8. januar, prest Osagyefo Sekou, Nyheter om reservedeler' sjefredaktør, satte seg ned med en av verdens ledende offentlige intellektuelle, prof. Noam Chomsky, på kontoret hans ved MIT. De hadde en omfattende og frittflytende samtale om de mest presserende problemene som vårt demokrati står overfor. De dekket emner som spenner fra frigjøringsteologi i Latin-Amerika, til arven etter Martin Luther King Jr., til Midtøsten-konflikten. Dette er et utdrag fra deres rike dialog.
Noam Chomski: … Og vet du hva, MLK-dagen, det er ment å ære MLK, og praktisk talt alt ender med hans ikoniske "I have a dream"-tale i 1963. Men han stoppet ikke der. Han fortsatte med å prøve å bekjempe rasisme i nord, klasseundertrykkelse, boliger, og han blir bare knust. Faktisk var det da ryktet hans blant hvite liberale begynte å gå ned. Ingen snakker om hva som skjedde da han ble myrdet. Tross alt støttet han sanitetsarbeidernes streik. Mer betydningsfullt var han på vei til Washington for å organisere en kampanje for fattige. De dro, satte opp teltene, og der var han, knust av politiet og drevet ut av Washington – under den mest liberale kongressen i amerikansk historie. Men det er ute av historien, inkludert hans siste "I Have a Dream"-tale. Kvelden han ble myrdet holdt han en meget veltalende tale. Og husk den typen Moses-bilder og «du kan se det lovede land» og «når vi kommer dit». Men hele den perioden er ute av historien, det samme er den nordlige rasismen. Ta for eksempel Boston. Ta ting som buss. Jeg mener, bussing ble designet av en liberal dommer ved navn Robert, en Harvard-tillitsmann – hyggelig fyr – men han designet den slik at den praktisk talt skaper raseopptøyer i Boston og ekskluderer forstedene. Forstedene er hvite, Boston er svart. Men de svarte barna ble sendt inn i de irske nabolagene og omvendt. Og hva skal du gjøre? Det kommer til å forårsake raseopptøyer. Jeg vet ikke om de ikke kunne finne ut av det, eller om de var kyniske, eller hva, men det skjedde over hele landet.
Rev. Osagyefo Sekou: Den typen historisk konsensus rundt King har vært at han skifter rundt ’68 til en mer radikal politikk.
NC: Det var tidligere enn det.
OS: Det stemmer, men allerede i 1949 skriver han: «Min tenkning er mer sosialistisk enn kapitalistisk.» Det er basert på å være et barn i depresjonen. Og han sier der, å se disse linjene gjorde meg på denne måten. Og gjennom hele forfatterskapet er det en utveksling mellom ham og Coretta i 1952. Hun sender ham Edward Bellamys Looking Backward. Og derfor diskuterer de i disse kjærlighetsbrevene denne merkelige, interessante sammenvevingen mellom hans teologi – som er en gammel kristologi og en svært antifundamentalistisk teologi når det gjelder Jesu fysiske oppstandelse – og mellom hans demokratiske sosialistiske politikk og hans teologi. . For jeg tror King benytter seg av en slags profetisk tradisjon. Historisk sett har Amerika alltid hatt en demokratisk sosialistisk belastning, som Michael Harrington.
NC: Det er til og med sant med John Paul. Jeg mener, nyttårstalen hans – han var en ganske konservativ fyr – men nyttårstalene hans kunne ikke rapporteres i USA fordi de var for radikale. Han kritiserte kommunismen, det er OK, men han kritiserte kapitalismen og materialismen, det er ikke OK. Så bare ta en titt på posten. Så ja, det er en belastning der hele veien. Men når det gjelder King, ble det synlig i 1965. Hans offentlige handlinger vokste i Chicago – åpent mot urbane programmer i Chicago. Det var da han mistet gunst hos de nordlige liberale. Det handlet om klassespørsmål og også om rasisme i nord.
OS: Hva er din prognose for Obamas andre periode?
NC: Det blir det samme som det første. Jeg har aldri hatt noen tillit til ham, jeg så ingen grunn til det. Faktisk hadde jeg lest om ham før primærvalgene i 2008, bare ved å bruke nettsiden hans. Og jeg trodde det var rent opportunistisk. Jeg måtte skrive om Midtøsten-delen, det var konteksten, og jeg ville se hva han skulle si. Jeg syntes det var ganske sjokkerende. Han har mye om Midtøsten på nettsiden sin - han annonserte selv for valget. Og selvfølgelig er det hele fullt av kjærlighet til Israel og så videre, og kanskje en setning eller to om palestinerne, som sier noe sånt som "Palestinere, kanskje de er mennesker" eller noe sånt. Det var rett etter krigen i Libanon. En skrekkhistorie. Og han annonserer veldig stolt at da han var senator, var han medsponsor for en resolusjon under krigen, der han ba den utøvende makten om ikke å gjøre noe for å hindre Israels angrep og å straffe noen som Syria eller Iran som hjelper til med å motstå det israelske angrepet. Det er midt i en stor grusomhet.
OS: Jeg foreleste i Libanon i 2009 i et kaffehus, som fungerte som en hjelpestasjon under krigen med Israel i 2006.
NC: Så du var i Beirut?
OS: Ja, i Beirut. Og det er ganske kraftig å få en følelse av – det som har vært interessant for meg, også ettersom jeg har beveget meg rundt i verden, er måten «tredje verdens mennesker» som har vært i frigjøringskamper bruker språket og retorikken om den afroamerikanske frihetskampen.
NC: Hvorfor er det?
OS: Overalt hvor jeg har vært – jeg var i Mexico City, med noen latinamerikanere
Jeg dekket London-opptøyene, og jeg var i Paris under opptøyene i 2005. Og blant palestinere sier de at vi er «sand-niggere». Vi vil at du skal forstå hvem vi er i verden. Og så det har vært veldig interessant hvordan vi i vår spesielle delegasjon gjorde mange frihetssanger, og mange av disse aktivistene som ikke snakket engelsk eller ikke helt kunne forstå hva som foregikk – de ville gråte. Det har vært veldig interessant for meg hva som skjer både visuelt om ikke språklig med folk når det gjelder hvordan de leser denne frihetskampen og kampen disse menneskene kaller afrikansk i Amerika.
NC: Men de leste den med sympati.
OS: Ja, ingen spørsmål. Og det var det samme da jeg var i Palestina. Afroamerikanerne i delegasjonen – spesielt er det en kvinne, Carolyn McKinstry, som var venn med de fire små jentene som ble drept i kirkebombingen i Birmingham i 1963 – hun og andre, når vi går, går vi. Å vi visste dette. Som om det var noe visceralt med opplevelsen. Som vi vet om politiet og likene og disiplineringen av kunnskap. Vi kjenner dette livet. Vi ville gå inn i Vest-Jerusalem, så går vi inn i Øst-Jerusalem. Som om vi går inn i Harlem, og så kommer du ned på vestsiden. Og vi sier: "Å, vi vet dette." Jeg er en sørlending, jeg er fra Arkansas, så vi snakker om styrehus. Styrehuset har å gjøre med navngivning av vilkårlig vold, lovgivende undertrykkelse, hyperseksualiserte stereotypier. Hegemoni virker som den er begrenset i fantasien. Det er derfor det går etter kunstnerne og de intellektuelle først. Over hele linja, enten det er venstresidens hegemoni, overfor de verste av dem i den kommunistiske bevegelsen, eller høyresidens hegemoni – fascismen eller George Herbert Walker som går etter Robert Mapplethorpe. Jeg vil gjerne høre mer fra deg om dette: hva er hegemoniets verktøy som går på tvers av rom og tid? Som, fordi det virker som de er begrenset. Jeg mener, de har våpen, og mange av dem.
NC: Det er makt, men så er det også fornedrelse av den andre. Jeg har også blitt truffet – jeg var nylig i Gaza, men nesten hvor som helst, det folk snakker om er verdighet – å ta fra oss verdigheten vår. Ikke bare ødelegge dette eller hint, men jeg vil leve et verdig liv. Og det hører du over hele verden. Jeg mener, det er akkurat det som skjedde i den arabiske våren. For å gå tilbake til det første – fyren som begikk selvmord – det han sa er, du kommer til å ta fra meg arbeidet mitt, du tar fra meg verdigheten min som menneske. Og det begrepet menneskeverd er veldig viktig for de undertrykte, og undertrykkerne forstår det. Det som kalles tortur er ofte bare ydmykelse. Tingen er laget for å bli ydmyket. Eller når for eksempel israelske tropper går inn i en landsby, vil de bare fornærme folket, ydmyke dem. Få dem til å føle seg verdiløse – sørg for at de ikke løfter hodet, for å bruke uttrykket. Jeg husker Thomas Friedman var på Charlie Roses show for noen år siden, og han sa: "Vel, i Bagdad og Basra burde de banke ned dører og gå inn og fortelle menneskene du trenger å forstå at vi ikke vil være plaget." Det var for å ydmyke dem. Bortsett fra idiotien, handler det om hva disse gutta gjør med ikke-libanesiske mennesker. Det er bare de samme gamle parentesene. Du vil bare ydmyke dem. Det er det vi burde gjøre, det er vår jobb. Da vil du kanskje forstå at du må la oss være i fred. Jeg var tilfeldigvis i Israel i 1988 under den første intifadaen, da Friedman var New York Times-reporter, og han fikk en Pulitzer-pris for sin rapportering i Israel. Jeg leste om det i den hebraiske pressen, og de kunne ikke fordra det og de hånet ham. Et spørsmål han ble stilt var: "Hvordan synes du vi burde behandle mennesker på Vestbredden?" Og han snakker som denne store eksperten – han vet alt om Midtøsten – vel du vil gjøre det på samme måte som du kontrollerer Sør-Libanon. Sør-Libanon ble drevet av en terroristhær som utførte grusomme angrep mot lokalbefolkningen, med israelske tropper som sørget for at alt fungerte bra. Behandle dem slik. Men så sa han, men du burde gi Ahmed en plass på bussen, for da vil han redusere kravene. Nå er det som en sørlandsk rasist som sier: «Se, ikke slå ham opp for mye, gi Sambo et sete på bussen, så holder han kanskje kjeft.» Det er fra Friedman. Rasismen er så dyp og anerkjennelsen – den typen dyp anerkjennelse som du må ydmyke. Det handler ikke om å drepe eller torturere. Det er å ydmyke. Så de føler seg nedverdiget. Og både de undertrykte forstår og undertrykkerne forstår. Det er konstant.
OS: Så de kan ikke si: "Jeg er en mann."
Transkribert av Jennifer Lee og Samuel Needham
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere