I 1948, i San Francisco, forfalsket verdenssamfunnet Verdenserklæringen om menneskerettigheter, et dokument som skulle sette rettighetshorisonten for menneskene på planeten. Men det skulle ikke være det, hovedsakelig på grunn av de kapitalistiske statenes nøling til å ta i bruk de brede kravene til vanlige mennesker – med deres viktigste forkjempere blant representantene for de nylig frigjorte sonene og de sosialistiske statene.
Menneskerettigheter, hevdet kapitaliststatene, må ikke sees på som noe annet enn borgerlige friheter, med andre ord som politiske og sivile rettigheter. Et valg en gang i blant og rett til å be og samles, blant andre slike rettigheter, var tilstrekkelig for befolkningen. Det skulle ikke gis rett til arbeid, husly, mat, medisinsk behandling, sosiale tjenester, lik lønn for likt arbeid, ja til «kontinuerlig forbedring av levekårene», en liste som ble kalt. økonomiske og sosiale rettigheter.
Nesten to tiår senere, i 1966, delte FN-medlemmene listen i to (politiske og sivile rettigheter; økonomiske og sosiale rettigheter) og sendte dem tilbake for å bli ratifisert, men de trådte ikke i kraft før et tiår til. De kapitalistiske statene fortsatte å svikte ideen om de økonomiske og sosiale rettighetene, slik at de presset på en versjon av menneskerettighetene som bare ville bety politiske og sivile rettigheter, og det har
[Den beste introduksjonen til alt dette er Joy Gordons essay i Brooklyn Journal of International Law, vol. XXIII, nr. 3, 1998].
Over hele planeten utnytter maktens krefter 9/11 for å vedta drakoniske lover som begrenser rettighetene til enkeltpersoner. USA PATRIOT Act og British Prevention of Terrorism Act er nå modeller for global rettsvitenskap, ettersom stat etter stat, lovgiver etter lovgiver laster ned språket fra nettet og ratifiserer det foran lammede representanter for folket.
I India er «Prevention of Terrorism Ordinance» (POTO) en slik, og den er et mål på hvor langt til høyre vi har beveget oss når den er mer illiberal enn den voldsomt reaksjonære Terrorists and Disruptive Activities (Prevention) Act som falt ut i 1995 Bare to eksempler på hvordan vagt språk lar staten slippe unna med utvidelsen av makten:
(1) POTO § 14 krever at enkeltpersoner skal si fra til politiet dersom de har «nyttig» informasjon «i forbindelse med» en terrorhandling, og videre kan politiet kreve opplysninger dersom det «har grunn til å tro at slik informasjon vil være nyttig for, eller relevant for, formålene med denne forordningen.» Et slikt språk betyr at hva som helst kan bli spurt av hvem som helst på grunn av en hvilken som helst uspesifisert grunn;
(2) en person kan arresteres og siktes for medvirken til terrorisme «dersom han arrangerer, administrerer eller bistår med å arrangere eller lede et møte som han vet skal adresseres av en person som tilhører en terrororganisasjon». [De sexistiske pronomenene i POTO, kan det hevdes, frigjør kvinner fra dets bestemmelser!]
Enhver journalist som møter en terrorist kan holdes under dette tiltaket. Videre gir det intensjonsnivået som paragrafen gir uttrykk for, at politiet kan se bort fra de som kan ha uskyldig inngått et slikt møte og ikke visste at foredragsholderen var en terrorist. Fornektelsen av habeas corpus og tilsidesettelsen av sivile friheter, i tjeneste for anti-terrorisme, er et brudd på ånden i Verdenserklæringen og bestemmelsene om politiske og sivile rettigheter fra 1966.
Det er derfor helt riktig å sette i gang et frontalangrep mot denne utvidelsen av statens fullmakter. Av denne grunn er det viktig for oss alle å støtte den 20. februar nasjonaldagen for solidaritet med muslimske, arabiske og sørasiatiske innvandrere, spesielt gitt at det amerikanske justisdepartementet nå planlegger et "Absconder Apprehension Initiative" som vil gi INS enorme makt over innvandrere til dette landet. Med femten hundre mennesker som ser ut som terrorister bak lås og slå uten habeas corpus, må den videre utvidelsen av makten blokkeres.
Men videre kan vi på venstresiden ikke definere rettigheter bare i det sivile og politiske registeret. Vi må alltid være klar over de økonomiske og sosiale rettighetene som blir undergravd i denne perioden. Våre kamper må ta hensyn til de enorme utgiftene til forsvar som er i arbeid, for å vise hvordan den økonomiske friheten til arbeiderklassen og de arbeider-fattige rundt om i verden vil bli kompromittert av de nye antiterrormanøvrene.
I USA har Bush foreslått at Pentagon skal motta 379 milliarder dollar neste år, en økning på 48 milliarder dollar fra året før – den største økningen på to tiår. For ikke å bli etterlatt, sier demokratene at dette er utilstrekkelig, at mer må gis til militæret [se James Dao, "Pentagon Urged to Raise Major Weapons Budget," New York Times, 15. februar].
I India har regjeringen også bedt om en økning i militærutgifter, men mesteparten av dette vil gå til en importregning – den amerikanske regjeringen har tillatt syv amerikanske våpenprodusenter å selge våpen for ikke avslørt millioner av dollar til India, akkurat som Israel er klar til å bli den største våpenhandleren til India [Jeg har dekket dette forholdet i "Hindutva-Zionism: An Alliance of the New Epoch," publisert i den nåværende utgaven av det Jerusalem-baserte magasinet, Between the Lines].
Slike massive våpenavtaler kommer i en tid med agrarisk nød i India (med tusenvis av selvmord fra bønder som ikke har gitt noe svar fra regjeringen), og av reforhandling av velferd igjen i USA.
5. februar gjennomførte GROWL (Grassroots Organized for Welfare Leadership) en policy briefing i Capitol (deltatt av 200, inkludert rundt 90 kongressansatte), hvor Helen Nickles fra Grassroots Organizing fra Mexico, Missouri vitnet: "Fylkesdirektøren og andre byråer som skal hjelpe mennesker i nød nektet meg tjenester fordi jeg er farget. Naboer av meg som er fattige, hvite og mottar velferdsgoder og andre tjenester er klar over måten fargede behandles annerledes på.
Fordi jeg er en afroamerikansk kvinne, informerer de meg ikke om utdanningsmuligheter, ekte jobbtrening eller andre støttetjenester. Hvis de ikke ignorerer oss eller later som vi ikke har ekte rasemessige bekymringer, trakasserer de oss og vender nesen opp mot oss.» Bøndene i India og de arbeidende fattige i USA er også ofre for de reaksjonære ettervirkningene av 9/11, ettersom deres friheter er rasende over regjeringens vending mot flere og flere våpen og mindre og mindre midler til sosial velferd.
Den 20. februar, mens vi protesterer mot ulovlige interneringer og innskrenkning av sivile friheter, la oss også tilby en høylytt protest mot de økte militærutgiftene (det King kalte «den sosiale ordens midnatt») og fornektelsen av økonomiske og sosiale rettigheter som en konsekvens av det. Vi må kjempe for menneskenes rettigheter til planeten, alle rettighetene, den bredeste definisjonen av rettigheter.