Midterm-seier kjøpte organiseringstid for pro-demokratiske krefter, men MAGA-autoritarisme truer fortsatt amerikansk politikk. i "Pro-demokrati som organiserer seg mot autokrati i USA", forskere/aktivister Erica Chenoweth og Zoe Marks kartlegger trusselen og trinnene som kan bidra til å beseire den. Konvergens intervjuet de to og vil publisere refleksjoner og svar på rapporten. Bill Fletcher Jr. starter serien med tanker om sosialisters spesielle rolle i å bygge den antiautoritære fronten. Vi inviterer leserne til å bidra i diskusjonen; vennligst spør oss her..
Jeg så på Netflix-serien Babylon Berlin i løpet av de siste ukene. Netflix har tre sesonger av denne tyskproduserte looken på Weimar Tyskland fra 1929. Selv om det teknisk sett er et mysterium som dreier seg om en tysk politidetektiv, er dette en historie om sammenbruddet av Weimar-republikken og den økende styrken til kommunistene, så vel som ulike høyreorienterte strømninger i republikken, inkludert men ikke begrenset til nazismen. Som sådan er det skremmende og kan ikke annet enn å tvinge en amerikansk seer til å reflektere over veksten av høyrepopulisme og høyreorientert autoritarisme i USA.
Det var innenfor denne bredere politiske og mediemessige konteksten av veksten av høyreorientert autoritarisme jeg leste Pro-demokrati-organisering mot autokrati i USA (PDOA for kort). Dette er et fantastisk, omfattende og nøkternt blikk på hva som må vurderes og gjennomføres i møte med en virulent høyreorientert autoritær massebevegelse.
Innledningsvis er det viktig å være tydelig på at den høyrepopulistiske/autoritære bevegelsen som har fått energi siden 2009, ikke dukket opp fra intet. Historien til USA som et rasistisk nybygger-kolonialt prosjekt la et veldig solid grunnlag for den periodiske fremveksten av ondsinnede bevegelser fra den politiske høyresiden, bevegelser som regelmessig er rasistiske, sexistiske, fremmedfiendtlige og irrasjonalistiske. Den nåværende inkarnasjonen av høyrepopulisme har som mål å skape en fremtid for USA basert på en omkonfigurert USA, noe som ligner på landet før 1912, hvis det ikke er et 21st århundre versjon av de konfødererte statene i Amerika. En nyliberal høyreside kombinert med en høyreekstrem semi-fascistisk tendens har resultert i utviklingen av det som kan forstås som en "nykonføderert" politisk blokk. Dette er en komplisert og motstridende allianse som deler målet om å etablere et semi-apartheidsystem i USA sammen med undertrykkelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter opp til og inkludert muligheten for å sløye og gjøre om grunnloven.
Pro-demokrati som organiserer seg mot autokrati i USA tar, som sitt utgangspunkt, muligheten for vellykket erobring av regjeringen av høyreorienterte autoritære krefter. Den behandler ikke dette som uunngåelig, og antyder heller ikke at alt er håpløst dersom et slikt scenario skulle oppstå. Men den hevder at for å forhindre suksessen til høyreorienterte autoritære og undergrave et høyreorientert autoritært hegemoni, må det være en ny praksis introdusert av progressive krefter. I sum inkluderer dette:
- Bygge og opprettholde en storstilt, multi-rasemessig, tverrklasse prodemokratisk enhetsfront
- Beskytte, holde og bygge lokal samfunnsmakt gjennom alternative institusjoner
- Bygge press for å skape splittelser og avvik innenfor Høyre
- Forebygging, avskrekking og styrking av motstand mot statlig sikkerhetsstyrke og/eller paramilitær vold.
Artikkelen foreslår også spesifikke skritt i denne retningen som inkluderer informasjonsnettverk, utdannings- og opplæringsinnsats, internasjonal oppsøking og, interessant nok, utvikling av konfliktløsningsmekanismer for å håndtere motsetninger innenfor den brede fronten.
