Lenge før boikott, sanksjoner og avhending-kampanjen sakte beveget seg fra utkanten av global solidaritet med palestinere for å innta en sentral scene, hadde Tony Benn tatt til orde for en boikott av Israel med ubegrenset overbevisning i årevis.
«Storbritannia bør tilby sin støtte til denne strategien ved å stoppe alt våpensalg til Israel, innføre handelssanksjoner og et forbud mot alle investeringer der sammen med en boikott av israelske varer her og gjøre det til en betingelse for opphevelse av disse tiltakene at Israel overholder disse kravene med en gang», skrev Benn i bloggen sin 19. april 2002, under tittelen «A STATE OF PALESTINA NOW». 'strategien' som Ben snakket om var at Arafat skulle erklære en stat, og at 'vennlige nasjoner' skulle anerkjenne den.
Ja, tittelen var med store bokstaver. Det var som om Benn, en prinsipiell britisk venstreorientert politiker, hadde ønsket å høylytt fremheve sin insistering på at det palestinske folket fortjente sine rettigheter, frihet og suverenitet. Han var så modig og modig som enhver mann eller kvinne med sanne verdier og prinsipper alltid burde være. Han forble kompromissløs i spørsmål om menneskerettigheter og rettferdighet. Denne internasjonale krigeren etterlot seg en utfordrende plass å fylle da han døde i en alder av 88, torsdag 13. mars.
Etter nyheten om hans død var britiske medier oversvømmet av rapporter om Benn og hans lange arv etter å være en sta politiker og kompromissløs talsmann for menneskerettigheter. Ærlig talt var det mindre vekt på sistnevnte og mye mer på førstnevnte, til tross for at Benn forsto at politikk var en plattform for å krangle med moralske dilemmaer. Parlamentet var en plattform for å tjene folket, ikke for å konspirere med andre politikere for partiets skyld. For noen politikere handler det om å vinne valg, ikke bruke embetet til å utføre et moralsk begrunnet mandat for å tjene folket. Benn var annerledes, og dermed var det kjærlighet-hat-forholdet Storbritannia hadde med ham.
Tro mot formen tryllet britiske medier umiddelbart frem noen få buzzwords som de forsøkte å definere Benns arv. Han var «ummoden med alderen», var en av dem. Det var en kommentar fra Benns argeste rival i Arbeiderpartiet, Harold Wilson, med henvisning til at Benn ble mer en radikal venstreorientert etter hvert som han ble eldre. Noen i media elsker rett og slett aksiomer og fangstfraser, for det sparer journalister for smerten med uttømmende forskning. Wilson og leiren hans investerte tungt i å tildele Benn ansvaret for de påfølgende nederlagene som Arbeiderpartiet opplevde i hendene på de konservative. Faktisk hadde Margaret Thatcher og deretter John Major vunnet fire valg på rad, og mellom dem endret ansiktet til britisk økonomi og avviklet store fagforeninger. Men å gi Benn skylden for å splitte partiet er mildt sagt urettferdig.
Sammenlign Tony Benns arv med Tony Blairs. Den første var prinsipiell til kjernen, utfordret dristig USAs hegemoni i verden, og kjempet hardt for Storbritannias fattige arbeiderklasse og mot uhindret globalisering som gjorde stater sårbare for den iboende ulikheten i det globale økonomiske systemet.
Blair sto for det stikk motsatte: en selvbetjent politiker, blottet for enhver moral, og ble med rette kalt Bushs puddel for å ta hensyn til den amerikanske militære eventyrlysten, hovedsakelig i Afghanistan og Irak.
Benn, selv fra synspunktet til de som var uenige med ham, ble alltid sett på, og vil alltid bli husket som en mann med høye verdier. Blair hadde blitt distriktsbestemt av sine egne jevnaldrende selv før han ble tvunget til å innrømme embetet. Man kan forestille seg at israelske medier er den som sannsynligvis vil huske Blair med stor kjærlighet.
Selv om Benn virket ledet av de samme høye moralske verdiene som fulgte ham gjennom de over 50 årene han fungerte som parlamentsmedlem i det britiske parlamentet, virket han klar til å ta på seg enda større utfordringer da han gikk av med pensjon i 2001. Oppgaven hans endret seg fra oppgaven til en heftig politiker hjemme, som kjempet for selve definisjonen av Arbeiderpartiet, til en internasjonalist, som tok på seg de vanskeligste fagene og aldri bøyde seg.
Etter den amerikansk-britiske såkalte 'krigen mot terror' – designet rundt økonomiske og strategiske interesser – ble Benn mer fremtredende, ikke som en annen TV-kjendis-ekspert, men som en hard motstander av USA og hans egen regjerings engrosslakt. av hundretusener av uskyldige mennesker. Siden har mannen aldri holdt seg unna gatene. Han snakket med lidenskap og hypnotiserte publikum på sitt vakre, plettfrie engelsk. Det viktigste med tidspunktet for Benns modige standpunkter var det faktum at den gang var alle offentlige diskurser knyttet til krigene mettet av frykt. Men når Benn snakket, presset han fortellingen opp til høyere grader av frekkhet.
Jeg hørte på ham snakke en gang på Trafalgar Square i London. Han hadde på seg et Kuffiya, det tradisjonelle palestinske hodeskjerfet. Han snakket om Irak, Libanon og Palestina, som om deres folk var hans egne. Tusenvis av oss applauderte med så mye entusiasme. Det var som om ordene hans alene var redningen som ville frigjøre arabiske nasjoner fra tvangstanken til militær okkupasjon og krig. Men til tider lever ord i en egen sfære hvor de formerer seg, og når de gjentas ofte nok, kan de forandre verden.
"Hovedansvaret for de forferdelige forbrytelsene som blir begått mot palestinerne må deles likt mellom Jerusalem og Washington for påfølgende amerikanske regjeringer har finansiert Israel, bevæpnet Israel og brukt sitt veto i Sikkerhetsrådet for å beskytte Israel fra å bli tvunget til å overholde hvilken verden mening ønsket," sa han i 2003, i et intervju med Egypt-baserte Al Ahram.
Riktignok var ikke Benn den eneste britiske politikeren som snakket så åpenhjertig om det delte ansvaret for forbrytelser begått mot palestinere, men få gikk så langt som han gjorde.
Neste gang det er et møte for Palestina, burde det være en tom stol med en palestinsk Kuffiya, og navnet Tony Benn. Det er en palestinsk tradisjon å hedre sine helter, selv de med en fantastisk vakker britisk aksent.
– Ramzy Baroud er en internasjonalt syndikert spaltist, mediekonsulent, forfatter og redaktør av PalestineChronicle.com. Han er en doktorgradskandidat ved University of Exeter, Storbritannia. Hans siste bok er "My Father Was a Freedom Fighter: Gaza's Untold Story" (Pluto Press, London).
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere