Når Mike Treen, den nasjonale direktøren for 'Unite Union' i New Zealand kom frem på flyplassen i hovedstaden Auckland 1. august ventet en gruppe mennesker spent på ham ved terminalen med palestinske flagg og blomster. De klemte ham, sang for palestinsk frihet og fremførte den sedvanlige innfødte Haka-dansen.
For dem, Mike, som alle de som seilte ombord på Freedom Flotilla til Gaza i juli i fjor, var helter.
Men sannheten er at Mike Treen og kameratene hans ikke var de eneste heltene som trosset havet med sikte på å bryte den hermetiske israelske militærblokaden på den fattige og isolerte Gazastripen. Uten de som var til stede på flyplassen i Auckland, ved Mikes ankomst, og uten de tusenvis av støttespillere over hele verden som har mobilisert som et fellesskap – holdt utallige møter, samlet inn penger, skapt en kraftig mediediskurs, og så videre – Treens forsøk tur til Gaza ville ikke vært mulig i utgangspunktet.
De første båtene med suksess bryte Gaza-beleiringen i oktober 2008 var "Free Gaza" og "Liberty". De fraktet 44 personer fra 17 land. Aktivistene ønsket å presse landene sine til å erkjenne ulovligheten av den israelske blokaden på Gaza og til slutt utfordre beleiringen.
Deres triumferende ankomst til Gaza for ti år siden markerte et historisk øyeblikk for den internasjonale solidaritetsbevegelsen, et øyeblikk, kanskje uten sidestykke. Siden den gang har Israel startet flere massive og dødelige kriger mot Gaza. Den første krigen fant sted bare uker etter ankomsten av de første båtene, fulgt av en ny krig i 2012 og, den dødeligste av dem alle, i 2014. Beleiringen ble tettere.
Siden den gang har det blitt gjort mange forsøk på å bryte beleiringen. Mellom 2008 og 2016 har 31 båter seilt til Gaza fra mange destinasjoner, alle avlyttet, lasten beslaglagt og passasjerene deres feilbehandlet. Den mest tragiske av disse hendelsene var i mai 2010 da den israelske marinen angrepet 'Mavi Marmara'-skipet – som seilte sammen med andre båter – drepte 10 aktivister og såret mange flere.
Selv da fortsatte strømmen av solidaritetsbåter å komme, ikke bare uhindret av frykten for israelsk gjengjeldelse, men også sterkere i deres besluttsomhet. Palestinere anser de drepte aktivistene som "martyrer" som skal legges til deres egen voksende liste over martyrer.
Imidlertid ingen av båtene kom seg til Gaza; så hvorfor fortsette å prøve?
I mai i fjor ankom jeg New Zealand som en del av en boktur som tok meg til andre land også. Men i New Zealand, en relativt liten stillehavsøy med en befolkning som ikke overstiger fem millioner mennesker, var solidariteten med Palestina eksepsjonell.
Jeg spurte om det sterke palestinske solidaritetsarbeidet i New Zealand, og forhørte meg med koordinatoren for 'Kia Ora Gaza', Roger Fowler, som på den tiden var opptatt med de siste forberedelsene til Freedom Flotilla.
I New Zealand sa han, «i mange år holdt støtten til den palestinske kampen igjen, ofte oppfattet som for fjern, og feilaktig fremstilt som «for komplisert». Men den globale forargelsen over Israels morderiske angrep på den 'Mavi Marmara'-ledede humanitære flotiljen til Gaza i 2010 var et stort vendepunkt som endret alt dette.»
Fowler selv, sammen med andre New Zealand-aktivister sluttet seg til 'Livline til Gaza' konvoi like etter angrepet på 'Mavi Marmara', nådde Gaza med tre ambulanser, fullpakket med sårt tiltrengt medisin, ettersom den israelske beleiringen også fratok Stripen for sykehusutstyr og trengte akutt medisin. Å koordinere alt dette var ikke en enkel oppgave, da den også måtte strømlinjeformes med den globale innsatsen for konvoien, som inkluderte utsendelse av 140 andre ambulanser og 300 aktivister som ankom fra 30 land.
"Det var mange rørende scener da palestinerne lærte hvor langt vi hadde kommet fra for å tilby solidaritet - deres israelske overherrer hadde fortalt palestinerne i årevis at ingen brydde seg om dem, noe som er en stor linje," fortalte Fowler meg.
Jeg snakket også med Mike Treen da han kom tilbake fra sin Gaza-reise. Treen er en erfaren aktivist, som jobber daglig med å forsvare rettighetene til arbeidere fra hele landet. Han ser også sin kamp for arbeidernes rettigheter i New Zealand som en del av hans globale solidaritetssyn.
«I min rolle som en del av fagbevegelsen i dette landet, var jeg også i stand til å forklare (til New Zealandere) at uskyldige arbeidere (i Gaza) er ofre for denne beleiringen og at Israel har drevet arbeidsledigheten til over 50 % for arbeidsfolk – en av de høyeste tallene i verden,» fortalte han meg.
Treen, akkurat som Fowler, forstår at båtsolidaritet ikke bare er et spørsmål om å skaffe presserende forsyninger, men som en godt koordinert innsats for å avsløre ondskapen til den israelske blokaden.
"Med mindre Israel direkte bomber Gaza, vil beleiringen og dens fæle menneskelige implikasjoner ganske enkelt falle av radaren til offentlig bevissthet," sa han.
Og dette er nettopp det egentlige oppdraget til Gaza-flotiljene: Mens Israel ønsker å normalisere Gaza-beleiringen slik de for tiden normaliserer sine okkupasjons- og apartheidregimer, har solidaritetsbevegelsen skapt en motdiskurs som stadig hindrer israelske planer.
Med andre ord, om båtene kommer til Gaza-kysten eller blir kapret av den israelske marinen, spiller det liten rolle.
Kraften og effektiviteten til denne typen solidaritet går utover Gaza og Palestina. "Vårt engasjement i internasjonale solidaritetsarbeid, som Freedom Flotillas, har i sin tur utløst en gjenoppblomstring i andre viktige elementer for å bygge styrken til den verdensomspennende bevegelsen for rettferdighet," fortalte Fowler meg, kort tid etter at Treen kom tilbake til New Zealand .
Mike Treen har også jobben ute etter at han nå er opptatt engasjere media og ulike samfunn i hans eget land, og delte sine erfaringer på båten, noe som førte til arrestasjon, banking, tasering og deportasjon.
Og i likhet med det forferdelige apartheidregimet i Sør-Afrika, vil også den israelske apartheiden kollapse, fordi palestinerne fortsetter å gjøre motstand og fordi millioner av mennesker, som Mike og Roger, står ved deres side.
Ramzy Baroud er journalist, forfatter og redaktør av Palestine Chronicle. Hans siste bok er 'The Last Earth: A Palestinian Story’ (Pluto Press, London). Baroud har en Ph.D. i Palestina-studier fra University of Exeter og er en ikke-bosatt stipendiat ved Orfalea Center for Global and International Studies, University of California Santa Barbara. Nettstedet hans er www.ramzybaroud.net.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere