I en tid hvor det er landsomfattende krav om at metodene for utnevnelsen av valgkommissærene skal endres til et uavhengig kollegium-format for å øke troverdigheten til det indiske valgsystemet, gjett hva regjeringen har gjort?
Det har vedtatt et lovforslag i Lok Sabha som søker å ta kontroll over funksjons- og lønnsstrukturen til informasjonskommissærer uten å antyde noen overbevisende begrunnelse for å stramme den utøvende løkken rundt borgernes rett til informasjon – en rettighet som siden starten har gitt enhver indianer rett til å søke ansvarlighet fra regjeringen om at hun stemmer til makten.
Det er viktig å minne om at mange RTI-aktivister har gitt sine liv for å opprettholde denne revolusjonære demokratiske retten.
Den utøvende myndigheten hevder uoppriktig at den har latt autonomiparagrafen i RTI-loven stå urørt, slik at det tilsynelatende ikke trenger å være noen bekymring for at regjeringen har til hensikt å innskrenke myndighetene til den sentrale informasjonskommisjonen og statlige kommisjoner.
Dette stykket av uskyldig uskyld besvares best med et vers fra Mirza Ghalib. Som kjent pleide den store dikteren å være stolt over sin slekt og sitt fryktløse spørsmål om maktene-som-var: inntil han ble pensjonist, avhengig av regjeringens velvilje og patronage. Det var da han sa til seg selv:
Ghalib, vazifakhwar ho, do Shah ko dua,
Woh din gaye kehtey thhey naukar nahi houn main.
(Ghalib du er nå pensjonist; så velsigne kongen,
Borte er tiden da du pleide å si at jeg er ingens tjener.)
Etter å ha sett hvordan vår valgkommissærer har opptrådt i nyere tid, selv uten slike tjenesteregler og -vilkår, burde det ikke være vanskelig å forestille seg hva som kan skje med selv de best-menende informasjonskommissærer dersom vilkårene for deres funksjonstid og lønn faktisk ble bevilget av den utøvende makten.
Se hvor du vil, det enkle faktum er at i den verdensomspennende striden mellom en rødhalset politisk høyreside og et beleiret sentrum, gjør den indiske høyresiden store fremskritt. Den søker nå å gjøre sitt parlamentariske flertall (basert på en minoritetsstemmeandel på 38 %) til en sine qua non for å bringe frem enhver og all lovgivning som bidrar til å avspore balansen mellom retten til å utøve statsmakt og de demokratiske og konstitusjonelle kontrollene som holder slik maktutøvelse ansvarlig.
I denne sentraliserende bestrebelsen er regjeringen avhengig av uorden blant opposisjonelle politiske krefter og den nærme utryddelsen av deres makt til å sette opp folkelige utfordringer i offentlige rom.
Legg merke til at i Hong Kong har rundt to millioner innbyggere gjort det i mer enn en måned nå vært ute på gata protesterer mot et lovforslag som søker å gi den lokale administrasjonen fullmakt til å utlevere stilte parter til fastlands-Kina. Selv etter at administratoren har trukket seg tilbake og erklært at lovforslaget er "dødt", avtar ikke protestene, fordi deres krav er at regjeringen skal erklære at lovforslaget er "trukket tilbake". Like bemerkelsesverdig har ikke regjeringen der funnet det passende å motarbeide masseprotestene med direkte kraft – en sterk kontrast til det som foregår hjemme.
Denne uken har ikke mindre enn guvernøren i en stat – Jammu og Kashmir, som for tiden er under sentralstyre – offentlig oppfordret militante med våpen til å skyte korrupte politikere og byråkrater i stedet for å rette seg mot pliktoppfyllende medlemmer av statsapparatet. Gentlemannen har senere endret sin uttalelse bare i den grad han sa at det kanskje ikke var i orden for ham å ha foretatt en slik oppfordring som guvernør, selv om han som borger holder fast ved det synet han har gitt uttrykk for.
Tenk deg et øyeblikk at en lignende oppfordring hadde blitt fremsatt av en opposisjonspolitiker til militante om å eliminere mob-lynchere, lovprisere av Gandhis mordere og rabiate elementer som bruker religiøse følelser for å anstifte vold mot "andre". Anklager om oppvigleri ville ha fulgt i løpet av sekunder. Men en slik oppfordring fra den utøvende myndigheten selv ser ut til å være et spørsmål om at gode intensjoner er dårlig formulert.
Mange i Indias sivile samfunn begynner å føle at ting virkelig går for langt, og at det er på tide at «vi folket» blir sett og hørt. Noen husker til og med tidsånden fra den tiden på tiåret av 1970-tallet, da studentbevegelsen i Gujarat førte til det overveldende folkets beslutning – under Jayaprakash Narayans ledelse – om å hevde forrangen til demokrati, konstitusjonell anstendighet og statlig ansvarlighet. Ironisk nok var det en bevegelse våre nåværende herskere var en del.
Det vil gjenstå å se i de kommende dagene og månedene hvordan striden mellom kvelende statskontroll og institusjonenes konstitusjonelle privilegier og friheter former seg – en utviklingshistorie der fjerdestanden før heller enn senere vil bli bedt om å undersøke sin egen samvittighet og rolle.
For nå, med inspirasjon fra det resolutte kravet fra demonstrantene i Honk Kong om tilbaketrekking av deres spesielle lovforslag, burde kravet om tilbaketrekking av det skadelige RTI-endringsforslaget på samme måte fremsettes med overbevisning og motstandskraft. Det er selvfølgelig å håpe at lovgiverne i Rajya Sabha vil få nok samlet innflytelse til å stoppe lovforslaget fra å bli en lov.
Badri Raina undervist ved Delhi University.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere