SIST vinter, da karbonprisene falt 15 % på én uke, kalte bransjeanalytikere det "blodbad". Deretter, i fjorten dager før forrige måneds klimatoppmøte i Durban, falt karbonprisene med mer enn 30 %, med kvotetillatelser fra EU (EU) for første år som falt under €8,50 per tonn. Og de har krasjet enda lenger siden.
Som Deutsche Bank sa under Durban-samtalene: "Vi forventer ikke at prisutsiktene vil forbedre seg vesentlig i overskuelig fremtid." En UBS-analytiker spådde en pris på under 3 euro per tonn i de kommende månedene fordi EUs kvotehandelsordning «ikke fungerer» og karbonprisene «allerede er for lave til å ha noen betydelig miljøpåvirkning».
Den franske banken Société Générale anslår at «Europeiske karbontillatelser kan falle nær null dersom regulatorer ikke klarer å sette stramme nok grenser i markedet etter 2020» — og uten store utsikter til det, senket banken sine 2012-prognoser med 28 %. Et krasj på 54 % for karbonfutures i desember 2012 sendte prisen til et rekordlavt nivå, bare mer enn 6 euro tonnet. Et ekstra overforsyning på 879 millioner tonn ble forventet frem til 2020, delvis som et resultat av en enorm tilstrømning av FN-kompensasjoner: rundt 1.75 milliarder tonn.
Disse FNs karbonkreditter inkluderer Clean Development Mechanism-prosjekter, som er notorisk falske, inkludert SAs pilot i Durban, Bisasar Road 'waste to energy'-området.
Hver analytiker innrømmer at karbonprisene vil være altfor lave til å katalysere de transformative innovasjonene – de fleste koster mer enn 50 euro tonnet (EU-toppen var bare mer enn 30 euro tonnet for fem år siden) – som er nødvendig innen energi, transport, produksjon, landbruk og avhending for å oppnå et solid fotfeste etter karbon. Etter alle vitenskapelige beretninger er det viktig innen 2020 å avvenne den industrialiserte verdensøkonomien fra avhengighet av mer enn halvparten av det fossile brensel som for tiden forbrukes for å avverge katastrofale klimaendringer.
Likevel har ikke Afrika mottatt disse dårlige nyhetene – pressen rapporterer ikke karbonmarkedene med kritisk handlekraft.
Mangelen på bevissthet om karbonmarkedets krasj er en travesti - altfor ofte har kontinentet blitt plyndret av fjerne finansmenn som selger slangeolje.
Denne uken på Sandton Sun har en konferanse som mål å 'gjøre Afrika til et stort fokus for klimafinansiering inn i post-Kyoto-tiden', med hovedtalere fra Morgan Stanley, Standard Bank, Nedbank, Carbon Check, CDM Africa Climate Solutions, SouthSouthNorth, lignende utslippshandlere, Johannesburg og Cape Town kommuner og Department of Energy.
Pass på dere karbonkjøpere, selgere og spekulanter, fordi klimagamblere har blitt ført bak lyset siden 1997, da Kyoto-protokollen ble endret for å la selskaper kjøpe retten til å forurense i bytte mot å støtte traktaten. Washington har nektet å respektere dette siden, selv om det representerer et brutt løfte, logisk fulgt av USAs utenriksminister Hillary Clintons løfte fra 2009 om å samle inn 100 milliarder dollar i året til Green Climate Fund.
Med halmstrået har fondets designmedformann, Trevor Manuel, foreslått å få halvparten av inntektene fra karbonmarkedene. Det kunne ha vært gjennomførbart hvis utslippshandelen nådde den forventede 3-billion-grensen innen 2020, men i løpet av et tiår har markedet nådd toppen på 140 milliarder dollar i årlig karbonhandel. Disse er for det meste i EU, hvor kvotehandelsordningen var ment å generere et tak på utslipp og en jevn årlig reduksjon på 1.74 %. Dessverre oppmuntret den spekulative karakteren til karbonmarkeder til utbredt svindel, merverdiavgiftssvindel og datahakking, som stengte ordningen i to uker i fjor.
EUs karbonhandel inkluderte også perverse insentiver til å lagre kreditter når store selskaper så vel som østeuropeiske stater gamblet om at prisen ville øke.
Med markedet som nå kollapser, er det nåværende perverse insentivet å oversvømme forsyning for i det minste å oppnå en viss avkastning i stedet for ingen i det hele tatt når markedene til slutt blir tatt ut av drift, som skjedde i 2010 til Chicago Climate Exchange.
Afrika kan gjøre det bedre enn å investere tro og statlige ressurser i enda et Ponzi-opplegg – «privatiseringen av luften». Og nordens 'klimagjeld' til Afrika bør ikke betales gjennom slik gambling, men gjennom ekte inntektsoverføringer som når vanlige mennesker, som tar støyten av forverret klimakaos.
Bond og Dorsey er utviklings- og miljøprofessorer ved henholdsvis University of KwaZulu-Natal og Dartmouth College.