I stedet for å gjenta de utmerkede poengene som ble reist i avisen, poenger som jeg stort sett er enig i, mener jeg det er nødvendig å fokusere på den spesielle rollen og visjonen som en sosialistisk venstreside kan fremme i vår nåværende situasjon og i å bygge motstand mot høyresiden. autoritarisme.
Klarhet om fiendens natur
PDOA er lite unnskyldende når det gjelder å identifisere hovedfienden på dette tidspunktet, som er det jeg tidligere beskrev som «den nykonfødererte blokken». Å si at det er hovedfienden betyr ikke at det er den eneste fienden. Det betyr imidlertid at strategi først og fremst må fokusere på å ta ned hovedfienden og at alt annet er sekundært.
Det burde ikke være noe overraskende i denne påstanden. Enten i krig eller politikk, må man først finne ut hvem eller hva som er hovedfienden og deretter finne ut hvilke trinn – og allianser – som er nødvendige for å få dem ned. En unnlatelse av å oppnå denne klarheten kan bety en spredning av ressurser og, til syvende og sist, fiasko.
Å starte her er kritisk siden det er mange krefter på venstresiden i USA som nekter å identifisere den nykonfødererte blokken som hovedfienden. De er fortsatt besatt av å ta ned sentristiske demokrater eller tro at disse to motstanderne er like farlige, som om de sentristiske demokratene prøver å ødelegge abort, stemmerett og erkjennelsen av at jorden er rund. Hvis man ikke kan identifisere hovedmotstanderen, ble tilnærmingen utdypet PDOA er fåfengt.
Behovet for "B4" – før det er for sent
As PDOA antyder som sitt første poeng at det er behov for det jeg vil kalle en "Bred front mot høyre", dvs. "B4." Forfatterne foreslår at innsatsen mot en slik front må startes umiddelbart gjennom en rekke toppmøter. La oss imidlertid gå tilbake et øyeblikk.
Å bruke begrepet «bred front» har som mål å formidle både omfanget og omfanget av dette prosjektet, men også å unngå unødvendige diskusjoner som avvæpner venstresiden om hvorvidt man bygger en «enhetsfront» eller en «folkefront». I sammenheng med 21st århundre i USA, er det som foreslås en "bred" front som har fokus på å overvinne og knuse ytre høyre, dvs. å rive den nykonfødererte blokken. PDOA har rett i å si at dette må være multi-rase/fler-nasjonalt og tverrklasse. Det kan ikke være en justering av Venstre alene, og det kan heller ikke begrenses til de som er helt enige med en venstre/progressiv agenda.
B4 må først og fremst være defensiv ved at den aktivt motarbeider fremstøt fra ytre høyre. Den tar sikte på å sette pausene på den nykonfødererte offensiven. Spørsmålet som må stilles av de som prøver å få en slik front til å eksistere – som forhåpentligvis er den sosialistiske venstresiden og våre umiddelbare allierte – dreier seg om å identifisere hvem den bør inkludere. For å svare på det, må det være en bred kartlegging av liberale, progressive og venstrekrefter over hele USA.
Det er imidlertid et tidligere trinn. Den sosialistiske venstresiden og venstre/progressive krefter må ha en innkalling for å sikre at det finnes en kritisk masse av organisasjoner og enkeltpersoner som er forpliktet til denne veien. Bygg B4 vil innebære betydelig politisk, organisatorisk og diplomatisk arbeid. Denne kjernen må ta ansvar for å flytte B4-prosessen, selv om en bredere venstre/progressiv konfigurasjon vil være nødvendig for å faktisk innkalle en fullverdig B4-prosess.
En sosialistisk venstrekjerne som har en analyse av det større nasjonale bildet, vil måtte påta seg det diplomatiske arbeidet som er involvert i å initiere den slags innkallinger som PDOA antyder.
B4 må innkalles av organisasjoner og enkeltpersoner med en reell base
Det er for mange venstre- og progressive innkallinger som har involvert bemerkede enkeltpersoner og interesserte mennesker som ikke har noen base. Selv en stor forsamling av mennesker er nesten irrelevant hvis de mangler en base. Dermed er det behov for grupper som Working Families Party, Progressive Democrats of America, samt en rekke statsbaserte og lokalt baserte venstre/progressive grupper som har en reell massebase til å spille den ledende rollen i en innkalling. . Den sosialistiske Venstre må gjennom sitt arbeid i slike grupper kjempe for en enhetsfrontorientering og mot sekterisme og smågruppementalitet.
Prinsipper som forener og behovet for å avvise renhet
Høyre er langt bedre på enhetsfronter/brede fronter enn Venstre. De gjør det enkelt for folk å slutte seg til massebevegelsene deres og setter svært få forutsetninger. Deres antagelse, bevist om og om igjen, er at de vil vinne folk til deres overordnede rammeverk gjennom løpet av arbeidet på en av frontene deres.
Venstre på sin side insisterer på å heve listen for inntreden i våre ulike prosjekter. Vi har en tendens til å sette renhetstester av ulike slag og identifisere hvorfor vi kan ikke forene, i stedet for å bestemme hvilke skritt som er nødvendige for å forene.
B4 krever enhetsprinsipper som skiller den fra både den nykonfødererte blokken og Den demokratiske nasjonale komiteen. Dette betyr ikke at den bør ta et sekterisk standpunkt overfor Den demokratiske nasjonalkomiteen. Snarere må det være langt bredere i innhold, men også i dets strategiske og taktiske tilnærminger. Mer om det nedenfor.
Etablere klare strategiske mål
En ting er å innkalle til en samling (uansett hvor vanskelig det er); det er en annen å skape klarhet i strategisk retning. B4 må ha et sett med strategiske mål i forhold til hva den søker å oppnå på nasjonalt, statlig og lokalt nivå i løpet av de neste 10 årene. Disse målene, bør vi merke oss, bør ikke begrenses til valgsykluser. De bør ta sikte på å vinne bred venstre/progressiv makt på nasjonalt, statlig og lokalt nivå gjennom å beseire Høyre og presentere et program som bryter med status quo.
Dette siste punktet kan ikke understrekes for mye. B4 kan ikke handle om status quo. Selv om den må være rettet mot å bekjempe alle angrep på våre demokratiske rettigheter, må dens drivkraft være å utvide demokrati; et program for konsekvent demokrati. Som sådan må B4 ta sikte på å endre USAs innenriks- og utenrikspolitikk, og bekjempe høyresiden innenlands og globalt.
Oppmuntre til splittelse innen Høyre
Et av de mest innsiktsfulle og modige poengene som ble tatt opp i PDOA er behovet for å oppmuntre til avhopp fra den nykonfødererte blokken. For mange venstreorienterte er en slik idé et anathema for vår generelle tilnærming. Likevel, for å beseire motstanderne våre, må vi finne midler for å provosere splittelser i deres rekker og demoralisere deler av blokkene deres.
For å bruke en merkelig analogi, var jeg en gang engasjert i å beskytte et møte mot inntrenging fra provokatører. Provokatørene dukket opp og sa – åpent – at hvis de måtte gå inn i møtet, måtte de angripe kollegaen min først og ikke meg. Det var et strålende trekk rettet mot å destabilisere alliansen med min kollega og prøve å få meg til å kjempe mindre.
B4 må bruke en lignende tilnærming. Det betyr at det vil være republikanere, uavhengige, etc., som vi ikke har noen strategisk enhet med, men som vi kan ha taktisk enhet i å motarbeide ytre høyre. Under disse omstendighetene må vi finne midler for samlet handling eller, i det minste, sikte på å nøytralisere dem.
Og hva gjør B4?
Venstre og progressive krefter danner jevnlig koalisjoner og så skjer det ingenting! Vanligvis er dette forbundet med mangel på strategi og, spesifikt, manglende evne til å prioritere. B4 må koordinere aktiviteter blant sine bestanddeler; gi løpende informasjon samt motvirke propagandaen til høyresiden; og delta i ulike kampanjer (valgmessige og ikke-valgte). Dette arbeidet inkluderer:
- Bygge opp valgfronter på statsdekkende basis
- Montering av valgangrep eller motangrep mot Høyre
- Omstøtende innsats fra Retten til å innkalle en konstitusjonell konvensjon
- Bruk av stemmeseddelinitiativer for å destabilisere høyresiden, konsolidere progressiv mening og bygge baseområder i republikansk-dominerte stater
- Konstruere strategi for sosiale medier med fokus på mobilisering og informasjonstilbud
- Organisering av massemobiliseringer som går utover "Lørdag i parken"-rally. Spesielt motvirke massemobiliseringer utført av Høyre; å bygge defensive masseaksjoner når ytre høyre gjør opptreden
- Bygge juridisk bistandsnettverk når progressive og liberale krefter blir angrepet, for eksempel når høyreorienterte valgte ledere beveger seg mot såkalte Antifa-elementer og BLM-elementer
- Bygge ulike nivåer av selvforsvar.
Konfliktløsning innen B4 og løsning av "motsetninger blant folket"
Så mange progressive koalisjonsinnsatser blir undergravd av ryktesprengning, feilkommunikasjon og økende motsetninger inntil forskjeller resulterer i splittelser. Vi har liten vellykket erfaring med intern mekling med mål om å løse forskjeller.
Mens noen forskjeller faktisk deler forskjeller, kan en ny tilnærming introduseres for å opprettholde og bygge B4. Blant forståelsene og praksisene i denne tilnærmingen:
- Påstander er ikke lik sannheten. Når påstander tilbys, enten det gjelder personlig oppførsel eller et politisk standpunkt, må B4 ha en konfliktløsningspolicy og mekanisme for å avdekke problemer og adressere dem direkte. Påstander må være ledsaget av fakta i stedet for å forbli som følelser og meninger.
- Anta god vilje. Til tross for det som uunngåelig vil være store forskjeller, bør B4-deltakere ta utgangspunkt i en antagelse om positiv hensikt. Interne forskjeller skal ikke behandles som likeverdige med forskjeller med våre motstandere.
- Det bør foreligge protokoller eller avtaler om akseptabel og uakseptabel oppførsel innenfor B4.
- Organisasjoner innen B4 bør ikke handle ensidig i noen saker som den bredere fronten prøver å løse – eller handle på – bortsett fra og i den grad B4 ikke er i stand til å ta en beslutning.
- B4 bør forutse at motsetninger og problemer vil dukke opp langs rasemessige, etniske, kjønnsmessige og religiøse linjer. Disse bør håndteres i henhold til tidligere tilnærming. Enkeltpersoner og organisasjoner bør oppmuntres til å holde tilbake med å trekke konklusjoner. Og der det er begått feil, bør det settes i gang en prosess for utbedring for å rette opp det underliggende problemet.
Klarer det sosialistiske venstresiden utfordringen?
Der ligger spørsmålet. Den sosialistiske venstresiden vakler mellom grandiositet og nærsynthet. Vi kan ofte ikke tenke oss å vinne fordi å vinne krever brede allianser med krefter som vi ofte er i strid med. I tillegg løfter vi raskt hver forskjell til en prinsipiell forskjell i stedet for å bestemme hvilke problemer/saker som kan og må løses til enhver tid og hva som kan settes på vent.
Hvis vi kan bli enige om at B4 er essensielt, og om vi kan bli enige om den generelle tilnærmingen som tilbys av PDOA, så kan vi fortsette med all bevisst fart, med å organisere oss for å klare den kommende stormen og bygge en motstrøm som fremmer konsekvent demokrati.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere