Da Hamas-leder Khaled Mashaal erklærte foran en jublende folkemengde inn Doha, qatar28. januar, behovet for et nytt lederskap, skapte hans ord panikk blant ledere av Vestbredden-baserte palestinske myndighetene, så vel som tradisjonelle palestinske ledereliter stasjonert i forskjellige arabiske hovedsteder.
Reaksjonen på Mashaals oppfordring var mer rasende enn de fleste av uttalelsene som ble gitt av PA og dets støttespillere under det 23-dagers israelske angrepet mot Gazastripen, som drepte og såret tusenvis av uskyldige Gazas.
Mashaal, som snakket triumferende inn qatar oppfordret til at PA "i sin nåværende tilstand ikke er noen autoritet." "Det uttrykker en tilstand av impotens, misbruk og (det er et) verktøy for å utdype splittelser," understreket han. Han ba om opprettelsen av en ny lederstruktur som vil omfatte alle palestinere.
Mashaal forble med vilje tvetydig angående arten av den nye strukturen, kanskje for å undersøke reaksjonene på oppfordringen hans før han gikk videre med noen konkrete planer.
Forventet, den gamle garde som stort sett forble stum under Gaza angrep, reagerte med raseri på det de forsto som Hamas’ forsøk på å avslå PLO, som for dem representerer et sted for personlig innflytelse og status. Imidlertid var det noen utenforstående til PAs gamle garde-apparat som avviste ethvert alternativ til PLO på grunn av det organisasjonen lenge representerte, en plattform som ledet og voktet palestinske nasjonale ambisjoner i mange år.
Men hvorfor et alternativ til PLO, og hvorfor raseriet over en oppfordring om en ny lederstruktur?
De to viktigste palestinske fraksjonene, Hamas og Fatah, ble enige om Kairo i 2005 for å fornye PLO, som ville tillate Hamas og andre organisasjoner som opererer utenfor dens politiske strukturer å bli med. Men avtalen ble aldri aktivert. Hver side anklaget den andre for å forsinke den sårt nødvendige reformen. Deretter fremstod uenigheten som fraksjonell og politisk, i motsetning til en underbygget en, basert på rektorer.
Men Israel krig er Gaza har skapt en politisk virkelighet som ikke kan avvises som fraksjonert. Faktisk gjenklangen av innlegget Gaza krig kan merkes gjennom hele Midtøsten, og til og med utover, og det vil ta litt tid før krigens fulle politiske og ikke-politiske virkning er fullt ut realisert. Når det gjelder indre-palestinsk politikk, har imidlertid krigen mot Gaza gitt to distinkt forskjellige grupper, en som i økende grad blir omtalt som "motstandsfraksjonene" (Hamas, Islamsk Jihad og andre sosialistiske og nasjonalistiske grupper) og Oslo-fraksjoner (hovedsakelig Fatah, men med noen få andre mindre kjente grupperinger), kalt som sådan fordi de omfavnet Oslo 'fredsprosess'-kultur i det palestinske samfunnet. Fatah dominerer PLO, som også inkluderer fraksjoner som står i solidaritet med Hamas i Gaza og Damaskus.
Etter signeringen av Oslo avtaler i september 2003 ble PA, med begrenset jurisdiksjon, hvis noen, opprettet på bekostning av PLO, som en gang ble sett på som en organisasjon som representerte palestinere overalt. Sistnevntes autoritet, internasjonale betydning og politiske relevans forsvant over tid, til det punktet at det ble en institusjon som ganske enkelt representerte medlemmene eller i beste fall en spesifikk fraksjon, Fatah. PLO ville dukke opp igjen en gang i blant for å tjene som et gummistempel for PA-politikk, og hadde lenge sluttet å representere alle palestinere eller spille noen viktig rolle i å forme politiske realiteter i okkuperte Palestina eller noe annet sted.
PLOs lediggang er et relativt nytt fenomen. PLO ble opprettet i 1964, etter oppdrag fra EgyptJamal Abdul-Nasser. Den tjente en komplementær rolle på den tiden, men ble mer uavhengig av Egypt, selv om det ikke er helt uavhengig av arabisk politikk eller hegemoniet til spesifikke ledere og partier. Ikke desto mindre tjente PLO en viktig rolle gjennom årene, for den legemliggjorde ulike palestinske institusjoner som Palestine National Council (PNC), Palestine Liberation Army (PLA), Palestine National Fund (PNF) og mer.
Men Oslo krevde en ny politisk ordning som forventet at et ikke-demokratisk organ skulle representere palestinere, av åpenbare grunner. Dermed ble PLO marginalisert, nesten fullstendig. Palestinere i diaspora, spesielt de som dveler i flyktningleirer i Libanon, Jordan og andre steder, følte seg spesielt fornektet, for PA representerte dem ikke, og PLO var ikke lenger et formidabelt organ som betydde noe på noen virkelig meningsfull måte. PLO eksisterte imidlertid, i noens sinn som et symbol på et samlende organ som uttrykte en nasjons politiske ambisjoner. For andre var det et nyttig verktøy som ble tilkalt for å støtte PAs politiske agenda når det var nødvendig. For eksempel, under press fra USA og Arafat, møttes PNC-medlemmer for å oppheve klausuler i den palestinske grunnloven som nekter Israels "rett til å eksistere", og igjen, i 1998, under israelsk press, og i nærvær av USAs tidligere president Bill Clinton de ble innkalt nok en gang for å understreke Israels rett til å eksistere.
PNC har ikke holdt et nytt møte siden.
Fremveksten av Hamas som en politisk makt i 2006 ble oppfattet som en stor trussel mot den gamle garde, for inkludering av Hamas medførte risikoen for å kansellere alle "prestasjonene" som PA har oppnådd siden. Oslo. Dermed forsinkelsen i implementeringen av Kairo-avtalen.
Krigen videre Gaza, som var ment å knuse Hamas, oppmuntret og styrket bevegelsen og dens støttespillere, som nå insisterer på at enhver nasjonal enhet må imøtekomme realiteter etter Gaza. Med andre ord, "motstand" ville bli bekreftet som et "strategisk valg." Mer, en PLO som er fornyet basert på kompromisser som tilfredsstiller begge leirene kan også bety slutten på privilegiet og dominansen til Ramallah-grenen over palestinske anliggender. Dermed pandemoniet utløst av Mashaals erklæring.
Mange palestinere håper fortsatt at PLO kan fornyes uten behov for ytterligere fragmentering. Men siden verken dagens PLO eller PA er virkelig uavhengige organer, må man spørre seg om nasjonal enhet under de nåværende omstendighetene i det hele tatt er mulig.
Ramzy Baroud (www.ramzybaroud.net) er forfatter og redaktør av PalestineChronicle.com. Arbeidene hans har blitt publisert i mange aviser, tidsskrifter og antologier rundt om i verden. Hans siste bok er, "The Second Palestinian Intifada: A Chronicle of a People's Struggle" (Pluto Press, London).
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere