En nylig uttalelse fra den avtroppende franske ambassadøren til USA angående arten av israelsk apartheid fremhever en større sykdom som har rammet EUs utenrikspolitikk.
EU er rett og slett tamløs når det gjelder å konfrontere Israels ulovlige okkupasjon av Palestina.
Ambassadør Gerard Araud hadde selvfølgelig rett da han fortalte det amerikanske magasinet, 'Atlantic', at Israel allerede er en apartheidstat.
Araud la merke til "maktmisforholdet" mellom Israel og palestinerne, og sa: "De sterkeste (som betyr Israel) kan konkludere med at de ikke har noen interesse i å gi innrømmelser."
Og siden Israel "ikke vil gjøre (palestinere) til statsborgere av Israel ... vil de måtte gjøre det offisielt, som vi kjenner situasjonen, som er apartheid." Araud la til: "Det vil offisielt bli en apartheidstat. Det er de faktisk allerede.»
Det faktum at Araud først har røpet slike åpenbare sannheter på slutten av sitt fem år lange diplomatiske oppdrag er uttrykk for politikkens natur, generelt, og europeisk politikk, spesielt.
Den ubehagelige sannheten er at EU har fungert som en amerikansk lakei i Midtøsten og konsekvent har operert innenfor Washingtons akseptable marginer. EU-diplomatiet våger seg sjelden bort fra denne maksimen. At Araud våget å si fra er unntaket, ikke regelen.
Men Arauds avsløringer vil neppe oversettes til noe vesentlig. Dessuten vil de ikke inspirere til en seriøs omtanke i EUs posisjon angående den israelske okkupasjonen eller USAs blinde støtte til Israels statsminister Benjamin Netanyahus militante og rasistiske politikk overfor palestinerne.
Noen hadde håpet at ankomsten av en uberegnelig og slitsom president i Det hvite hus kunne rykke europeerne til handling. De ble oppmuntret av Paris i januar 2017 Midtøsten-toppmøtet som fant sted, til tross for amerikanske protester.
Mer enn 70 land la sine stemmer til stemmen til sin franske vert, og erklærte sin motstand mot de ulovlige jødiske bosetningene og ba om etablering av en uavhengig palestinsk stat som «den eneste måten» for å oppnå fred.
Toppmøtets endelige uttalelse oppfordret Israel og palestinerne til å «offisielt gjenoppta sin forpliktelse til tostatsløsningen». Daværende franske president, François Hollande, forklarte at hans lands motiv var å bare sikre at "tostatsløsningen" er referanserammen for fremtidige forhandlinger.
Men hva nyttet det? Israel og USA ignorerte toppmøtet som om det aldri fant sted. Tel Aviv fortsatte å følge sin Apartheid-politikk, og kronet denne innsatsen med Nasjonalstatslov juli, som erklærte Israel som «det jødiske folks nasjonalstat».
Også Trump ignorerte franskmennene og EU totalt. 15. desember 2016 har han valgt en ivrig israelsk støttespiller, David Friedman, til å være hans ambassadør i Israel. Friedman er imot tostatsløsningen og fortsatt refererer til de okkuperte palestinske områdene i noen eldgamle bibelske betegnelser, Judea og Samaria.
Heller ikke Trump vurderte den franske posisjonen da han flyttet hans lands ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem i mai i fjor.
Hvordan reagerte EU på de konkrete, om enn ulovlige, amerikanske handlingene? Med mer overflødige uttalelser som bare understreket dens politiske posisjon, men som mangler noen mekanisme for seriøs handling.
I desember i fjor ga åtte EU-ambassadører, inkludert Frankrikes, en uttalelse i FN som tydelig var rettet mot USA. "Vi, EU-medlemmene av (FNs sikkerhets)råd, vil gjerne gjenta en gang til og understreke EUs sterke fortsatte forpliktelse til de internasjonalt avtalte parametrene for en rettferdig og varig fred i Midtøsten, basert på internasjonal lov, relevant FN-resolusjoner og tidligere avtaler.» uttalelse lese, delvis.
Igjen, ord og ingen handling. Det samme mønsteret ble gjentatt etter at Trump tok på seg det innvilge de okkuperte syriske Golanhøydene til Israel, som trosser FN, EU og, unødvendig å si, ambisjonene til millioner av arabere.
EUs utenrikspolitiske sjef, Federica Mogherini, tok til motmæle med en annen uttalelse, på vegne av 28 EU uttaler at Europa «ikke anerkjenner israelsk suverenitet over de okkuperte Golanhøydene».
Hva så? Mens USA trosser folkeretten med konkrete skritt, nøyer EU seg med bare ord, og understreker en status quo som, selv når den ble omfavnet av Washington selv, ikke utløste annet enn elendighet for palestinerne.
EU-uduglighet matches bare av dets hykleri. Israel nyter fortsatt fordelene handelsprivilegier med Europa, og de diplomatiske båndene mellom Israel og de fleste EU-medlemsland er på topp.
Det eneste kollektive europeiske initiativet som så ut til å ha betydning på den tiden var i 2013, da EU ba om at israelske produkter laget i ulovlige jødiske bosetninger skulle merkes som sådan. Etter år med pruting, EU innrømmet at overvåking av israelsk handelspraksis når det gjelder merking har vist seg «umulig».
Den franske holdningen til handel med de ulovlige bosetningene var spesielt skammelig. Mens det irske senatet hadde stemt 5. desember for å avslutte importen av bosetningsproduserte varer, i oktober 2018 gjorde franskmennene det nøyaktige motsatt by suspen de spesielle merkingsreglene.
I sannhet er ineffektiviteten til EUs politikk ikke noe nytt, og det kan heller ikke skyldes Trumps ensidige tiltak. Faktisk er ordene til den franske ambassadøren Araud i samsvar med frustrasjonen til andre EU-diplomater gjennom årene.
I februar 2013, en rapport utstedt av EU-diplomater beskrevet ulovlige jødiske bosetninger som «den største enkelttrusselen mot tostatsløsningen», og ber Brussel om å ta avgjørende tiltak for å stoppe Israels «bevisste og provoserende» bosettingsbedrift.
Det har gått over seks år siden rapporten ble utgitt. EU gjorde ingenting for å stoppe de ulovlige bosettingene, som har vokst med stormskritt siden den gang.
Enda verre, i det siste valget vunnet av Netanyahu, lovet han å annektere de ulovlige jødiske bosetningene til Israel.
Tatt i betraktning den ubetingede amerikanske støtten angående Israels tidligere ulovlige annekteringer av Jerusalem og Golan, kan også dette bli en håndgripelig realitet i nær fremtid. Tross alt anerkjente den jødiske nasjonalstatsloven jødiske bosetninger som "nasjonal verdi", og staten "vil arbeide for å oppmuntre og fremme (deres) etablering og utvikling."
I møte med USAs støtte til Israel er EUs utenrikspolitikk inkonsekvent, svak og til syvende og sist en fiasko. Akk, ideen som skjøt fart i løpet av de første månedene av Trumps presidentskap om at EU kan utvikle en virkelig uavhengig utenrikspolitisk posisjon om Israel og Palestina har vist seg feil.
For å endre alt dette, bør EU-medlemmene lytte til den franske ambassadørens ord, anerkjenne apartheid-realiteten i Palestina og handle mot den like kraftfullt som verden handlet mot sørafrikansk apartheid, som førte til dens endelige, irreversible kollaps i 1994.
Ramzy Baroud er journalist, forfatter og redaktør av Palestine Chronicle. Hans siste bok er 'The Last Earth: A Palestinian Story' (Pluto Press, London). Baroud har en Ph.D. i Palestine Studies fra University of Exeter og var en ikke-bosatt stipendiat ved Orfalea Center for Global and International Studies, University of California Santa Barbara. Nettstedet hans er www.ramzybaroud.net.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere