Da jeg så spenningene mellom USA og israelske mot iranske utspille seg, fant jeg meg selv i å tenke på likhetene med den britiske/argentinske krigen på begynnelsen av 1980-tallet over Falkland/Malvinasøyene. Snakk om en ubrukelig, formålsløs krig. Bortsett fra én ting. De regjerende elitene i begge land trengte det.
På begynnelsen av 1980-tallet var den argentinske militære regjeringen i trøbbel, og de visste det. Regimet deres var i ferd med å rakne opp, og de trengte desperat et middel for å holde ting sammen. Presto!! De startet en pseudo-nasjonalistisk kampanje for å gjenvinne kontrollen over de øde Falkland/Malvinas-øyene som ble okkupert av Storbritannia (siden 1833). I håp om å distrahere den argentinske befolkningen fra den økonomiske krisen som kombinert med militærdiktaturets villskap, gjennomførte juntaen en militær operasjon som under andre omstendigheter ville vært grunnlaget for en komedie. Dessverre var tapet av liv som fulgte denne krigen ikke noe å le av.
Storbritannia, under statsminister Margaret Thatcher, trengte sine egne distraksjoner. Falklands/Malvinasøyene hadde ingen strategisk betydning for Storbritannia, men en fin liten krig var viktig. En rask, skitten, liten krig kunne, og gjorde, distrahere den britiske befolkningen fra sine egne politiske og økonomiske vanskeligheter. Det representerte også en mulighet for innbyggerne i et døende imperium til å hevde seg på nytt, mye på den måten som en mobber plukker på en svak nabo for å forsterke sin egen følelse av overlegenhet.
Det var ingen flinke gutter i den krigen. Det var en krig som aldri skulle ha skjedd.
I dagens situasjon trenger USA, Israel og Iran alle distraksjoner. Alle tre landene har vært midt i alvorlige økonomiske kriser. Hundretusenvis av israelere har protestert mot økonomiske forhold i en enestående visning av antipati mot det israelske politiske etablissementet. Iran har vært urolig helt siden fremveksten av den massive opposisjonen "Green Movement", som fulgte etter det tvilsomme valget i 2009. De politiske utfordringene det iranske teokratiet står overfor følger med økende økonomiske utfordringer som gikk forut for vestlig pålagte sanksjoner (men har blitt fremskyndet av de sanksjoner). Og selvfølgelig er vi i USA midt i den verste økonomiske krisen siden den store depresjonen.
USA har egentlig ikke råd til en krig med Iran (selv om dette ikke nødvendigvis vil stoppe USA fra å starte en), et poeng som ble demonstrert denne siste uken med Obamas annonserte kutt til Pentagon, det klare resultatet av virkningen av de aggressive amerikanske krigene mot Afghanistan og Irak. Israel, som hevder en eksistensiell trussel fra Iran, vet godt at en slik trussel ikke eksisterer. Den eneste atommakten i Midtøsten er Israel, og enhver trussel mot Israel fra Iran ville bli møtt av et forferdelig svar fra både Israel og USA. Men å utføre et angrep eller å oppmuntre USA til å utføre et angrep på Iran vil både distrahere den israelske befolkningen fra hjemlige bekymringer og gi et dekke for israelske militæroperasjoner nærmere hjemmet, som mot Hizbollah i Libanon eller mot Hamas i landet. Gaza.
En krig med Iran ville vært en katastrofe for alle. For iranerne ville krig bli brukt, omtrent som med den argentinske juntaen for tretti år siden, for å slå ned på dissens og pakke alle inn i nasjonalismens flagg. Det ville være en sjanse til å blåse mer liv i det som ser ut til å være et døende, reaksjonært teokratisk regime som har utført brutal undertrykkelse i årevis, samtidig som den hevder å være en antiimperialistisk kraft.
En krig vil skape større ustabilitet i Midtøsten og mer enn sannsynlig oppmuntre enkelte land som for øyeblikket ikke har atomvåpen til å søke dem inn hast!
En slik krig kan med stor sannsynlighet føre til en enda dypere global økonomisk krise dersom Hormuzstredet blokkeres av iranerne, og dermed kutte rundt 20% av verdens olje. Det ville også vært en krig som Vesten bokstavelig talt ikke har råd til å føre.
Det er mange grunner til å tro at en krig ikke vil skje nettopp på grunn av den potensielle katastrofen. Når det er sagt, er det elementer i alle tre landene som ønsker å militært gjøre opp regnskap med noen på den andre siden og/eller finne en mulighet til å bruke «patriotisme» – skurkenes siste tilfluktssted, ifølge den britiske forfatteren Samuel Johnson fra 18-tallet – som en virkemidler for å undertrykke innenlandske konflikter, spesielt de økende kravene til politisk og økonomisk rettferdighet.
La oss ikke bli blunket til hetten.
BlackCommentator.com Redaksjonsmedlem, Bill Fletcher, Jr., er seniorstipendiat ved Institute for Policy Studies, den umiddelbare tidligere presidenten for TransAfricaForum og medforfatter av Solidarity Divided: The Crisis in Organized Labor and a New Path toward
Social Justice (University of California Press), som undersøker krisen for organisert arbeidskraft i USA.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere