Hvis du kurerer sykdommer, sa Goldman Sachs visepresident Salveen Richter, vil det forstyrre «vedvarende kontantstrøm». Langt bedre å finne medisinske behandlinger som gir litt trøst, men som forlenger sykdommen. Enda bedre hvis disse behandlingene er både nødvendige og dyre.
Hvis du finner en kur for en sykdom, vil du finne - som Richter skrev i sin analyse for Goldman Sachs - "en gradvis utmattelse av den utbredte gruppen av pasienter." Det er det verste man kan tenke seg for farmasøytiske selskaper og deres investorer. Hold gåsen i live så lenge den fortsetter å legge gullegg.
I et tiår bidro Verdens AIDS-dag til å forme offentlig bevissthet om sykdommens voldsomhet. I 1990 hadde nesten 300,000 10 mennesker dødd av ervervet immunsviktsyndrom per år, mens rundt XNUMX millioner mennesker bar på humant immunsviktvirus (HIV) som forårsaker AIDS.
Verdens AIDS-dag og aktivistgrupper kjempet for å sikre at AIDS ikke ble sett på som en forbannelse over homofile menn, og at det ble sett på som både forebyggende og helbredelig. Dette var en enorm byrde, gitt homofobien i mange samfunn og kuttene i folkehelsen som stater over hele verden ble tvunget inn i av det internasjonale pengefondets (IMF) politiske rammeverk.
Innen 2018, 30 år etter opprinnelsen til Verdens AIDS-dag, antas det at en slik bekymring er anakronistisk. Det er en følelse av at homofobi er mindre virulent og at helsevesenet – både den farmasøytiske og medisinske siden – har tatt tak i denne epidemien.
Ved siste opptelling av WHO har mer enn 70 millioner mennesker vært plaget av HIV, og ved utgangen av 2017 levde 36.9 millioner mennesker med viruset (mindre enn 1 % av verdens befolkning). Det er sant at i mange deler av verden har HIV blitt brakt under kontroll av teknologier for forebygging og omsorg. En del av dette er fordi helsevesenets infrastruktur i den velstående verden ikke har blitt fullstendig ødelagt, og delvis fordi den farmasøytiske industrien har kommet opp med vellykkede medisiner for å inneholde viruset.
Dette er selvfølgelig ikke tilfellet for den velstående verdens arbeidende fattige, som blir tæret av utryddingen av helsevesenet.
I andre deler av verden – i Afrika og Asia, for eksempel – fortsetter HIV å være svært farlig. I store deler av det afrikanske kontinentet har 1 av 25 voksne viruset, rett over 4 % av voksne. Disse mennene og kvinnene utgjør to tredjedeler av alle som bærer hiv.
Det som er viktig å fokusere på, er at de bor i land der IMF systematisk har undergravd statlig helsehjelp – spesielt primærhelsetjenesten – og hvor kostnadene for medisiner for å inneholde HIV fortsatt er uoverkommelige.
Det kan godt hende at man i de velstående delene av verden kan være glad for hiv/aids-epidemien. Men det er absolutt ikke noe å avfeie i store deler av verden der stater fortsatt er under press for å kutte kostnader og hvor farmasøytiske selskaper finner menneskekropper som de kan gjøre testforsøk på i stedet for å kurere.
Rett til helse
Det har lenge vært menneskenes håp at sykdommer som kan forebygges skal utryddes gjennom endringer i atferd og bruk av medisiner. Alle indiske barn på 1970-tallet husker regjeringsplakatene som oppfordret folk til å koke vannet og vaksinere seg. Man trodde at primærhelsetjenesten og utdanning om helse ville bane vei mot en sunnere verden.
På WHO-konferansen i 1978 i den daværende sovjetiske byen Alma Ata (nå Almaty, Kasakhstan), regjeringer i de fleste land sa at innen år 2000 ville helsenivået tillate folk «å leve et sosialt og økonomisk produktivt liv». Det ble understreket at "primærhelsetjenesten er nøkkelen til å nå dette målet som en del av utvikling i en ånd av sosial rettferdighet."
Siden 1978 har FNs generalforsamling regelmessig hevdet, som det gjorde i 2012, for "universell tilgang til rimelige helsetjenester av høy kvalitet." Men det politiske rammeverket presset på flertallet av verdens land gikk i den andre retningen.
Fokuset på de dårlige politiske valgene som ble presset på disse landene burde vært laserskarpt etter ebola-utbruddet i 2013-2016 i Vest-Afrika. En viktig studere i The Lancet i 2015 fant at i de tre landene som ble hardest rammet av utbruddet – Guinea, Liberia og Sierra Leone – hadde IMFs politikk tvunget myndighetene til å undergrave deres helsetjenester.
Studien fant at i Sierra Leone hadde IMFs politikk kraftig redusert antallet ansatte i offentlig sektor. Mellom 1995 og 1996 krevde IMF staten å kutte 28 % av sine ansatte, inkludert de i helsesektoren. Overraskende nok fant WHO at antallet helsearbeidere i Sierra Leone falt fra 0.11 per 1,000 av befolkningen i 2004 til 0.02 per 1,000 i 2008. Dette var den absolutte antitesen til Alma Ata-erklæringen.
Forrige uke, i Savar, Bangladesh, samlet delegatene seg for fjerde folkehelseforsamling. De kom langveis fra og argumenterte for en tilbakevending til dynamikken som Alma Ata-erklæringen var en del av.
Situasjonen er nå på et nødstilfelle, med offentlige helseinstitusjoner nærmest ødelagt og med plyndring fra farmasøytiske selskaper en normal situasjon. WHO og Verdensbanken har funnet ut at i 2010 hadde nesten 808 millioner mennesker pådratt seg «katastrofale utgifter på helse» på grunn av kostnadene til narkotika og på grunn av privatiseringen av helsevesenet.
Det er praktisk talt ingen forargelse over IMFs politiske rammeverk som ødelegger helsevesenets infrastruktur i det globale sør. Sakkarinsk popstjernehumanisme som begynte med Bob Geldofs "Do They Know It's Christmas (1984) smelter sammen med den like sirupsaktige teknologifilantropien til Bill og Melinda Gates Foundation (2000) for å kaste et likklede over det afrikanske kontinentet.
Ingenting som Bono og Bill kan gjøre undergraver den skarpe kanten av IMF-politikken og tyveriet av Afrikas rikdommer fra monopolfirmaer (inkludert de gruveselskapene som leverer råvarene til datamaskinene som gjorde Bill Gates til rikdommen hans).
Tilbakevending av AIDS
I april i fjor hørte FNs generalforsamling sammendraget av en rapporterer om behovet for hastverk med hensyn til retur av AIDS. Selv om AIDS-dødsfall har gått ned med en tredjedel siden 2010, har det nylig vært en økning i antall dødsfall. Dette er bekymringsfullt. Seriøse folkehelsespesialister bekymrer seg for at denne økningen i AIDS-dødsfall har kommet ettersom helseinfrastrukturen har blitt svekket og ettersom farmasøytiske selskaper fortsetter å kreve absurd høye priser for HIV/AIDS-medisiner.
Samme måned holdt ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power), som ble grunnlagt i 1987, en protest i New York City mot Gilead Sciences, et farmasøytisk monopolselskap. Det aktuelle stoffet for ACT UP er Truvada, som reduserer sjansene for HIV-infeksjon. ACT UP sier at et kur med Truvada koster Gilead rundt 6 USD i måneden å produsere, men det belaster pasientene astronomiske 1,500 USD i måneden. Det som er skandaløst er at forskningen for dette stoffet ikke ble finansiert av Gilead, men av offentlige midler og av filantroper.
Når en Goldman Sachs-analytiker sier at poenget er å tjene penger på sykdom, speiler hun bare realiteten til kapitalismens brutalitet. Seriøse samtaler må finne sted om måten monopol-farmasøytiske firmaer trekker offentlige midler for å beskytte seg mot risiko og deretter tar høye priser for å tjene astronomisk fortjeneste.
Det må også stilles spørsmål om IMFs politiske rom som gjør det umulig å oppdage viruset på forhånd og enda vanskeligere å ta vare på ofrene.
Det er ikke nok å bære et sløyfe på Verdens AIDS-dag. Gå ut på gata med en vennegjeng. Bær et skilt. La det stå: "Mer folkehelse og billigere stoffer." Hvis du vil avslutte HIV/AIDS innen 2030, er resepten så enkel som det.
Denne artikkelen ble produsert av Globetrotter, et prosjekt fra Independent Media Institute, som ga det til Asia Times.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
DonereRelated Posts
Ingen relaterte innlegg.