Så liten han så ut i den høyryggede stolen. Du måtte sitte i auditoriet til FNs generalforsamling i går for å innse at George Bush Jnr – truende krig i det som ble bygget som et fredens hus – kunne virke som en så liten mann. Men så var Julius Cæsar en liten mann og det samme var Napoleon Bonaparte. Det samme var andre mer moderne, mindre nevneverdige verdensledere. Når jeg tenker på det, var det også general Douglas MacArthur, som hadde sin egen ondskapsakse, som tok ham helt til Yalu-elven.
Men i går, to tredjedeler av veien gjennom hans virtuelle krigserklæring, kom det en liten, farlig, avslørende kode, som antydet at president Bush virkelig har til hensikt å sende tankene sine over Tigris-elven. "USA har ingen krangel med det irakiske folket," sa han. I pressegalleriet var det ingen som rørte på seg. Under oss skiftet ikke en diplomat på setet. Talen hadde allerede gått i 20 minutter, men taleskriverne må ha visst hva dette betydde da de satte den sammen.
Før president Reagan bombet Libya i 1985, kunngjorde han at Amerika «ikke hadde noen krangel med det libyske folket». Før han bombet Irak i 1991, fortalte Faderen Bush til verden at USA «ikke hadde noen krangel med det irakiske folket». I fjor fortalte Bush the Son, om streiken mot Taliban og al-Qaida, at han «ikke hadde noen krangel med folket i Afghanistan». Og nå ble det skremmende mantraet gjentatt. Det var ingen krangel, sa Bush – absolutt ingen – med det irakiske folket. Så det er flakjakker på.
Kanskje det var det rette stedet å forstå hvor langt Bush-administrasjonens besettelse av Irak kan ta oss. De grønne marmorbeslagene, bakduksveggen av polert gull og symbolet på den farlige verden skjermet av FNs palmetrær ga Mr. Bush møblene til en keiser, om enn en liten. Bare en dag tidligere, fortalte han oss, hadde Amerika minnet et angrep som hadde «brakt sorg til landet mitt».
Men han nevnte ikke Osama bin Laden, ikke en gang. Det var Saddam Hussein vi måtte gjeninnføres for – han brukte Saddams navn syv ganger i sin adresse, med utallige referanser til det "irakiske regimet".
På det sløret av amerikanske tårer som bin Ladens mordere hadde skapt, var det også klart at Bush-planene for Midtøsten var i langt større skala enn bare styrten av den irakiske lederen som en gang så på seg selv som USAs beste venn i Gulfen. . Det må være et demokratisk Afghanistan – president Hamid Karzai nikket kraftig godkjennelse – og det må være demokrati i Palestina; og dette ville føre til «reformer i hele den muslimske verden». Reformer? I Saudi-Arabia? I Jordan? I Iran? Vi ble ikke fortalt.
Bush-temaet var selvfølgelig et alt for kjent tema, av sadmittisk ondskap, pisket med vanlige forbehold, betingede klausuler og historiske forvrengninger. Vi vet alle at Saddam Hussein er en ond, grusom diktator - vi visste det da han var vår venn - men presidenten insisterte på å fortelle oss det igjen. Saddam hadde gjentatte ganger tilsidesatt FNs sikkerhetsråds resolusjoner; ingen omtale her, selvfølgelig, av Israels hån mot resolusjoner 242 og 338 som krever en slutt på okkupasjonen av palestinsk land.
Bush snakket om titusenvis av motstandere av Saddam Hussein som var blitt arrestert og fengslet og summarisk henrettet og torturert – "alle disse grusomhetene skjult for verden av apparatet til en totalitær stat".
Men det ble dessverre ikke nevnt at alle disse julingene og brenningene og elektriske støtene og lemlestelsene og voldtektene ble begått med glede da Amerika var på veldig god fot med Irak før 1990, da Pentagon sendte etterretningsinformasjon til Saddam for å hjelpe ham med å drepe flere iranere.
Faktisk var et av de mest talende aspektene ved Bush-talen at alle syndene han spesifikt anklaget irakerne for – en god del av dem er utvilsomt sanne – begynte i det avgjørende året 1991. Det var ingen referanse til Saddams misunnelse av FN-resolusjoner da amerikanerne hjalp ham. Det var noen få påminnelser fra Bush om gassangrepene mot Iran – uten å nevne at akkurat dette Iran nå skal være en del av "ondskapens akse".
Så var det de små grammatiske problemene, den lille hånden historikere bruker når de ikke finner bevisene som beviser at Richard III virkelig drepte prinsene i tårnet. Hvis det ikke var for Gulf-krigen i 1991, ville Irak "sannsynligvis" ha hatt et atomvåpen innen 1993. Irak "beholder den fysiske infrastrukturen for å bygge" et atomvåpen - som ikke er det samme som å bygge det. . Uttrykket "bør Irak skaffe spaltbart materiale" betyr ikke at det har det. Og å bli fortalt at Iraks entusiasme for kjernefysiske forskere «etterlater liten tvil» om dets appetitt på atomvåpen er ikke helt det samme når det er bevist.
Kanskje denne antagelsen er sann, men er det beviset som Amerika vil gå til krig på? FN – for dette var keiserens budskap til delegatene som satt foran ham – kunne ta det eller forlate det, bli med i Amerika i krig eller ende opp som det gamle eselet, Folkeforbundet. Tro det eller ei, men Bush nevnte faktisk ligaen, og avfeide den som en snakkende butikk uten å legge til at USA hadde nektet å bli med.
Men det var klart hvordan Bush ville selge krigen sin på baksiden av 11. september. "Vår største frykt er at terrorister vil finne en snarvei til sine gale ambisjoner når et fredløs regime forsyner dem med teknologiene for å drepe i massiv skala," sa han. Og der har du det. Osama bin Laden er lik Saddam Hussein og – hvem vet – Iran eller Syria eller noen andre. Hva het den elven som Julius Cæsar krysset? Ble det ikke kalt Rubicon? I går kan Bush ha krysset den samme elven.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere