Luft av usikkerhet oppsluker de fleste saker knyttet til Egypt. Siden det egyptiske opprøret startet for over to år siden, er landet fortsatt gissel av en bare ansikt maktkamp med mange destruktive implikasjoner som ha polariserte samfunnet på enestående måter, kanskje i hele Egypts moderne historie. Og mens i Egypt selv ingenting er hellig og ingen er trygge fra de massive kampanjene for ærekrenkelse, demonisering og rene løgner som hver politisk leir lanserer mot den andre, befinner palestinerne seg i en svært prekær posisjon.
Spesielt palestinere på Gazastripen er sterkt avhengige av sine egyptiske naboer. Seks år med en israelsk beleiring, opprinnelig pålagt for å straffe palestinere for å ha valgt Hamas i et valg som ble sett på som gjennomsiktig og rettferdig, har kulminert i et drama med internasjonale dimensjoner. Dette dramaet involverte selvfølgelig palestinerne, men også Israels tradisjonelle velgjørere – som alltid ledet av USA – arabiske land, Iran, Tyrkia og flere. Bortsett fra den ondskapsfulle naturen til en beleiring pålagt for å straffe en sivilbefolkning for å ta demokratiske valg, har beleiringen endret seg til å få flere betydninger. På den ene siden sementerte det splittelsen av palestinske politiske eliter ytterligere, ettersom den Ramallah-baserte palestinske myndigheten (PA) investerte i å sikre isolasjonen av sine Hamas-politiske motstandere. Spesielt skjedde dette etter deres korte, men blodige møter i Gaza i 2007. På den annen side plasserte beleiringen Hamas, hvis overlevelse stod på spill, kraftig i en regional leir som involverte Iran, Syria og den libanesiske motstandsgruppen Hizbollah.
Spesielt den siste utviklingen ble utnyttet av Israel på alle mulige måter og absolutt uten mye kontekst. Deretter angrep den Gaza etter ønske, og drepte og såret tusenvis i løpet av få år, i navnet til å kjempe mot radikale i Midtøsten som var fast bestemt på å slette Israel fra kartet.
Under avsatt president Hosni Mubarak fungerte Egypt som en buffersone for Israel og USA for å isolere Hamas fra resten av verden. Den egyptiske diktatoren hadde også sine egne grunner for å isolere Gaza. Enhver suksess i Mubaraks nabolag for islamistene, palestinerne eller andre, ville ha utgjort en trussel og ville ha oppmuntret Egypts egne islamister til å forvente eller strebe etter en større rolle i Egypts udemokratiske politiske institusjoner. Dessuten, ved å stramme løkken, hadde det egyptiske regimet på den tiden håpet å styrke sin rolle som en viktig aktør i den amerikanske arabiske leiren av "moderater", i bytte mot økonomiske og politiske fordeler.
Mubarak-regimet rettferdiggjorde sin fengsling av Gaza som sitt forsøk på å bevare palestinsk enhet. Logikken var mangelfull, men også smart. I regi av George W. Bush-administrasjonen og fullt egyptisk engasjement, hadde Israel og Mahmoud Abbas' PA oppnådd en avtale om bevegelse og tilgang ved grensen mellom Gaza og Egypt i november 2005. Forventet ble avtalen vippet på alle nødvendige måter for å forsikre Israel om dets mange sikkerhetsproblemer. Et europeisk oppdrag – Den europeiske unions grensehjelpsmisjon ved Rafah-overgangen (EU BAM Rafah) – ble raskt utplassert for å overvåke grensen. De som ble oppført av Israel som "mistenkte" ble enten avvist eller arrestert. Det var en israelsk operasjon utført av palestinske og EU-hender, med fullt egyptisk samarbeid. Mubarak-regimet hevdet at å åpne grensen under Hamas' myndighet var et brudd på avtalen og ville ha splittet palestinerne ytterligere.
Da palestinske militanter kolliderte i Gaza i 2007, noe som resulterte i at Abbas' Fatah-lojalister ble fjernet fra hele sikkerhetsapparatet på Strip, fant Abbas seg selv på selve leiren og oppfordret til større nedbrytning ved Gazas grense, spesielt mot Egypt. Sistnevnte engasjerte seg entusiastisk. Da Mubarak reiste en barriere og en underjordisk mur rundt Gazas 12k grense, heiet Abbas på ham. «Jeg støtter muren», ble han sitert i Guardian 31. januar 2010. «Det er egypternes suverene rett i sitt eget land. Legitime forsyninger bør bringes gjennom de lovlige kryssene.»
Abbas visste selvfølgelig godt at 'lovlige kryssinger' mellom Gaza og Israel var ment å rasjonere mat og drivstoff til palestinere i det fattige Gaza, på måter som samsvarer med Israels posisjon, som gjentatt av den da innflytelsesrike israelske tjenestemannen Dov Weissglass: «Ideen er å sette palestinerne på diett, men ikke få dem til å dø av sult.» Når det gjelder den andre "lovlige kryssingen" med Egypt, hadde den ingen kommersiell bruk, og den var sterkt begrenset selv for personer med helseproblemer og studenter.
Etter en dødelig israelsk krig mot Gaza i 2008-9, kjent under det israelske navnet Operation Cast Lead, beveget Egypt seg enda nærmere Israels og PA-posisjonen for å kvele Gaza. Gazanerne forventet ikke at Mubarak ville tillate det alvorlig skadede stedet å komme seg fullstendig etter en ensidig krig som drepte over 1400 mennesker, såret flere tusen og skadet mye av stedets knapt eksisterende infrastruktur. Imidlertid håpet de at Mubarak ville åpne grenseovergangen på et mer forutsigbart grunnlag; likevel så de med forferdelse på da vestlige sikkerhetseksperter strømmet til Egypt for å befeste Gaza-grensen ytterligere, før alle Gazas ofre ble gjort rede for.
Ting har ikke alltid vært så ille mellom Gaza og Egypt. Faktisk, i løpet av de siste tiårene så Gazas en sterk forbindelse, et bånd til og med, med historiske, politiske, kulturelle og religiøse dimensjoner som gjorde at de i noen henseender så Egypt som deres pusterom, deres siste forsvarslinjer. Historisk sett hadde Egypt, som kjempet bitre kriger mot Israel, mens andre arabiske land konspirerte eller kapitulerte, kontroll over Gaza mellom 1948 og 1956, og igjen mellom 1957 og 1967. Selv etter den israelske okkupasjonen av resten av det historiske Palestina, var den politiske Forholdet ble aldri brutt før i 1978 da president Anwar Sadat signerte Camp David-avtalen. En andre fase av disse avtalene innførte et «rammeverk» som ville gjøre Gaza, sammen med Vestbredden, til autonome regioner.
Mens mange i Egypt fullt ut forstår at det er et must å finne en verdig og varig løsning på ydmykelsen som palestinere opplever i Gaza, ettersom de forblir begrenset til et bitte lite rom uten politisk horisont i sikte, blåser noen medieeksperter opp til flammene mot Gazas befolkning og deres regjering. De har kanskje glemt at det var Gazans som ledet feiringen av Egypts 25. januar-revolusjon, og det var deres motstand som holdt den israelske hæren i sjakk i alle disse årene. Da visste ingen virkelig hva slags politisk utfall revolusjonen ville innlede. De fleste palestinere virket glade for at egypterne gispet luften av frihet, og trodde virkelig at det som var bra for Egypt var like bra for Palestina.
Det er bare åpenbart at verken Gazas eller deres regjering har noen egeninteresse i å destabilisere Egypt. Palestinere forstår at et sterkt, stabilt Egypt umiddelbart må ta seg av en uferdig sak, den ene er Gaza-beleiringen, og den andre balanserer ut Israels utemmede militære arroganse i dette området. Ja, Gaza har sine religiøse ildsjeler som alle andre steder, men å blande det sammen med et Hamas-Muslimsk Brorskaps komplott for å undergrave hærens tilstedeværelse på Sinai er en annen ubegrunnet påstand som kun er rettet mot å oppildne hat mot palestinere.
Da medieoppslag bekreftet løslatelsen av syv kidnappede egyptiske soldater i Sinai som ble mottatt av president Mohamed Morsi på flyplassen i Almatha 22. mai, var det palestinerne i Gaza som gjentok jubelen fra brødrene deres i Egypt. Bortsett fra ekte tilfredsstillelse av deres løslatelse, var Gazas også glade for å se tusenvis av strandede passasjerer få lov til å krysse grensen etter å ha brukt seks dager på å kjempe mot elementene og sove på kartong.
Palestinere i Gaza føler seg ydmyket og er dypt frustrerte over å betale prisen for Egypts langvarige politiske uro. Det er på tide at det muslimske brorskapets regjering i Morsi gjør noen seriøs sjelegranskning og forstår at palestinere vil fortsette å grave tunneler for å overleve hvis Kairo ikke kommer til en avtale med Gaza-regjeringen som vil tillate kommersiell utveksling og humanitær nødhjelp.
Ja, Egypt har all rett til å sikre sin grense, men absolutt ikke på bekostning av et beleiret folk som er lei av å bli utsatt for «kollektiv avstraffelse» eller bli brukt som politisk fôr. I tillegg er de helt sikkert lei av å grave tunneler for å overleve.
Ramzy Baroud (ramzybaroud.net) er en mye publisert og oversatt forfatter. Han er en internasjonalt syndikert spaltist og redaktør for PalestineChronicle.com. Hans siste bok er My Father Was a Freedom Fighter: Gaza’s Untold Story (Pluto Press, London).
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere