Samtidig som nyliberalismen presser sin idé fikse av en – så langt fortsatt usett – fritt marked, realiteten til avanserte kapitalismen i 21st århundre ser ganske annerledes ut enn det åpenlyst romantiske bildet av en idealistisk landsby marked.
I stedet for det elskede frie markedet, hva kapitalismen – tilsynelatende – har skapt i sin avanserte fase er tre former for markedssegmentering: For det første er det oligarkiske markedsstrukturer.
Dette er markeder som er definert av et lite antall firmaer som opererer sammen i ledd mens de har mesteparten av markedsandelen i et spesifikt marked. Et godt eksempel er GAFAM sine fem som dominerer Internett: Google (Alphabet), Apple, Facebook (Meta), Amazon og Microsoft.
Et annet godt eksempel på en oligarkisk struktur er USAs "kornmarked". Den styres av den såkalte Big Four: ADM, Bunge, Cargill og Louis Dreyfus. De driver opptil 90 % av den globale kornhandelen.
For det andre er en tettere organisert struktur duopol. Det oppstår når "to" firmaer har dominerende eller eksklusiv kontroll over et spesifikt marked. Mest duopol er bevisst designet for å være det ikke konkurransedyktig. Hvis det er litt konkurranse, skjer det mellom bare "to" (duo) spillere: Airbus og Boeing, som et klassisk eksempel.
Til slutt er det det beryktede monopol – ikke helt ukoblet til brettspill som er en enda tettere organisert struktur. Et monopol er definert av en markedsstruktur der "en” enkelt selskap produserer og selger et gitt produkt eller en tjeneste i fraværet av enhver konkurranse.
I Sydney, Australia, er mitt favoritteksempel det privatiserte monopol of Sydney flyplass. Sydney er en by med 5.3 millioner mennesker og en singel for-profit flyplass kalt Sydney Airport Corporation Limited (SACL) som casher inn 1 milliard dollar i året. Det er litt som å installere en minibank maskin ut i din plen foran som spytter ut penger til aksjonærer – men ikke til offentlig.
I mellomtiden får publikum ideologien om dryppe ned økonomien. Dette er ideologien om at rikdom vil sildre ned til de fattige når det i realiteten røyktepper penger som overført oppover fra de fattige til de rike. I 2020 ble Rand Corporation – egentlig ikke sosialismens hjem – beregnet denne oppadgående bevegelsen av penger å være i nærheten av $ 50 billion.
Enten oligopoler, duopoler eller monopoler, dusinvis av akademiske studier har dokumentert at markedskonsentrasjonen er drivende inntektsulikhet. Med andre ord, den onde tvillingen til markedsmonopol – driveren mot monopoler – er ingen ringere enn ulikhet.
Likevel blir ting enda verre. Bedrifter blir ikke flere effektiv etter å ha kjøpt opp andre selskaper. Til tross for hva de overbetalte, enfoldige, og krypto-akademisk apostler ansatt av Handelshøyskole fortell oss, effektivitet er ikke en verdi. Det er snarere et verktøy. Og så når du spør folk om verdiene deres, sier de knapt "effektivitet".
Den harde virkeligheten for de som tror på magien til det frie markedet er at enten det er oligopol, duopol eller monopol, tjener de alle mer penger når de «ikke» konkurrerer. Å øke fortjenesten i nesten fravær av konkurranse er det viktigste enkeltstående raison d'être for deres eksistens.
Dette er mulig fordi disse oligopolene, duopolene og monopolene har vunnet uforskjønnet markedsmakt. Enda bedre for disse markedsstrukturene – men ikke så mye for de troende i det frie markedet, som altfor ofte ligger i mottakerenden – er det faktum at oligopolistiske, duopolistiske og spesielt monopolistiske selskaper kan (og gjør) slippe unna med å ta høyere kostnader. priser.
Enkelt sagt går fortjenestemarginene opp fordi selskaper kan heve prisene – ikke fordi de er mer effektive. Ting blir enda bedre for oligopoler, duopoler og monopoler – men ikke for disiplene til frie markeder. Fortjenesten øker enda mer etter fusjoner. De resulterende nye – og større – selskapene kan øke prisene betydelig. Og markedsdominansen blir overveldende.
Det ble funnet at etter fusjoner og oppkjøp (M&A) som førte til seks eller enda færre aktører, "steg" forbrukerprisene nesten 95% av alle tilfeller. Dette er gode nyheter for oligopolistiske selskaper. Etter M&A steg konsumprisene med 4.3% fører til økt fortjeneste.
Dette er den nyliberale kapitalismens lille hemmelighet. For å rettferdiggjøre fusjoner og oppkjøp blir ideologier som «det frie markedet» og såkalte «synergier» trillet ut. Disse kamuflasje markedskonsentrasjon og høyere bedriftens overskudd.
Dette kan imidlertid bare være mulig fordi statlige myndigheter "ikke" håndhever sine egne antitrustlover. Og disse lovene er satt på plass – tilsynelatende – mot monopoler og å kamuflere en Houdini-lignende triks å tillate både oligopoler, duopoler og monopoler å operere.
Staten ser ut til å være det en aktiveringr – snarere enn en deaktivering – av oligopoler, duopoler og monopoler. I mellomtiden er hele markedsstrukturen kamuflert gjennom frimarkedsideologien. Likevel er det empiriske beviset på eksistensen av oligopoler, duopoler og monopoler enorm.
Bare ett eksempel forklarer dette. De ti dyreste flyplassene – inkludert seks såkalte festningsnav – domineres av én (i tall: “1”) Flyselskapet. Enda verre, fire små amerikanske byer er uten mye priskonkurranse i det hele tatt. De høyeste flyprisene er sett i Houston. I den byen har United Airlines nesten 60 % markedsandel – ikke et fritt marked.
I andre bransjer, som innen IT, fungerer oligopoler, duopoler og monopoler enda bedre. Mellom Google, Amazon, Apple, Facebook og Microsoft, har mer enn 500 selskaper blitt svelget det siste tiåret. Som en konsekvens øker fortjenesten mens konkurrenter som kan forstyrre disse fem monopolene blir eliminert.
Igjen og igjen er frimarkedsideologien sårt nødvendig for å kamuflere det faktum at store deler av dagliglivet vårt styres av oligopoler, duopoler og monopoler. Her er et annet eksempel på hvordan det frie markedet har sin magi':
Yelp var i mange år det mest populære nettstedet for vurdering av lokale bedrifter. Siden var så bra at Google prøvde å kjøpe den. Yelp avviste dem. Google tok deretter hevn. De begynte å skrape Yelps nettside, så informasjonen dukket opp på Google uten at søkere noen gang besøkte Yelp. Google tok nesten 386,000 85 bilder fra Yelp per time, og brukte deretter noen av bildene i bedriftsoppføringer i Google Maps. Da begynte Google også å tilby sine egne anmeldelser av lokale bedrifter, som konkurrerer med Yelp. Listen over nettsteder som Google har laget for å forsvinne er veldig lang. I et lignende tilfelle bestemte Google seg for at de selv ville være stedet for å finne bilder i stedet for Getty, og de skrapet Gettys bilder bare for å dukke dem opp igjen på Google Images. Som en konsekvens falt Gettys trafikk med XNUMX %.
Hvorfor fungerer alt dette? En mulig besvare kan være på grunn av det som er kjent som statsfangst. Statsfangst er det politiske samarbeidet der bedriftsinteresser i betydelig grad påvirker – eller bedre: manipulerer – en stats beslutningsprosesser til egen fordel. I tillegg er statsfangst ikke spesifikk for et enkelt land.
I stedet statsfangst er et trekk ved monopolkapitalismen. Fordelen med statsfangst er at demokratiske institusjoner og selve demokratiet forblir – ved overflaten – ved makten. I mellomtiden, bedriftens interesser – via lobbyvirksomhet, markedsvennlige tenketanker, bedriftsmedier, etc. svinge en stats demokratiske institusjon mot å støtte bedriftens interesser.
Resultatet av dette er at for eksempel de beste amerikanske teknoselskapene har en markedsverdi som overstiger BNP av Tyskland, Frankrike eller Italia.
I historien til kapitalismen, den beryktede East India Company var det første ekte monopolet. Selskapet eide sin egen hær mens de kontrollerte omtrent halve verden. Da var det det største monopolet som kapitalismen noen gang hadde sett.
I dag, og når man legger Facebook til Google, kontrollerer disse to selskapene nesten 90 % av nettbasert søkeannonsering. Slik fungerer det frie markedet sitt magi – bortsett fra at det ikke er noe fritt marked, men et duopol.
Magien i det frie markedet fungerer gunstig for Amazon som kontrollerer ca 75 % av all e-bok salg. I mellomtiden sikrer magien i det frie markedet også at mange private selskaper, f.eks techno-behemoths, har blitt mektigere enn individuelle statlige enheter. For eksempel blant topp ti største enheter på jorden, ni er nasjonalstatlige enheter, med Wal-Mart å være nei. 10 - et aksjeselskap.
Takket være monopolkapitalismen er Wal-Mart – et enkelt selskap – større enn Spania eller Australia. Det er lett å forestille seg at et slikt selskap har betydelig mer makt enn noen lokal forskrift kunne håpe å tilby.
Enda verre for frimarkedstroende, i 2018 stod Amazon for 53 % av all inkrementell vekst av netthandel, noe som betyr at monopolisten ganske enkelt øker sin dominans. Overraskende nok fungerer magien med det frie markedet best når det eliminerer det frie markedet. Hvordan det frie markedet fungerer er vist ved følgende eksempel på babybleier:
Forhandleren Diapers.com avviste en gang Amazons forsøk på å kjøpe det. Som svar svarte Amazon med å kutte sine egne bleiepriser i et klart forsøk på rovprising. Lederne på Diapers.com beregnet at basert på kostnadene for bleier fra Procter & Gamble og fraktkostnader, kom Amazon til å tape 100 millioner dollar i løpet av ett kvartal kun på bleier. Til slutt ga Amazon dem et tilbud de ikke kunne avslå.
Under monopolkapitalisme, kan det være veldig farlig å kritisere en monopolist. Når tenketanker og akademikere ikke gjør som Google vil, kan konsekvensene bli alvorlige. For eksempel når forsker – Barry Lynn – publisert en kritisk stykke på Google, den New America Foundation sparket ham. Deretter hadde stiftelsen mottatt mer enn 21 millioner dollar fra Google. Onde kjettere kan spørre, hva skjedde med fri tale?
Som nevnt tidligere, er de to monopolistene – Facebook (sosiale medier) og Google (nettsøk) – faktisk monopolistiske nettportvakter for milliarder av mennesker. Til forbauselse for de frie markedstilhengerne er ikke Internett lenger et fritt marked når bare to duopolistiske selskaper kontrollerer mesteparten av nettrafikken.
Kraften til Google og Facebook gjør myndigheter og regulatorer irrelevant. Faktisk tilsier frimarkedsideologien at markeder ikke skal reguleres. I stedet bør markedene være det ytterligere deregulert – spesielt til fordel for monopolister.
I mellomtiden virker magien i det frie markedet også på andre måter som mot konkurranse. For eksempel er monopolisten Google så langt foran sine – hypotetiske – konkurrenter at praktisk talt ingen selskaper har gått inn i "Googles marked” – siden 2008. Dette er kraften til det frie – faktisk: monopolistiske – markedet.
De monopolistenes språk blir ganske talende når monopolister sier, "la oss gå og knive babyen". Når ledere snakker om "kniver en baby", det motsier det mye utbasunerte forretningsetikk.
Likevel kan selv tilsynelatende mektige og varige monopolister utfordres. For flere tiår siden var for eksempel de største amerikanske selskapene: General Electric, Exxon Mobil, Microsoft, Citigroup og Bank of America. I dag er alle topp fem selskaper er teknoselskaper: Amazon, Facebook, Google, Apple og Microsoft.
Enda verre for disiplene i det frie markedet er det faktum at disse teknoselskapene har mer makt over hverdagen til mange mennesker enn Western Union, Standard Oil og AT&T da de var monopoler.
Dessuten med sin 3 milliarder brukere, Facebook har flere brukere enn islam har troende, og det har også passert antallet Kristne i verden. Tre milliarder mennesker i ett monopolistisk selskap! Er dette underverkene som fritt marked hengivne tror på?
Historisk sett, monopolister – eller bedre røverbaroner, som de en gang ble kalt – er ikke nye for kapitalismen. Ordet røverbaron er middelalderen Tysk Raubritter – en middelaldersk ridder som frarøver deg blind. De Raubritter var også i "bransjen!" å kreve ulovlige bompenger på veiene "uten" å gi noen forbedrede veier i bytte.
Dagens Raubritters har en mektig alliert: bedriftsmediene forteller fabelen om det frie markedet mens de kamuflerer den ekstra fortjenesten som monopolister tjener.
Enda bedre er dette. Mens de fleste går i hverdagen, har de fått den magiske hallusinasjonen av å ha et reelt valg. Likevel bruker de dagene på å betale bompenger til en håndfull selskaper som mangler reell konkurranse. I dag er den ideologiske makten til bedriftsmediene og den velutformede troen på fritt marked røykskjermer det daglige virkelighet for mange:
- Amerikanerne våkner hver dag med et utvalg av frokostblandinger. Likevel, Kellogg's, General Mills og Post til sammen har en andel på 85 % av kornmarkedet.
- I lunsjpausene vil de kanskje ha en brus og ha et bredt utvalg. Likevel dominerer de tre beste firmaene – Coca-Cola er lederen, etterfulgt av PepsiCo og Dr. Pepper Snapple – mer enn 85 % av markedet.
- Hvis forbrukerne er bekymret for å ha for mye sukker, kan de kjøpe vann på flaske. Likevel forsikrer deres elskede frie marked at de vil finne at Nestlé, Coca-Cola og PepsiCo eier 9 av de 10 beste merkene.
- Ved å drikke en øl etter jobb kan forbrukere velge mellom Budweiser, Corona, Stella og Coors Light. Likevel kontrollerer Molson Coors og AB-InBev rundt 90 % av det amerikanske ølmarkedet.
Til slutt, og mens monopolkapitalismen marsjerer videre, et barns utsikter av å tjene mer enn foreldrene deres har falt fra 90 % til 50 % i løpet av det siste halve århundret. Tilbake i 1970 tjente 92 % av 30-åringene mer penger enn foreldrene gjorde i den alderen. Innen 2010 kunne imidlertid bare 50 % av 30-åringene fortsatt si det samme.
Til syvende og sist ser ikke det frie markedet ut til å virke magien i det hele tatt. Under dekke av en velprodusert ideologi, oligopoler, duopoler og monopoler vokse og utnytte sin markedsmakt. I stedet for det frie markedet, det som er på jobb er en kraftig ideologi. Det er ideologien til det frie markedet og fri konkurranse.
Dette magial tro tillater oligopoler, duopoler og monopoler å eliminere det frie markedet og konkurransen så mye som mulig. Så lenge nok mennesker kan fås til å tro på magien i det frie markedet, monopolkapitalisme kan løpe sin gang – til den Ubeboelig jord ville ha drept oss alle.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere