Som en del av en pågående serie med intervjuer for radioprogrammet "Le Mur a Des Oreilles; samtaler for Palestina", Frank Barat snakker med John Pilger, en av de mest innflytelsesrike journalistene de siste tiårene, om krigen i Syria, koloniseringen av Palestina, forholdet mellom bedriftsmedia og regjeringspropaganda og handlingene til noen få svært modige menn, Snowden, Assange og Manning.
FB: Raskt spørsmål før vi starter, er du ferdig med å jobbe med en ny film?
JP: Ja, jeg har nesten akkurat blitt ferdig med en ny film, som har premiere på National Film Theatre her 3. oktober og vises på ITV-nettverket i Storbritannia 17. desember. Den heter «Utopia» og handler om urfolk i Australia og en kamp som er hemmeligheten til Australia, som for lenge siden omfavnet en apartheid som ofte ikke har våget å si navnet sitt.
FB: La oss begynne, så Syria er jevnlig overskriftsnyheter for tiden, hva synes du om bedriftens medierapportering om saken, og som reporter, kjenner du deg igjen i denne typen journalistikk?
JP: Nei, jeg kjenner meg ikke igjen i den typen journalistikk som gir en feilaktig fremstilling av Midtøsten som rutine. Dette er ikke å si at det ikke er dyktige og noen fine journalister på jobb i Midtøsten, men vi ser dem sjelden i det vi kaller mainstream, eller bedriftsmedia. Det er en slags Kissinger-stil til mye av den vestlige rapporteringen, noe som gjenspeiler måten Henry Kissinger gjorde til en kunstform for hykleri og så den andre veien mens USA fortsatte med sitt rovvilte virksomhet, noe som gir strafffrihet til Israel. Hvis vi skal forstå Midtøstens vanskeligheter, deres historiske røtter og hvordan de kan løses, må vi overvinne forestillingen om Israels straffrihet, som media forsterker. Israel er selvfølgelig kjernen av problemet: en kolonistat som minner om de som ble avkolonisert med den begynte; det er en anakronisme og i stor grad en forlengelse av USA.
FB: Ville det være en rettferdig skildring hvis jeg sier til deg at jeg egentlig ikke kan se forskjell mellom bedriftsmedier som rapporterer om Syria og regjeringens propaganda? Det virker som om de er samme slags armer til de samme institusjonene på en måte.
JP: Det meste av mainstream-rapporteringen er en forlengelse av det jeg vil kalle et etablissement som råder utsikt. Det er vanligvis regjeringen som snakker med en annen stemme. Mainstream-kringkastere legger ikke skjul på at de setter deres politiske og internasjonale dekning på agendaen til den politiske eliten: Westminster-klassen i Storbritannia, Beltway-klassen i Washington, Press Gallery i Canberra, og så videre.
FB: Når du snakker om journalister som deg selv som vi vanligvis kaller undersøkende journalister, virker det som om det er en døende rase, vil du si at folk som Snowden og Assange er de nye journalistene i dag?
JP: Jeg tror ikke undersøkende journalister er en døende rase. Det er stor entusiasme blant unge journalister for å være ekte journalister: det vil si å etterforske som agenter for mennesker, ikke makt. Det er de i USA som Jeremy Scahill og Gareth Porter; Gareth Porter som bare skriver på Internett, er en fremragende undersøkende journalist. Så vi dør ikke av; vi er alltid truet, og jeg mistenker at vi alltid var det: det er en yrkesmessig fare.
Selvfølgelig er vår mest pålitelige kilde varsleren. Det er her scoopene våre kommer fra: sannheten, med andre ord. Varsleren tilsvarer den samvittighetsfulle nekteren i krigstid; Bradley Manning spilte den rollen med stor utmerkelse og mot. Edward Snowden er et eksempel på dette og representerer mange andre innenfor det såkalte nasjonale sikkerhetsetablissementet. Den største trusselen er WikiLeaks fordi den har gitt en sikker måte som varslere kan få kontakt med og lekkasjer kan lekke. Det er en organisasjon basert på prinsippet om åpenhet – som Julian Assange har artikulert. Et av de mest avslørende dokumentene WikiLeaks lekket for noen år siden kom fra forsvarsdepartementet i London. Den hadde tittelen 'How to Stop Leaks': noe sånt. Og selvfølgelig ble det lekket. Den beskrev de tre store "truslene" mot Vesten. Den tredje mest bekymringsfulle trusselen var russiske spioner; den nest viktigste trusselen var terrorister; den overordnede trusselen kom fra undersøkende journalister. Underteksten til dette er en klar over at offentligheten er den største trusselen.
FB: Når du kommer tilbake til Midtøsten, har du rapportert om Palestina i mange år. Hvor vanskelig er det å rapportere om Palestina, og hva synes du om kanaler som BBC som ber om upartiskhet i saken? Kan en journalist være upartisk når situasjonen er så ubalansert på bakken?
JP: Vel, de betyr ikke upartisk. Dette ordet har blitt orwellsk som i "krig er fred". Upartisk er delvis; det betyr å formidle et vestlig synspunkt. I dekningen av Midtøsten betyr det å forstå at det israelske synspunktet er sannheten. Hvis du bryter denne regelen som BBC-reporter, er du i trøbbel. Jeg laget en film om dette der journalister snakket om trusler de hadde opplevd: å være livredde for en samtale fra den israelske ambassaden. Dette er ganske rutinemessig på BBC og BBC har journalister lært seg å rense; de kaller dette 'å være upartisk' eller 'være objektiv'. BBC refererer til en Israel-Palestina 'konflikt.' Faktisk er det en militær okkupasjon, som nesten aldri rapporteres som sådan, og heller ikke Israels konsekvent ulovlige handlinger rapporteres som lovløse. Hvis loven var kriteriene for å rapportere Palestina, ville dekningen vært en helt annen. Hvis moral var kriteriet … vel det er utenfor skalaen: uten hensyn.
FB: Du laget en film som heter «Palestina er fortsatt problemet» i 2003, hvis du måtte lage en igjen i dag, hvilken tittel ville du gitt den og hvorfor?
JP: Den første filmen jeg laget om Palestina var i 1974 og het «Palestina er fortsatt problemet». Den neste filmen jeg laget var i 2002 og het «Palestina er fortsatt problemet». Hvis jeg lager en til vil den hete "Palestina er fortsatt problemet".
FB: Du nevnte ord før, for journalister og for propagandaformål fra regjeringer eller mainstream media, hvor viktig er ord? Du snakket om orwellske ord, det ser ut til at de faktisk kan endre betydningen av kriger, de vil kalle en "massakre" en "pasifisering", "etnisk rensing" blir "flytting av grenser" osv., kan du fortelle oss noe om det?
JP: Et enkelt ord som 'krig' er et bedrag. En krig innebærer at det er to sider av mer eller mindre lik makt som står overfor hverandre. Ordet "krig" brukes hver gang Vesten truer med å angripe Syria eller Iran. Det er ingen krig. Det er trusselen om aggresjon, og hvis trusselen blir gjennomført, er det invasjon. Det var ingen krig da Vesten angrep Irak. Det var en stort sett uimotsagt invasjon. Det samme skjedde i 1991. Jeg så tilstanden til den irakiske hæren like før Irak ble angrepet i 'Desert Storm''; den var ute av stand til å forsvare landet. Irak var forsvarsløst. USA angriper for det meste forsvarsløse land, fordi de lærte en lekse i Vietnam som, til tross for forferdelige tap, var i stand til å forsvare seg. I Vietnam brukte vestlige journalister ordet "engasjement". USA, sa de, var "involvert" i Vietnam. 'Involvert' er et ubrukelig ord som egentlig ikke betyr noe. Faktisk hadde USA invaderte Sør-Vietnam, et land det var ment å forsvare, i det minste ifølge propagandistene. 'Invasjon' ble nesten aldri brukt.
FB: En av de siste filmene dine som heter "Krigen du ikke ser", menneskene vi ofte ikke ser er menneskene på bakken, menneskene som kjemper mot imperialismen, kjemper for en intervensjon. Etter intervjuet vårt i kveld, skal vi snakke med en kvinneaktivist fra Nablus, en dame kalt Beesan Ramadan, hva ville være ditt budskap til folk på bakken som lider av vestlige intervensjoner?
JP: Jeg tror vi alle er avhengige av sånne mennesker; vi henter inspirasjon fra dem fordi de er bemerkelsesverdige. Palestinerne inspirerer oss fordi de fortsetter; de gir seg ikke. Angrepene på Palestina har ikke splittet dem. Ja, Gaza har blitt fysisk delt fra Vestbredden, de okkuperte områdene, men selv det har egentlig ikke lyktes. Jeg husker skuespillet av palestinske barn som går på skolen kledd i skoleuniformen, pigg og spann, og tar seg vei gjennom ruinene, ofte etter å ha hatt forstyrrede netter og kanskje forstyrret seg selv av de nådeløse angrepene fra luften; og likevel er det en følelse av hensikt med dem som er så rørende. De er en inspirasjon.
Så Palestina er fortsatt problemet. Før det er rettferdighet i Palestina vil det ikke være fred i regionen, og i verden utenfor.
FB: Takk John, takk igjen.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere