The Israelske militærstyrkers krig mot Gaza, etter Hamas' angrep 7. oktober, er den første israelske krigen der Washington er en medspiller. USA støtter åpent krigens proklamerte mål og blokkerer oppfordringer til våpenhvile i FN – alt samtidig som de gir våpen og ammunisjon til Israel og handler for å fraråde andre regionale aktører fra å gripe inn i konflikten for å hjelpe Hamas.
USA ga ikke Israel militær støtte ved opprettelsen: de presenterte seg først som en upartisk voldgiftsdommer mellom Israel og dets arabiske naboer, og beordret en embargo på våpenpakker til begge som forble i kraft til slutten av Dwight Eisenhowers presidentperiode (1953– 61). I de første årene måtte Israel stole på Vest-Tyskland og Frankrike for sin finansiering og bevæpning. Situasjonen endret seg da John F Kennedy, møtt med radikalisert arabisk nasjonalisme ledet av Nassers Egypt og tilbakeslag for amerikansk innflytelse i Midtøsten, bestemte seg for å stole på Israel og begynte å sende det våpen.
Dette var begynnelsen på et "spesielt forhold" som faktisk skulle vise seg å være veldig spesielt: mellom opprettelsen i 1948 og starten av 2023 mottok Israel mer enn 158 milliarder dollar i amerikansk bistand, inkludert mer enn 124 milliarder dollar i militærhjelp, noe som gjør det den største kumulative mottakeren av amerikansk finansiering siden andre verdenskrig (1). Hvert år gir USA militærhjelp til Israel for nesten 4 milliarder dollar.
Likevel støttet ikke Washington åpent Israels krig mot sine arabiske naboer i 1967 (det kunne ikke støtte invasjonen av Vestbredden på bekostning av Jordan, en annen alliert). Under krigen i oktober 1973 ble det "spesielle forholdet" oversatt til en lufttransport av våpen til Israel - målet var imidlertid å hjelpe det med å begrense offensiven som ble lansert av Egypt og Syria. Så snart Israel klarte å rette opp situasjonen til sin fordel, utøvde Washington sterkt press for å få slutt på fiendtlighetene. USA støttet ikke åpenlyst den israelske invasjonen av Libanon i 1982 og grep inn som mekler for evakueringen av stridende fra Palestinian Liberation Organization (PLO) i Beirut. Den støttet heller ikke krigen startet av Israel mot Libanon i 2006, eller dens påfølgende påfølgende offensiver mot Gaza.
Denne gangen har imidlertid USAs støtte til Israel vært eksplisitt og massiv. I kjølvannet av 7. oktober bestemte Washington seg for å sende to amerikanske kampgrupper til det østlige Middelhavet, ledet av hangarskipene USS Eisenhower og USS Ford, en marin intervensjonsenhet, samt en amfibieangrepsgruppe ledet av USS Bataan i Svartehavet og atomubåten USS Florida, som frakter kryssermissiler. Samtidig varslet Washington sine flybaser i regionen og leverte raskt militært utstyr til Israel, inkludert missiler til Iron Dome-luftforsvarssystemet.
Washington ga dermed et regionalt dekke til Israel, slik at det kunne vie hoveddelen av sine styrker til en krig mot Gaza hvis uttalte mål, fra begynnelsen, har vært å utrydde Hamas. USA og andre vestlige stater har åpent støttet dette målet. Faktum er imidlertid at utryddelsen av en masseorganisasjon som har styrt et lite, svært tett befolket territorium siden 2007, ikke kan fortsette uten en massakre av folkemordsproporsjoner. Dette er spesielt sant siden den israelske hæren hadde den klare intensjon om å minimere tap i egne rekker under invasjonen, som ba om intensiv bruk av fjernangrep, utflating av urbane områder for å unngå urban geriljakrigføring og derfor maksimering av sivile dødsfall.
USAs ansvar i denne massakren inkluderer å gi Israel en stor del av midlene til å begå den. I slutten av november hadde Washington sendt sine allierte 57,000 artillerigranater og 15,000 bomber, inkludert mer enn 5,400 BLU-117 og 100 BLU-109 ('bunker buster') bomber, som veier 2000 pund (nesten et tonn) hver (2). De New York Times rapporterte militæreksperters forbauselse over Israels 'liberale' bruk av disse 2,000 punds bombene, som hver kan flate et tårn flere etasjer høyt, og som bidro til å gjøre Israels krig mot Gaza til en massakre av sivile 'i et historisk tempo' (3). Innen 25. desember hadde USA gitt Israel 244 våpenleveranser med lastefly, samt 20 forsendelser med båt (4). i tillegg Guardian avslørte at Israel hadde vært i stand til å trekke på det enorme lageret av amerikanske våpen som allerede var 'forhåndsposisjonert' i landet (5).
For å finansiere alt dette sendte Biden-administrasjonen 20. oktober en forespørsel på 105 milliarder dollar utenom budsjettet til kongressen, inkludert 61.4 milliarder til Ukraina (46.3 milliarder dollar i militærhjelp), 14.1 milliarder dollar til Israel (13.9 milliarder dollar i militærhjelp) og 13.6 milliarder dollar til kampen mot ulovlig innvandring ved grensen. Den amerikanske presidenten trodde han kunne krangle om grønt lys fra den republikanske høyresiden for Ukraina ved å knytte denne bistanden (en stridsdel) med saker som er nære for dem - men innen utgangen av 2023 hadde Biden fortsatt ikke lykkes med å få forespørselen godkjent. Den republikanske høyresiden har brukt Bidens strategi mot ham ved å kreve enda mer drastiske tiltak ved grensen, og satt ham i en ubehagelig posisjon med sitt eget parti.
For å gi israelske Merkava-stridsvogner 45,000 artillerigranater for 500 millioner dollar, har Biden-administrasjonen omgått kongressen ved å vedta et nødtiltak 9. desember, en pakke med 14,000 granater for 106.5 millioner dollar. Den gjentok denne manøveren 30. desember for 147.50 millioner dollar, og provoserte demokratenes sinne som ba om mer kontroll av våpenpakker til Israel. For alt dette har Biden en direkte del av ansvaret for massakren utført av israelske styrker i Gaza. Hans oppfordringer til Israel om å være mer 'humanitært' er hule og blir lett avfeid av kritikere som hykleri. Hans uenighet med Israels statsminister Binyamin Netanyahu om planen for dagen etter krigen endrer ikke de to regjeringenes felles ansvar for selve krigen (6).
Til syvende og sist, Biden – som under sin presidentkampanje i 2020 lovet å snu kursen på sin forgjengers utpreget pro-israelske politikk, særlig ved å gjenåpne det amerikanske konsulatet i Øst-Jerusalem og PLO-kontoret i Washington – gjorde ingenting av dette. I stedet fulgte han i Donald Trumps fotspor, først ved å fokusere på å oppmuntre Saudi-Arabia til å slutte seg til de arabiske statene som hadde etablert diplomatiske forbindelser med Israel under Trumps aegis, deretter ved å gi ubetinget støtte til Israel i dets invasjon av Gaza. Ved å gjøre det har han klart å sinte sitt eget demokratiske parti – som i dag er mer sympatisk overfor palestinerne enn til israelerne (med 34 % til 31 %), ifølge en meningsmåling publisert 19. desember – uten å tilfredsstille republikanerne heller. Til slutt avviser 57% av amerikanerne Bidens håndtering av konflikten, ifølge den samme meningsmålingen (7).
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere