I 1941 skrev redaktøren Edward Dowling: «De to største hindringene for demokrati i Forente Stater er for det første den utbredte villfarelsen blant de fattige om at vi har et demokrati, og for det andre den kroniske terroren blant de rike, så vi ikke får det.» Hva har forandret seg? De rikes terror er større enn noen gang, og de fattige har videreført sin villfarelse til de som tror at når George W Bush endelig går av neste januar, vil hans tallrike trusler mot resten av menneskeheten avta.
Den forutsatte nominasjonen av Barack Obama, som ifølge en andpusten kommentator «markerer et virkelig spennende og historisk øyeblikk i US historie», er et produkt av den nye vrangforestillingen. Egentlig virker det bare nytt. Virkelig spennende og historiske øyeblikk har blitt fabrikkert rundt amerikanske presidentkampanjer så lenge jeg kan huske, og genererer det som bare kan beskrives som tull i stor skala. Rase, kjønn, utseende, kroppsspråk, riktale ektefeller og avkom, til og med utbrudd av tragisk storhet, er alle subsumert av markedsføring og "image-making", nå forstørret av "virtuell" teknologi. Takket være et udemokratisk valgkollegium (eller, i Bushs tilfelle, tuklede stemmemaskiner) kan bare de som både kontrollerer og adlyder systemet vinne. Dette har vært tilfelle siden den virkelig historiske og spennende seieren til Harry Truman, den liberale demokraten sa å være en ydmyk mann av folket, som fortsatte med å vise hvor tøff han var ved å utslette to byer med atombomben.
Forstå Obama som en sannsynlig president for Forente Stater er ikke mulig uten å forstå kravene til et i hovedsak uendret maktsystem: faktisk et flott mediespill. For eksempel, siden jeg sammenlignet Obama med Robert Kennedy på disse sidene, har han kommet med to viktige uttalelser, hvis implikasjoner ikke har fått lov til å trenge inn i feiringen. Den første var på konferansen til American Israel Public Affairs Committee (Aipac), den sionistiske lobbyen, som, som Ian Williams har påpekt, "vil få deg anklaget for antisemittisme hvis du siterer dens egen nettside om dens makt". Obama hadde allerede tilbudt sin bøyning, men gikk videre den 4. juni. Han lovet å støtte en «udelt Jerusalem" som Israelsin hovedstad. Ikke en eneste regjering på jorden støtter den israelske annekteringen av alle Jerusalem, inkludert Bush-regimet, som anerkjenner FN-resolusjonen som utpeker Jerusalem en internasjonal by.
Hans andre uttalelse, stort sett ignorert, ble avgitt Miami den 23. mai. I en tale til det utvandrede cubanske samfunnet – som gjennom årene trofast har produsert terrorister, leiemordere og narkotikaløpere for amerikanske administrasjoner – lovet Obama å fortsette en 47-årig lammende embargo mot Cuba som har blitt erklært ulovlig av FN år etter år.
Igjen gikk Obama lenger enn Bush. Han sa Forente Stater hadde «tapt Latin-Amerika". Han beskrev de demokratisk valgte regjeringene i Venezuela, Bolivia og Nicaragua som et "vakuum" som skal fylles. Han tok opp tullet om iransk innflytelse i Latin-Amerika, og han støttet Colombiasin "rett til å angripe terrorister som søker trygge havn over grensene". Oversatt betyr dette «retten» til et regime, hvis president og ledende politikere er knyttet til dødsskvadroner, til å invadere sine naboer på vegne av Washington. Han støttet også det såkalte Merida-initiativet, som Amnesty International og andre har fordømt som US bringe den "colombianske løsningen" til Mexico. Han stoppet ikke der. "Vi må presse videre sørover også," sa han. Ikke engang Bush har sagt det.
Det er på tide at ønsketenkerne vokste opp politisk og debatterte stormaktsverdenen slik den er, ikke slik de håper den blir. Som alle seriøse presidentkandidater, tidligere og nåtid, er Obama en hauk og en ekspansjonist. Han kommer fra en ubrutt demokratisk tradisjon, som krigføringen av presidentene Truman, Kennedy, Johnson, Carter og Clinton demonstrerer. Obamas forskjell kan være at han føler et enda større behov for å vise hvor tøff han er. Uansett hvor mye hudfargen hans trekker frem både rasister og tilhengere, er den ellers irrelevant for stormaktsspillet. Det "virkelig spennende og historiske øyeblikket i US historie» vil bare skje når selve spillet utfordres.
www.johnpilger.com