Om dette kan vi være enige: Forholdet mellom mennesker og den naturlige verden er brutt. Vi klarer ikke å verdsette systemene som holder oss i live. Vi behandler både naturressurser og biosfærens kapasitet til å absorbere avfallet vårt som om de ikke var verdt noe.
Det åpenbare svaret er å sette en økonomisk verdi på det som tidligere ble kalt natur, men som nå har blitt omdøpt til naturkapital. Det er noen prakteksempler på hvordan dette i prinsippet kan spare oss for perverse beslutninger. Som det globale initiativet The Economics of Ecosystems and Biodiversity påpeker, vil du tjene 1,220 dollar per år hvis du gjør om en hektar med mangroveskog til rekefarmer. La det stå, og fordelene er verdt 10 ganger det beløpet.
Men det åpenbare svaret er ikke nødvendigvis det riktige svaret. Spørsmålet som avgjør om den levende planeten er beskyttet eller ikke, er ikke et tall med et dollartegn vedlagt. Det er politisk vilje. Det er en annen måte å si at det handler om makt.
Se på det europeiske karbonmarkedet. Gjennom EUs kvotehandelssystem skulle det ha utnyttet markedets magi til å gjøre det politikken ikke hadde klart å gjøre: drastisk redusere forbruket av fossilt brensel. I skrivende stund er prisen på karbon under €3 per tonn, rekordlavt. For alt det gode som gjør det, kan det like gjerne være null.
Hvorfor er den så lav? Fordi karbonintensive industrier drev lobbyvirksomhet hos politikere for å øke tilgangen på tillatelser til mekanismen ble ubrukelig. Markedet har ikke løst maktproblemet: Det har rett og slett gitt det et annet navn. Hvorvidt regjeringer forsøker å takle klimaendringer på den gamle måten (gjennom regulering) eller gjennom prissetting spiller ingen rolle om de ikke vil stå opp mot industrielle lobbyister.
På noen måter har kvotehandelssystemet gjort problemet verre, for det lar politikere og bedrifter vaske hendene sine for ansvar for klimaendringene, og hevder at markedet vil ordne opp i det hele. Det bygges ikke en ny flyplass eller kullgruve eller kraftstasjon i EU som ikke har oppgitt handelsordningen som begrunnelse. Dette ubrukelige systemet har styrket forurensende prosjekter som ellers kanskje ikke hadde blitt godkjent.
Selv om vi ikke hadde et tall å slå på dem, har vi visst i århundrer at mangrovesumper er av stor verdi for kystbeskyttelse og som oppvekstplass for fisk. Men dette har ikke stoppet folk fra å mobbe og bestikke politikere for å la dem gjøre disse skogene om til rekefarmer. Hvis en hektar med rekefarmer tjener 1,200 dollar for en rik og godt tilkoblet mann, kan det telle for langt mer enn de 12,000 XNUMX dollar per hektar intakt mangroveskog er verdt for undertrykte kystfolk. Å vite prisen endrer ikke dette forholdet. Igjen handler det om makt.
Naturkapitalregnskap kan forverre det underliggende problemet. Ved å prise og varemerke den naturlige verden og deretter ta det åpenbare neste skrittet – å etablere et marked for «økosystemtjenester» – har regnskap den utilsiktede konsekvensen av å gjøre biosfæren til et datterselskap av økonomien. Skoger, fiskebestander, biologisk mangfold og hydrologiske sykluser blir i realiteten eiet av selve interessene – selskaper, utleiere, banker – hvis overdreven makt er mest truende for dem. I noen tilfeller ser naturkostnadene ut som et forspill til privatisering.
Allerede handlerne og spekulantene flytter inn. I Storbritannia snakker vår Ecosystem Markets Task Force om å "utnytte byens finansekspertise for å vurdere hvordan disse blandede inntektsstrømmene og verdipapiriseringene øker avkastningen på investeringen til en miljøobligasjon." Naturen er i ferd med å bli finansmarkedenes leketøy. Vi vet hvor godt det pleier å ordne seg.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere