Det var noe grusomt kjent med måten vi minnes den antatte slutten på Første verdenskrig hundre år siden. Ikke bare valmuens fossefall og de kjente navnene – Mons, Somme, Ypres, Verdun – men den nesten totale stillheten om alle de som døde i første verdenskrig, hvis øyne ikke var så blå som våre kanskje var eller hvis hud var ikke så rosa som vår kanskje er, eller hvis lidelse fortsetter fra den store krigen til i dag.
Selv de søndagsbilagene som våget seg bort fra vestfronten, berørte bare kort ettervirkningene av krigen i det nye Polen, det nye Tsjekkoslovakia, det nye Jugoslavia og det bolsjevikiske Russland, med en omtale av Tyrkia. Massesulten – kanskje 1.6 millioner døde – av araberne i Levanten under tyrkisk plyndring og alliert blokade i første verdenskrig fikk ikke et ord. Enda mer forbløffende, jeg kunne ikke finne en eneste referanse til den største forbrytelsen mot menneskeheten i første verdenskrig – ikke drapet på belgiske gisler av tyske tropper i 1914, men armensk folkemord av en og en halv million kristne sivile i 1915 av Tysklands osmanske tyrkiske allierte.
Hva skjedde med det nøkkeldokumentet fra den første verdenskrig i Midtøsten, 1917 Balfour-erklæringen som lovet et hjemland for jøder i Palestina og dømte de palestinske araberne (et flertall i Palestina på den tiden) til det jeg kaller flyktning? Eller Sykes-Picot-avtalen fra 1916 som kuttet opp Midtøsten og forrådte løftet om arabisk uavhengighet? Eller general Allenbys fremmarsj mot Jerusalem, hvor han – nå glemt av våre elskede kommentatorer – startet den første bruken av gass i Midtøsten. Så slått er vi av villskapen i moderne syrisk og irakisk historie, at vi glemmer – eller ikke vet – at Allenbys menn skjøt gassgranater mot den tyrkiske hæren i Gaza. Av alle steder. Men gass i det kollektive minnet sist helg var nok en gang begrenset til Vestfronten.
Allierte krigskirkegårder fra første verdenskrig i både Midtøsten og Europa inneholder titusenvis av muslimske graver – algeriere, marokkanere, indere – men jeg så ikke et fotografi av en av dem. Heller ikke de kinesiske arbeiderne som døde på vestfronten og bar granater for britiske tropper – heller ikke de afrikanske soldatene som kjempet og døde for Frankrike på Somme. Bare i Frankrike, ser det ut til at president Macron husket dette fremtredende trekk ved konflikten, så godt han burde. For mer enn 30,000 XNUMX menn fra Komorene, Senegal, Kongo, Somalia, Guinea og Benin døde i den store krigen.
Det var tidligere et monument over dem i Reims. Men tyskerne satte i gang et voldsomt rasistisk angrep på svarte franske tropper som deltok i okkupasjonen av Tyskland etter første verdenskrig for å ha voldtatt tyske kvinner og for å «sette fremtiden til den tyske rasen i fare». Alt usant, selvfølgelig, men da Hitlers legioner gjeninvaderte Frankrike i 1940, hadde nazistenes propaganda mot de samme mennene gjort sitt arbeid. Godt over 2,000 svarte franske tropper ble massakrert av Wehrmacht i 1940; monumentet ble ødelagt. Den har nettopp blitt rekonstruert – og gjenåpnet i tide til hundreårsjubileet for våpenhvilen.
Så er det de dødes gravale ironier. Av de 4,000 marokkanske troppene – alle muslimer – sendt til slaget ved Marne i 1914, overlevde bare 800. Andre døde ved Verdun. Av general Hubert Lyauteys 45,000 12,000 marokkanske soldater var 1918 XNUMX drept i XNUMX. Det tok det lille franske magasinet Jeune Afrique å merke seg at gravene til mange av de marokkanske døde i dag fortsatt er merket med stjernen og halvmånen til det tyrkiske osmanske kalifatet. Men marokkanerne, selv om de egentlig var innbyggere i det osmanske riket, kjempet for Frankrike mot Tyrkias tyske allierte. Stjernen og halvmånen har aldri vært det offisielle symbolet for muslimer. Uansett hadde marokkanerne allerede under den store krigen fått sitt eget flagg.
Men selvfølgelig er de virkelige symbolene på første verdenskrig og dens fortsatte og blodige resultater i Midtøsten. Konfliktene i regionen – i Syria, Irak, i Israel og Gaza og på Vestbredden og i Gulfen – kan for det meste spore opprinnelsen til vår titaniske store krig. Sykes-Picot delte araberne. Krigen – bare dager etter Gallipoli-landingene – gjorde det mulig for tyrkerne å ødelegge deres kristne armenske minoritet. Nazistene elsket forresten Mustafa Kemal Ataturk fordi han hadde "renset" minoritetene sine. Da Ataturk døde, partiavisen Volkischer Beobachter kantet forsiden i svart. Delingen av Libanon og Syria og deres sekteriske administrasjonssystemer ble oppfunnet av franskmennene etter at de sikret etterkrigsmandatet for å styre Levanten. Det irakiske opprøret mot britisk styre etter første verdenskrig ble delvis drevet av avsky mot Balfour-erklæringen.
På rampete vis fordypet jeg meg i min avdøde fars bibliotek med gamle historiebøker – han fra den store krigen, tredje slaget ved Somme, 1918 – og fant Winston Churchill, med raseri og sorg, skrive om "holocaust" av armenerne (han faktisk brukte det ordet), men han kunne ikke se den arabiske verdens fremtid selv i sitt fire bind The Great War av 1935. Hans eneste disquisition om det ulmende eks-ottomanske riket kom i et to-siders vedlegg på side 1,647. Den hadde tittelen: "A Memorandum on the Pacification of the Middle East".
Når det gjelder palestinerne som våkner opp hver morgen i dag i støvet og skitten i leirene til Nahr el-Bared, Ein el-Helwe eller Sabra og Chatila i Libanon, skrapte Balfours penn i signaturen på dette fjernelsesdokumentet ikke i 1915, men bare i går kveld. For disse flyktningene, fortsatt i skurene og hyttene deres mens du leser disse ordene, tok den første verdenskrigen aldri slutt – ikke engang nå, i dag, på hundreårsdagen for «slutten» av første verdenskrig.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere