Så hvorfor hatet? Hva er det som har fått den samme grunnleggende kontingenten som lanserte gruppen til å bli fremtredende for å slå på dem? Svaret er rotete, men det forteller også mye om endringene som verden har gjennomgått de siste to årene.
Clash-fans er nødt til å legge spesielt merke til tittelen på det nye albumet: Contra. Mens punklegendenes trippelalbum fra 1980 Sandinist! ble navngitt i solidaritet med den venstreorienterte revolusjonen i Nicaragua, har Vampire Weekend merkelig nok valgt å referere til de USA-støttede dødsskvadronene som prøver å velte den.
Til å begynne med kan det virke bare som en merkelig tilfeldighet. Tross alt er det et ord som har mer enn én betydning. Men bandet har vært ganske imøtekommende når det gjelder innflytelsen Clash hadde på albumets navn og innhold. Og på noen måter tar gruppens inkorporering av ikke-vestlige påvirkninger et stikkord fra Clashs arbeid på begynnelsen av 80-tallet. I et nylig intervju sier sangeren Ezra Koenig at grupper som Clash "ikke kunne bli kalt som vestlig gitarmusikk, men det var også utrolig naturlig i måten det ble til."
I denne forbindelse fortjener Vampire Weekend absolutt noen poeng. Popmusikk har alltid holdt seg frisk ved å tilegne seg ikke-hvite musikalske sjangere. Det har ikke alltid vært pent (mange svarte artister har blitt skrudd sammen i prosessen), men det taler om den medfødte evnen kreativitet har til å krysse grenser med relativ letthet. Vampire Weekend er i det minste ærlige om hva de gjør, og har laget ganske forbannet interessant musikk i prosessen.
Så nok en gang, hvorfor hatet? Musikk i dag er sannsynligvis den mest multi-rasebaserte den noensinne har vært. Indie-generasjonen er svært klar over hvor mye ikke-hvit musikk som feilaktig har blitt tilegnet et hvitt publikum. Og VW er neppe den eneste gruppen som er påvirket av slike som Fela Kuti, Bob Marley eller Youssou N’Dour.
Det er her Vampire Weekends egen moteestetikk kommer inn i bildet. Plisserte bukser, pent delt hår og (gyser) Ralph Lauren poloskjorter. Neppe antrekket til de fleste indiebarn. Men utseendet, så vel som Koenigs tekster, har ansporet mange forfattere til å stemple gruppen som en gjeng preppy barn. Koble dette med deres sterke "world beat"-lyd, og du har et bilde av Vampire Weekend som, som New York Times sier, "lukter av kulturturisme."
Som Jessica Hopper fra Chicago Reader påpeker, "det kommer ned til klassen." Det ville vært én ting hvis guttene i VW sang om å gå rundt i hjørnebutikken og ha et godteri for å lette kjedsomheten. En kontekst som dette ville gjøre lyden deres desto mer universell. Som det er, skjønt, sitter gruppens tilsynelatende opphav i øvre skorpe ganske enkelt hos folk på feil måte.
Riktignok ble gruppen uteksaminert fra Columbia University. Ivy Leaguers er de absolutt. Likevel, i en siste stykke i Guardian, insisterer Koenig på at kritikere "angriper en versjon av [Vampire Weekend] som ikke eksisterer." Og bildet av den blåblodige gutten er ikke fullt så tydelig. "Faren min vokste opp i et jødisk nabolag fra arbeiderklassen," sier han, "og jeg fikk et stipend fra farens fagforening for å gå på college. Jeg dro dit for å få en utdannelse, ikke som en utvidelse av privilegier." Heftigheten som mange forfattere er villige til å knytte VW til som en gjeng med privilegerte gutter kan være litt overivrige.
Og hvem bryr seg egentlig, ikke sant? Til syvende og sist er det ikke klassen du kommer fra som betyr noe – det er klassen du representerer. Opprørsmusikkens historie er fylt med artister med opprinnelse i den øvre middelklassen som i løpet av sitt eget arbeid endte opp med å omfavne radikale sosiale endringer. Den øverste blant disse eksemplene må være ingen ringere enn Clash's Joe Strummer, som gikk på en britisk eliteinternatskole før han ble en husokkupant og radikal. Noen få dogmatiske klasse-baiters til side, kan ingen få noe annet enn et dypt engasjement for frigjøring av de undertrykte og utnyttede fra Strummers handlinger og musikk.
Dessverre kan det samme egentlig ikke sies om Vampire Weekends arbeid. Selv om Contra drypper med den samme latinske innflytelsen som rørte Strummer for tretti år siden, får Koenigs tekster ham virkelig til å høres ut som en privilegert gutt. Det samme temaet kommer tilbake gang på gang gjennom albumet: rike kvinner. Nærmere bestemt hvor syk Koenig har blitt av dem.
Spor som «White Sky» har bilder av dyre Wolford-tights og leiligheter i sentrum av Manhattan. Kvinnen her er åpenbart en som er lei av livets vedvarende lediggang, og Koenig ser ut til å være fornøyd med å påpeke det. Det er et forsøk på satire, men hele saken er rett og slett malt med for mye sympati til å fremstå veldig tydelig. Hoppers Reader artikkelen beskriver hele prosessen godt når hun sier at "Koenig prøver å ha det begge veier - å være den hånende outsideren mens han telegraferer sin nøyaktige posisjon som en hvit overklasseestet gjennom referanser som konnoterer uhemmet liv og tung strandlek."
Hopper er kanskje en av de mange som maler Koenigs opphav med for bred pensel, men hun treffer definitivt spikeren på hodet her. Contra's tekster ser ut til å kjenne emnene deres for godt til å ha fullstendig unngått verden de parodierer. Så selv om angrepene mot gruppen kan være sløve, er de også helt forståelige.
Koenig har på sin side motstått kritikken med alt annet enn ynde. Han har kanskje overtaket når han irettesetter beskyldningene om hvitavlet privilegium, men når det kommer til innholdet i sangene hans, tyr sangeren til de snertneste kommentarene. Han hevder at folk misliker gruppen for å bruke "obskure ord" (en tynt tilslørt måte å si "arbeidere kan ikke lese"), og peker på bølgen av kritikk fra forfattere på et dyptliggende behov for å være "aktivister" (som hvis det var noe galt med det).
Hvis disse kommentarene får Vampire Weekend til å høres snikende og snobbete ut, får de dem til å høres ut som om de først hørte demContralyder på et karibisk cruise, så sier det omtrent alt. Selv om det kan være en blå krage-begynnelse på Koenigs historie, har han nå posisjonert seg som den typen person Dead Kennedys-lambasten i "Holiday in Cambodia" og M.I.A. snakker om ran i «Paper Planes». (Ironisk, Contra prøver M.I.A. som en rundkjøringsmåte for å referere til at hun gjorde det samme med Clashs «Straight to Hell». I denne sammenhengen kan man nesten høre bandet si "neener-neener-neener.") Kanskje Contra er tross alt det rette navnet på dette albumet.
Da Vampire Weekend ga ut sitt første album, var den økonomiske panikken i ’08 fortsatt nesten åtte måneder unna – det samme var ødeleggelsene det ville føre til vanlige menneskers liv. I løpet av halvannet år siden har myten om «klasseløshet» blitt punktert for alvor. Selv midt i en antatt «gjenoppretting» fortsetter arbeidsledighet og tvangsuttak, og indiegenerasjonen er sannsynligvis den mest frustrerte den noen gang har vært. Mens mange av de samme menneskene handler i "håpet" fra fjoråret for en sunn dose sinne, ser det ut til at Vampire Weekend fortsatt sier "Se! Presidenten er svart! Er det ikke bra?"
Er det hardt å si dette? Jada, men bare fordi VW alltid har holdt så mye musikalsk løfte. Helvete, det gjør de fortsatt. Men spørsmålet "hvilken side er du på?" holder mye mer vann enn det har gjort på lenge, og det er derfor Vampire Weekends bilde og tekster har provosert litt mer irritasjon enn de ellers ville ha gjort. The Clash forsto dette og skapte seg selv deretter. VW gjør det tydeligvis ikke, noe som ikke slipper dem av kroken. Versjonen av Vampire Weekend som blir "angrepet" eksisterer faktisk. Koenig burde vite; han bygget den selv.
Alexander Billet, en musikkjournalist og aktivist bosatt i Chicago, driver nettstedet Rebel Frequencies (http://rebelfrequencies.blogspot.com), og er spaltist for Society of Cinema and Arts. Artiklene hans har også dukket opp i Z Magazine, SocialistWorker.org, New Politics, CounterPunch og PopMatters.com.
Kontakt ham eller abonner på e-postlisten hans på [e-postbeskyttet].
Denne artikkelen dukket først opp på Society of Cinema and Arts nettside.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere