre i flere tiår, nemlig å slette palestinere fra det historiske Palestina og å slette den palestinske nasjonen som en enhet.
To-stat, en-stat, tre-stat
Da palestinske politiske krefter gikk med på en «fredsprosess» som resulterte i Kairo-interimsavtalen (1994) og Oslo-avtalen (1994), vedtok de det som var kjent som «tostatsløsningen» på den israelske okkupasjonen av Palestina. Den grunnleggende skissen til Oslo-avtalen var at en palestinsk myndighet (PA) skulle styre territoriet som ble beslaglagt av Israel i 1967 (Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden). Oslo-avtalen, argumentert Gaza-baserte professor Haider Eid, opprettet et "Bantustan" (som de "afrikanske hjemlandene" skapt av apartheid Sør-Afrika). Implikasjonen av opprettelsen av PA var at den ville sterilisere faktiske palestinske krav på landet (inkludert retten til å returnere palestinske flyktninger, etablert av FN-resolusjon 194 i 1948), og – samtidig – ville det tillate den israelske staten å endre "fakta på bakken" ved å opprette flere og flere ulovlige bosetninger. Videre, etter den andre intifadaen (2000-2005), Israel kuttet av Oslos «sikker passasje»-krav som tillot palestinere i Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden å reise over disse sonene. I 2005 hadde Israel annullert Oslo-avtalen, selv om den palestinske politiske klassen forble bundet av dem som den eneste flik av håp for opprettelsen av staten Palestina (selv om det ville være et lite fragment av det historiske Palestina).
Realiteten til «tostatsløsningen» forsvant etter hvert som bosetningene økte på Vestbredden, ettersom palestinsk kontroll over Øst-Jerusalem i økende grad ble absorbert av Israel, ettersom retten til å returnere ble satt til side, og ettersom Gaza ble bombet nesten hvert år. I den sammenheng flere viktige palestinske intellektuelle begynte å reise spørsmålet om «én-statsløsningen», med én israelsk-palestinsk stat basert på en ikke-etnisk, sekulær og demokratisk idé om statsborgerskap. Innen 2021, et flertall av lærde i regionen sa at de faktiske fakta viser at Israel er «en enstatsrealitet som ligner apartheid». Ideen om at Israel er en apartheidstat er nå godt etablert i FN dokumenter og menneskerettigheter rapporter. Denne vurderingen viser to ting: For det første at Israel og det okkuperte palestinske territoriet allerede er «én stat», og for det andre at det er en apartheidstat med palestinerne i en annenrangs kategori. Talsmenn for "én-statsløsningen" hevder at virkeligheten til en enkeltstat nå krever likt statsborgerskap for alle som bor i Israel/Palestina. Den nåværende israelske politiske klassen nekter å akseptere ideen om en demokratisk og sekulær enstat, fordi de er gift med en etno-nasjonalistisk prosjekt av en "jødisk stat" som sletter muligheten for fullt statsborgerskap for palestinske kristne og muslimer.
Hvis "tostatsløsningen" ikke lenger er praktisk og hvis "énstatsløsningen" blokkeres av den israelske politiske klassen, så er det bare "trestatsløsningen" som gjenstår for Netanyahu og andre. Dette er løsningen som søker å fjerne store deler av den palestinske befolkningen fra Øst-Jerusalem, Gaza, Vestbredden, og kanskje til og med innenfor Israels 1948-linjer og sende dem til de tre statene Egypt, Jordan og Libanon. Bulldoserne som kommer bak stridsvognene i Gaza forsøker å presse de palestinske flyktningene (70 prosent av dem er etterkommere av de som ble sendt til Gaza i Nakba eller katastrofen i 1948) gjennom Rafah-krysset til Egypts Sinai-halvøy. Denne "trestatsløsningen" er nettopp etnisk rensing, en kriminalitet under folkeretten. I flere tiår har den israelske politiske klassen vært villig til å føre folkemordspolitikk – inkludert dette bombardementet av Gaza – for å lette dets etnasjonale, apartheidstatsprosjekt som krever utsletting av palestinere og Palestina.
I 2014, i kjølvannet av Israels operasjon Protective Edge, kontoret til påtalemyndigheten for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) åpnet en etterforskning av situasjonen i Palestina. Det ble ikke mye av denne etterforskningen. Under dette nåværende angrepet på Gaza dro aktor Karim AA Khan til Rafah-overgangen og sa at Israels blokade av humanitær hjelp til Gaza kan være en forbrytelse under ICCs jurisdiksjon. Faktumet med apartheid er faktisk allerede en forbrytelse under Roma-vedtektene fra 2002 som opprettet ICC. Både «en-stats-virkelighet beslektet med apartheid» og «tre-statsløsningen» av etnisk rensing er alvorlige forbrytelser som krever etterforskning. Vil Khan be dommerne i ICC om å utarbeide arrestordre mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og hans kolleger?
Vijay Prashad er en indisk historiker, redaktør og journalist. Han er skribent og sjefskorrespondent i Globetrotter. Han er redaktør for LeftWord-bøker og direktør for Tricontinental: Institutt for samfunnsforskning. Han har skrevet mer enn 20 bøker, bl.a De mørkere nasjonene og De fattigere nasjonene. Hans siste bøker er Struggle Makes Us Human: Lær av Movements for Socialism og (med Noam Chomsky) Tilbaketrekkingen: Irak, Libya, Afghanistan og skjørheten til USAs makt.
Denne artikkelen ble produsert av Globetrotter.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere