Hvis det ikke var for USAs enorme innflytelse i verdenspolitikken, ville de fleste av oss sannsynligvis hatt mer umiddelbare problemer å beskjeftige oss med enn å tenke på amerikanske liberalers krumspring. Likevel, med Barack Obama som avslutter sin andre periode og en annen selvidentifisert liberal som flytter til Det hvite hus før eller siden, er kanskje et øyeblikks refleksjon over amerikansk liberalisme på sin plass. Er amerikanske liberale lojale til, eller avvisende til, deres tilsynelatende politiske verdier i deres tilnærming til utenrikspolitikk?
Tatt i betraktning hvor mye fart det er bak ulike amerikanske bevegelser som øker bevisstheten om klimaendringer, politivold, innenriksrasisme, LHBT-rettigheter, kvinners rettigheter og en rekke andre verdige saker, er det alarmerende lite organisering som tar sikte på å endre den avgrunnsdype karakteren til USAs utenlandske. Politikk. Amerikanske liberale har en ikke så liten bevisbyrde når det gjelder å forklare den sterke motsetningen mellom deres uttalte politiske tro og politikken deres superstjernepolitikere og det meste av det demokratiske partiet fører rundt om i verden.
Politisk liberalisme, inkludert liberalisme i USA, legger vekt på negativ frihet, det vil si fraværet av begrensninger og hindringer og frihet fra tvang og innblanding fra andre individer eller sosiale eller politiske strukturer. Faktisk, på forskjellige stadier av USAs historie, har de fleste politiske mål satt av amerikansk liberalisme dreid seg om det de anser som forkjemper for negativ frihet.
Likevel, selv om de anses som en kjær prioritet i innenrikspolitikken, ser amerikanske liberale ofte ut til å være forpliktet til å undergrave realiseringen av negativ frihet i amerikansk ekstern politikk. Tenk på styresystemer som er i motsetning til negativ frihet. Hva med en stat som er basert på autoritarisme, religiøs fanatisme ikke bare tvangsmatet til alle, men også kodet i landets sivile og strafferettslige lover, nær nulltoleranse for kritikk av regjeringens politikk, omfattende restriksjoner på politisk organisering, ingen rettferdig prosess, hemmelighetsfulle rettssaker og kvinnehat? Det ville være Saudi-Arabia.
Hva er tilnærmingen til Saudi-Arabia fra amerikanske liberale, de lidenskapelige vokterne av negativ frihet? Under Obama-administrasjonen har eksport av amerikansk militærutstyr til Saudi-Arabia – inkludert helikoptre, jagerfly, missilsystemer, missilforsvarssystemer, pansrede kjøretøy og bomber – en potensiell verdi på mer enn 90 milliarder dollar. For å sette dette tallet i et perspektiv, er det 30 ganger det årlige militærbudsjettet til Finland og over fire ganger det militære budsjettet til Israel. Bortsett fra våpenhandel har Saudi-Arabia vært en solid Midtøsten-alliert til USA i flere tiår, til tider mer enn Iran under Shah eller Israel.
En Amnesty International-rapport 2014/15 dokumenterer hvordan den saudiske regjeringen drastisk har begrenset ytrings-, forenings- og forsamlingsfriheten, hvordan regjeringen undertrykker dissens og fengsler menneskerettighetsforkjempere. Ifølge Amnesty var «[t]ortur av internerte angivelig vanlig; domstoler dømte tiltalte på grunnlag av torturbefengte «tilståelser» og dømte andre til pisking. Kvinner møtte diskriminering i lov og praksis» og så videre og så videre.
Høres ut som et paradis for de som har en myk flekk i hjertet for negativ frihet. Ikke rart at da kong Abdullah av Saudi-Arabia gikk bort i januar 2015, hadde Obama dette å si: «Da landene våre jobbet sammen for å møte mange utfordringer, satte jeg alltid pris på kong Abdullahs perspektiv og satte pris på vårt ekte og varme vennskap. Som leder var han alltid ærlig og hadde motet til sin overbevisning. En av disse overbevisningene var hans standhaftige og lidenskapelige tro på viktigheten av forholdet mellom USA og Saudi som en styrke for stabilitet og sikkerhet i Midtøsten og utover. Nærheten og styrken til partnerskapet mellom våre to land er en del av kong Abdullahs arv. Må Gud gi ham fred.»
Det ville ikke være riktig å påstå at det ikke er noen kritikk av Riyadh i USA. Ledelsen i Saudi-Arabia er så opprørende at man finner en viss uro overfor Riyadh her og der selv i USA. Men er det blant amerikanske liberale – eller for den saks skyld, noen andre i USA – noen seriøs politisk organisering som har til hensikt å få slutt på kjærlighetsforholdet mellom USA og Saudi? Svaret er et rungende nei.
Det er en klar grunn til at apatien i USA overfor USAs utenrikspolitikk generelt og USA-Saudi-relasjonene spesielt synes enhver utenforstående observatør er ganske alarmerende: USAs utenrikspolitikk er et stort globalt spørsmål og de som er mest i stand til å endre seg. USAs politikk er amerikanske statsborgere. Når det er sagt, er det ingenting i amerikanske liberalisters merittliste som tyder på at de har noen interesser i å ta deres påståtte prinsipper på alvor. Det vil ikke være de som avslutter bryllupsreisen mellom Washington og Riyadh.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere