I skyggen av massemedias dekning av valg der under 40 % av de kvalifiserte innbyggerne stemte, anerkjente Federal Reserve hva kandidatene kunne eller ikke ville. Den kapitalistiske krisen er fortsatt over oss, viser få tegn til å forsvinne snart, og gir sterke hint om at den kan bli verre. Så til tross for rekordstore kontanter på bankers og ikke-finansielle selskapers balanser, bestemte Federal Reserve seg for å kjøpe ytterligere 600 milliarder dollar i statsobligasjoner i det åpne markedet. Nok en gang er håpet at disse ekstra trykte kontantene distribuert til de som er villige til å selge statsobligasjoner, ikke vil ende opp med bare å legge til deres eksisterende kontantbeholdning. Denne gangen, slik historien sier, kan det ende opp med å bli lånt ut til bedrifter og enkeltpersoner som vil bruke pengene og dermed gå økonomien ut av dyp resesjon.
Gitt de enorme underskuddene i den føderale regjeringens budsjett – noe som nødvendiggjør utstedelse av enorme nye mengder statsobligasjoner – vil uten tvil mange av disse obligasjonene kjøpes av banker og andre for umiddelbart videresalg til Federal Reserve. Denne kjøp-og-selg-gambiten gir god, rask fortjeneste for de som er engasjert i den. Enda viktigere betyr det effektivt at Federal Reserves nye penger skapt ut av ingenting er det som finansierer statskassens underskudd. Denne øvelsen i "høy finans" injiserer massiv ekstra kjøpekraft inn i økonomien. Hvis og når det faktisk blir brukt på varer og tjenester – det tilsynelatende målet for Federal Reserve-politikken – er risikoen for å provosere inflasjon klar.
Konservative i USA bekymrer seg for inflasjonspotensialet i deres ideologiske hastverk med å redusere regjeringen. De uttaler prekener om inflasjonens farer for å redusere størrelsen på regjeringen. Ved å kutte statlige utgifter – og dermed tvinge frem mer avhengighet av de private kapitalistiske sektorene – vil det være mulig å kutte underskudd, og dermed redusere utstedelsen av statsobligasjoner, og dermed avlaste Federal Reserve fra behovet for å skape penger for å finansiere underskuddene. Høyre bagatelliserer risikoen for å forverre arbeidsledigheten ved en vedvarende tro på privat sektors kapasitet til å ansette alle som er villige til å jobbe.
Liberale i USA bekymrer seg for arbeidsledighet i deres ideologiske rush for å redusere risikoen for arbeiderbaserte antikapitalistiske oppsving. De uttaler prekener om kostnadene ved arbeidsledighet for å støtte offentlige utgifter rettet mot å redusere arbeidsledigheten. For å blidgjøre de rike og store bedriftene, foreslår de ikke å skattlegge dem for å skaffe midler til statlige sysselsettingsskapende programmer. I stedet tar de til orde for å låne disse midlene (hovedsakelig fra de rike og store bedriftene) for å muliggjøre underskudd på føderale myndigheter. Dette gleder absolutt de rike og store bedriftene, siden de foretrekker å kjøpe statsobligasjoner (lån til den føderale regjeringen mot renter) fremfor å bli beskattet av den regjeringen. Liberale bagatelliserer inflasjonsrisiko ved å minne alle om at Federal Reserve har verktøy for å redusere samt øke pengemengden.
Federal Reserve har også et øye med hva som kan skje hvis den ikke kjøpte opp statsobligasjoner nå. Da må statskassen kanskje tilby høyere renter for å få långivere til å dekke de massive pågående underskuddene som Washington har valgt for å prøve å komme gjennom denne krisen. Slike høyere renter vil undergrave de allerede svake og skjøre utsiktene til den avgjørende bolig- og bilindustrien. Høyere amerikanske renter kan tiltrekke utenlandske midler inn i USA, og dermed styrke dollaren, øke amerikansk import og svekke amerikansk eksport. Massiv nye pengeskaping injisert av Federal Reserve i den amerikanske økonomien kan forhindre alt dette.
Ikke rart at så mange andre land reagerte dårlig på Federal Reserves pengeøkende tiltak. For dem truer den svekkede dollaren det fortsatt viktige amerikanske markedet for deres eksport og truer dem med økt konkurranse fra amerikansk eksport. For de med reserver investert i dollardenominerte eiendeler, reduseres verdien av disse eiendelene med en billigere dollar. Og den økende risikoen for inflasjon fra Federal Reserve-aksjoner bekymrer alle. Andre nasjoners sårbarhet overfor den amerikanske sentralbanken slår stadig sterkere på dem.
Hvis og når Federal Reserves enorme nye økning i den amerikanske pengemengden faktisk bidro til å stimulere tilstrekkelige kjøp av varer og tjenester for å redusere arbeidsledigheten, er potensialet for alvorlig inflasjon åpenbart. Uansett hvilke verktøy Federal Reserve har for å begrense inflasjonen, kan det hende at de ikke blir brukt raskt eller sterkt nok, og i alle fall vil de kanskje ikke lykkes. Slike utilstrekkeligheter og feil har sikkert skjedd gjentatte ganger i århundret etter Federal Reserves eksistens. Likevel fant Federal Reserve tilsynelatende ikke noe annet valg akseptabelt ettersom denne store resesjonen blir dypere. Med republikanere som motsetter seg større underskudd styrket av mellomvalget i 2010, ble denne veien for å dempe den store resesjonen stengt. Det etterlot disse sterke alternativene: enten risikoen for en forverret økonomi eller en annen tilførsel av nye penger for å prøve å forhindre det.
Federal Reserve og US Treasury stupte inn i den kollapsende amerikanske økonomien i 2008 uten å bekymre seg for de langsiktige risikoene ved det de gjorde – fra å la Lehman Brothers kollapse til å strømme billioner inn i det amerikanske kredittmarkedet og kredittinstitusjonene. Hvorfor skulle vi bli overrasket over at de nå stuper inn igjen og igjen uten å bekymre oss mye for fremtidige risikoer? Etter hvert som den store resesjonen blir dypere til tross for (eller delvis på grunn av) alt de gjorde før, øker desperasjonen også.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere