Kilde: The Independent
Sammenlignet med Midtøsten var Nord-Irland et trygt oppdrag. Tragisk, sekterisk, brutal, hyklersk; den lille borgerkrigen – for det var det den var – var det den britiske hærens etterretningsfolk kalte en "lavintensitets"-konflikt. Vi journos gjorde historiene våre. Så dro vi hjem til vår leid bolig i Belfast. Og vi bodde – eller trodde vi gjorde det – i Storbritannia.
Jeg var vitne til mine første virkelige kamper – i Falls Road og i Derry – og jeg løp over Belfast på Bloody Friday, i juli 1972, og så bitene av mennesker som ble igjen etter at 20 IRA-bomber eksploderte over byen på halvannen time . Ni ble drept, fem sivile, de fleste på en busstasjon. IRA hevdet at de ga advarsler. Politiet sa at de var overveldet. Jeg ble sint da jeg så resultatene. Det var da jeg først innså at krig ikke handlet om seier eller nederlag, men om den menneskelige åndens totale fiasko – på alle kanter.
Ja, i Belfast så jeg mine første lik: en britisk soldat falt fra baksiden av pansret kjøretøy i Andersonstown, riflen hans spretter fra asfalten, skutt i hjel av en provisorisk IRA-mann med veldig langt hår som gjemmer seg bak en søppelkasse; og en protestantisk paramilitær som lå i kista hans, omgitt av brunskjortede militssørgere som viste seg å være morderne hans. Faren hans løftet hånden til sin døde sønn for å vise meg hvordan fingrene hans hadde blitt brukket.
Men fremfor alt i Nord-Irland – forberedelse til det som skulle komme i Midtøsten, som jeg da ikke kunne ha forestilt meg – var opplevelsen av å konfrontere myndighetspersoner og britiske hær-oberster, da de løy og jeg prøvde å holde dem til ansvar. Da jeg skrev rapporter om britiske soldater som brutaliserte katolikker, ble jeg fortalt at jeg var 'pro-IRA' eller 'pro-terrorist' – sistnevnte en anklage jeg skulle bli sliten vant til i Midtøsten – og da jeg reiste med den britiske hæren eller politipatruljer, jeg allierte meg med 'Crown forces' eller ble selv snikende anklaget for å være en etterretningsoffiser.
da jeg skrev historier som fornærmet generaloffiseren som kommanderte britiske tropper i Nord-Irland, ble jeg utestengt fra hærbriefinger
Og da jeg skrev historier som fornærmet generaloffiseren som kommanderte britiske tropper i Nord-Irland, ble jeg utestengt fra hærbriefinger – en boikott jeg senere påla hæren da de bestemte seg for å tilgi mine overtredelser. Å nekte å snakke med oberstene var den riktige avgjørelsen: for etter det ville unge kapteiner og majorer trekke seg opp ved siden av meg i Belfasts gater og gi meg konvolutter med konfidensielle militærinstruksjoner som de mente var moralsk tvilsomme.
Da jeg mottok dokumenter som indikerte at britene hadde til hensikt å utpresse protestantiske politikere som ikke ville støtte deres politikk i Nord-Irland, kjørte jeg historien. Og innen to dager kom tre detektiver hjem til meg før daggry for å spørre meg om kildene mine. Jeg flyktet til republikken, sjekket inn på et hotell i Dublin og ble nesten umiddelbart konfrontert av den britiske ambassadens bosatte MI6-offiser. Jeg truet med å ringe det irske politiet hvis han ikke sluttet å trakassere meg. Han dro. Det var ikke så morsomt på den tiden som det ser ut nå. Men det var en lekse. Jeg kjørte så historien om ambassadens manns inntrenging.
Aldri, aldri, aldri gi etter, som Churchill en gang sa (han var ingen helt av meg, skal jeg legge til, selv om portrettet hans hang over peisen i min fars bibliotek), men i denne trass hadde mannen fra 1940 rett. Aldri gi etter for autoritet. Når du har en god historie og kreftene ønsker å trampe på deg (av og til med hjelp av dine egne kolleger), aldri unnskyld. Hold deg til historien. Jeg skulle først få vite år senere – da jeg var i Beirut i kriger at min erfaring i Belfast bare hjalp meg til å overleve – at utpressingspapirene jeg hadde fått tak i og publisert var en liten del av det som ville bli kalt Kincora-skandalen , en forargelse der britisk etterretning ble sagt å ha opprettet foreldreløse barn for pedofile som da kan bli utsatt for politisk utpressing. En voldsom strid om hva som skjedde i Kincora fortsetter til i dag, en regjeringsundersøkelse som allerede er avvist av ofrene.
Mange av de jeg intervjuet i Belfast og Derry (eller Londonderry, som vi pleide å kalle det) – grusomme UDA-menn, hensynsløse provisorer, offentlige PR-menn, gamle soldater – har siden dødd. Men det var – kanskje en kald måte å se det på – en essensiell treningsplass for svikene, massakrene og kynismen i Midtøsten. Vi journalister må kjempe mot Trumps så vel som de arabiske diktatorene, de pro-israelske lobbyistene og de muslimske fraksjonene og noen ganger, ja igjen, tolerere sinnet til våre kolleger.
Overgangen fra Belfast var ikke fra stekepannen til bålet. Det var fra tenkelig vold til ufattelig grusomhet i masseskala
Overgangen fra Belfast var ikke fra stekepannen til bålet. Det var fra tenkelig vold til ufattelig grusomhet i masseskala. Jeg er takknemlig for disse årene i Nord-Irland. Jeg tror de bidro til å holde meg i live de senere årene.
Jeg drar fortsatt tilbake til Belfast – for å holde foredrag om Midtøsten, for å bo hos min gamle kamerat David McKittrick som senere ble The Independentsin mann i Belfast – og jeg skulle ønske det kunne bli en langfredag for Midtøsten. Akk, det blir det ikke. Fredsavtaler reiser dårlig. Men nå, i Belfast, når jeg er der, ser jeg de gamle fiendskapene bli avrimet og oppvarmet på nytt av Storbritannias vanvittige ønske om å ta selvmord på grunn av Brexit. Og jeg frykter at skapningen i Downing Street og hans kabinettdværinger vil rive Nord-Irland i stykker igjen. Jeg ber ikke. Men i så fall skal jeg se fra Midtøstens sikkerhet.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere