Når jeg spør Bernie Sanders om bølgen av lærerstreiker som feide landet tidligere i år, frisker han opp og applauderer lærernes fremvisning av arbeiderklassens makt. «Lærerne kan være spissen av spydet her,» erklærer han med sin tunge Brooklyn-aksent.
På mange måter illustrerer streikene Sanders teori om politisk endring. Han har lenge insistert på at nøkkelen til å flytte landet i en mer progressiv retning er å stille ambisiøse krav og bygge bevegelser som er i stand til å oppnå dem. Streikende lærere i delstater fra West Virginia til Arizona avviste de tradisjonelle velprøvde mekanismene for å oppnå bedre lønns- og arbeidsforhold, og slo seg sammen av titusenvis for å handle. Ved å holde tilbake arbeidskraften deres vant de sentrale krav.
I en tid med svimlende inntektsulikhet og stagnerende lønninger, med fagforeninger som står overfor et fullstendig angrep fra høyresiden, har lærerstreikene fungert som et sjeldent lyspunkt for arbeidskraft, og beviser at arbeidere fortsatt kan ta på seg konservative politikere og deres støttespillere. . Nå, med Høyesteretts Janus beslutningen som er klar til å knuse fagforeninger i offentlig sektor, prøver Sanders å hjelpe til med å gjenopplive den amerikanske arbeiderbevegelsen.
I løpet av våren dro Sanders over hele landet for å stå sammen med lavtlønnede arbeidere i selskaper som Disney og Amazon, og satte søkelyset på deres innsats for å vinne bedre behandling på jobben. I mai, han introdusert Workplace Democracy Act, et omfattende lovforslag som ville hindre arbeidsgivere i å bruke visse anti-fagforeningstaktikker, gjøre det lettere for arbeidere å organisere seg, og oppheve såkalte lover om rett til arbeid som tapper fagforeninger for ressurser. Lovforslaget har sikret støtte fra nesten en tredjedel av Senatets demokrater, inkludert potensielle presidentkandidater i 2020 Elizabeth Warren, Kamala Harris og Cory Booker.
I et vilt intervju med I disse tider, diskuterer Sanders hvordan fagforeninger kan svare på Janus, kampen for å flytte Det demokratiske partiet til venstre, de nylige seirene til demokratiske sosialistiske kandidater og hvorfor han mener at mellomvalgene i 2018 er de viktigste i hans levetid.
Hvorfor ser du arbeidsspørsmål som et kritisk samlingspunkt i 2018?
Etter mitt syn er det virkelig ingen måte middelklassen i dette landet kommer til å vokse med mindre vi bygger fagbevegelsen. Så å si all makt ligger hos arbeidsgivere og store selskaper. Arbeidstakere uten fagforeninger finner det svært vanskelig å få den typen lønn og goder som de trenger.
Statistikken er veldig tydelig på at arbeidere i fagforeningsselskaper tjener bedre lønn og har langt bedre fordeler enn ikke-fagforeningsarbeidere. Og det vet arbeidsfolket i dette landet. I overveldende antall ønsker arbeidere å melde seg inn i fagforeninger.
Men det blir stadig vanskeligere for dem å gjøre det. Det er på grunn av arbeidsgivernes makt til å skremme arbeidere, true med å flytte bedriftene deres bort, og å sparke arbeidere som prøver å organisere seg. Så det er veldig, veldig vanskelig nå for arbeidere å ha en fagforening. Det må endres.
Du kalte lovforslaget ditt Arbeidsplassdemokratiloven. Hvorfor tror du det er viktig for arbeidstakere å kunne praktisere mer demokrati på jobben?
Det er en sak vi ikke snakker så mye om som nasjon. Millioner og millioner av mennesker våkner om morgenen og sier: «Å Gud, jeg må gå på jobb og jeg hater jobben min. Jeg føler meg utnyttet. Jeg føler meg maktesløs. Jeg føler meg som et tannhjul i en maskin." Hvis vi tror på demokrati, er det ikke bare å stemme hvert fjerde år, eller hvert annet år – det handler om å styrke hele livet ditt og ha mer å si i det du gjør hele dagen.
Arbeidstakere som er i en fagforening har muligheten til å få sin stemme hørt og uttrykke sin misnøye når det gjelder arbeidsforhold. Så fagforeninger gir vanlige mennesker mulighet til å ha litt mer kontroll over livene deres.
Mindre enn 11 prosent av amerikanerne tilhører for tiden fagforeninger, og siden Trump-administrasjonen tiltrådte har Trump-administrasjonen drevet et fullstendig angrep på arbeidernes rettigheter. Men de siste månedene har lærere streiket over hele landet. Meningsmålinger viser at yngre mennesker har en mer gunstig oppfatning av fagforeninger enn eldre amerikanere. Er du optimistisk med tanke på fremtiden til arbeiderbevegelsen?
Ja det er jeg. Med disse lærerstreikene – spesielt de som finner sted i såkalte konservative stater som West Virginia, Kentucky og Oklahoma – har lærere i bunn og grunn sagt: "Nok er nok." Vi må sørge for at barna våre får den utdanningen de trenger, at vi tiltrekker oss flinke folk inn i læreryrket. Lærere reiste seg nærmest spontant og slo tilbake og tok på seg svært høyreorienterte lovgivere. Dette synes jeg var et veldig viktig skritt fremover.
Lærerne kan være spissen av spydet her, fordi du har millioner av mennesker som ser på og sier: «Vent litt, jeg jobber to eller tre jobber for å tjene til livets opphold, 60 timer i uken, og har ikke råd til å sende barna mine til college. I mellomtiden tjener arbeidsgiveren min 300 ganger det jeg tjener, og han får en enorm skattelettelse.»
Jeg ser et sinne og en harme blant arbeiderfamilier. De vil ha en økonomi som belønner arbeidet til vanlige mennesker og ikke bare lar milliardærene bli enda rikere. Det er det lærerstreikene handler om.
Når det gjelder yngre mennesker, ser de på en nasjon hvor teknologien eksploderer, hvor arbeidernes produktivitet har økt, og likevel har den gjennomsnittlige unge i dag en lavere levestandard enn foreldrene sine. Yngre mennesker sier: «Hva skjer? Dette er det rikeste landet i verdenshistorien – hvorfor bor jeg fortsatt hjemme? Hvorfor sliter jeg med å betale ned studentgjelden min 10 år etter at jeg ble uteksaminert? Hvorfor har jeg ikke råd til helsetjenester?» Jeg tror unge mennesker er smarte nok til å se seg rundt og si at vi kanskje trenger fagforeninger for å få den typen lønn og goder som arbeidsfolk har krav på.
Høyesteretts Janus vedtaket vil spre arbeidsrett til offentlig sektor på landsbasis. Hvordan kan arbeiderne svare?
Workplace Democracy Act vil gjøre det ulovlig for stater å vedta lov om rett til arbeid. Folket i dette landet har rett til å organisere seg, de har rett til å danne fagforeninger, og det er ikke akseptabelt at stater nekter dem den retten.
De Janus saken er et svært betydelig tilbakeslag for fagbevegelsen. Høyre prøver allerede å mobilisere offentlig ansatte til å forlate fagforeningene sine. Det vi må gjøre er en enorm mengde organisering og opplæring for å forklare arbeiderne: «Du tror du kommer til å spare noen kroner ved å ikke betale fagforeningskontingent, men i det lange løp kommer du til å bli mye verre av når du ikke har en fagforening som forhandler frem en anstendig kontrakt for deg. Hvis du vil ha fordelene med den kontrakten, må du betale din rimelige andel av kontingenten.»
Hvorfor tror du det er viktig å fremheve situasjonen til arbeidere i Disney og Amazon?
Når det gjelder Amazon, er administrerende direktør, Jeff Bezos, den rikeste personen i verden akkurat nå. Formuen hans har økt de fire første månedene i år med rundt 275 millioner dollar om dagen. Du har det? En dag. Den slags astronomiske tall er vanskelig å tro.
Amazon gjør det fenomenalt bra, og likevel har du tusenvis av ansatte i Amazons varehus som får betalt så lav lønn at den gjennomsnittlige skattebetaleren i dette landet må subsidiere Amazon ved å gi dem matkuponger, eller Medicaid, eller offentlig subsidierte rimelige boliger. Skattebetalerne i dette landet burde ikke måtte subsidiere en fyr hvis formue øker med 275 millioner dollar hver eneste dag. Det er uanstendig og det er absurd. Dette taler til makten til folket på toppen som bruker makten sin til å bli enda rikere på bekostning av arbeiderfamilier.
Med Disney har du et selskap som tjente 9 milliarder dollar i overskudd i fjor – et veldig, veldig lønnsomt selskap. Administrerende direktør Bob Iger nådde nylig en avtale om en fireårig kompensasjonspakke på 423 millioner dollar. Og likevel betaler han arbeiderne i Disneyland – folkene i Mikke Mus og Donald Duck-kostymer, folkene som serverer mat, folkene som samler inn billettene og administrerer turene – sultelønn. Åtti prosent av arbeiderne der tjener mindre enn 15 dollar i timen.
Leveutgiftene er svært høye i Anaheim [hvor Disneyland er]. Mange mennesker har ikke råd til leilighet og bor i bilene sine. De har ikke nok penger til mat. Så her har du et lønnsomt selskap som oppnår en ekstraordinær kompensasjonspakke for administrerende direktør og betaler sultelønn til arbeiderne sine. Det er slike problemer som må belyses.
Mellom 1978 og 2017 har vi sett andelen fagforeningsmedlemskap i USA falle med mer enn halvparten. I løpet av samme periode har Det demokratiske partiet tatt en mer bedriftsorientert vending. I president Obamas første periode ble demokratene kritisert for å ha unnlatt å vedta Employee Free Choice Act, som ville ha nedfelt kortsjekk, en funksjon av regningen din. Tror du det demokratiske partiets etablissement har sovet ved rattet for å beskytte arbeidstakerrettigheter?
Hvis spørsmålet ditt er om det demokratiske partiet i for mange år har tatt mer hensyn til bedriftens interesser enn arbeidsfolks behov, så er svaret ja. Til syvende og sist står kampen om partiets fremtid. Det demokratiske partiet må bestemme seg, for å sitere Woody Guthrie, "hvilken side er du på?" Du kan ikke være på siden av Wall Street og store lønnsomme selskaper og svært velstående kampanjebidragsytere mens du hevder å være partiet til arbeidende folk. Ingen tror det. Du kan ikke gjøre begge deler. Og akkurat nå må Det demokratiske partiet bestemme hvilken side det er på, og jeg gjør alt jeg kan for å gjøre det til et arbeidsfolks parti.
Vi trenger et parti som har guts til å stå opp mot 1% og representere arbeiderfamilier. Jeg tror det er den riktige tingen å gjøre, og fra et offentlig politisk synspunkt tror jeg det vil gjøre dette til et mye bedre land – å få på plass politikk som avslutter vårt høye nivå av fattigdom, for å adressere det faktum at vi er det eneste store landet som ikke garanterer helsetjenester, at vi ikke er så sterke som vi burde på klimaendringer; at vi ikke har gjort offentlige høyskoler og universiteter undervisningsfrie. Det er alle ideer som vil forbedre livet i USA. De er også gode politiske ideer.
Du har båret kappen som demokratisk sosialist gjennom hele din politiske karriere. I dag ser vi sosialisme øke i popularitet blant yngre mennesker, og demokratiske sosialister vinner lokale primærvalg og valg i stater som New York, Virginia, Pennsylvania og Montana. Hva tror du dette skiftet betyr?
Våre motstandere kan si: "Å, demokratisk sosialist, det er radikalt, det er utkant, det er galskap." Men når du går sak for sak og du spør det amerikanske folket hva de synes, sier de: "Ja, det gir mening." Bør for eksempel USA slutte seg til alle andre store land og garantere helsetjenester for alle ved å gå mot Medicare for All? Er det en radikal idé? Nei. Fordi helsetjenester er en rettighet, ikke et privilegium. Unge mennesker sier: «Ja, selvfølgelig. Det burde være en rettighet, ja. Bestemoren min går på Medicare, hun liker det. Hvorfor får jeg det ikke?" Ikke en radikal idé.
I dag er en høyskolegrad på mange måter like verdifull som en videregående grad var for 50 år siden. Så, når vi snakker om offentlig utdanning, bør det handle om å gjøre offentlige høyskoler og universiteter undervisningsfrie. Er det en radikal idé? Jeg tror ikke det.
I en tid hvor du har tre personer, inkludert Jeff Bezos, som eier mer formue enn de nederste 50 prosentene av det amerikanske folket, er det en radikal idé å si at vi bør øke skattene betydelig på de svært velstående og store lønnsomme selskapene? Ikke en radikal idé. Gjenoppbygge infrastrukturen vår, skape millioner av arbeidsplasser. Ikke en radikal idé. Innvandringsreform. Strafferettsreformen. Det store flertallet av det amerikanske folket støtter begge disse ideene.
Vi klarer å få disse ideene ut der. Ideene slår til. Og spesielt for unge mennesker gir de mening.
Du introduserte nylig en Medicare for All-regning med et historisk antall medsponsorer. Hvorfor tror du så mange demokrater nå hopper på banen med universell, enkeltbetalt helsehjelp?
Det overveldende flertallet av demokratiske velgere støtter nå Medicare for All. Så hvis jeg stiller til valg og jeg ser en meningsmåling som viser at 70 eller 80 prosent av folk sier at vi bør ha Medicare for All, trenger jeg ikke å være den modigste fyren i rommet for å si at jeg tror jeg Jeg kommer til å gjøre det til en del av programmet mitt.
Og forresten, du har mange republikanere i dag som drar nytte av Medicare, og deres sønner og døtre sier: «Min far har Medicare; Jeg vil også ha det." Så du har flertallet av amerikanere og det overveldende flertallet av demokratene som nå støtter det, så for mange kandidater blir det rett og slett sunn fornuft og god politikk.
Tror du fagforeninger har gjort nok for å utdanne medlemskapet deres om trusselen Trump-administrasjonen utgjør mot arbeidernes rettigheter?
President Trump er en bedrager. Han er en patologisk løgner. Og han løy absolutt til arbeidsfolk under kampanjen sin på sak etter utgave etter utgave.
Du vil huske at han fortalte det amerikanske folket at han ikke ville kutte Medicare, Medicaid og Social Security. Likevel brakte han frem et budsjett som ba om et kutt på 1.4 billioner dollar i Medicaid, et kutt på 500 milliarder dollar over en 10-årsperiode til Medicare og et kutt på 64 milliarder dollar til Social Security Disability Fund. På helsevesenet fortalte han det amerikanske folket at han skulle gi «forsikring til alle», og så støttet han lovverk som ville ha kastet så mange som 32 millioner mennesker ut av helseforsikring.
Jeg synes noen fagforeninger gjør en veldig god jobb med å utdanne medlemskapet sitt. Noen fagforeninger gjør det ikke. Det som er veldig, veldig vanskelig i denne epoken med mediekonsolidering og bedriftsmedier generelt er å få ordet ut. Hvis Trump sender ut en slags sprø tweet, vil media om noen minutter skrive om det. Det de ikke skriver om er saker som angår arbeidsfolk og folk med lav inntekt.
Du har sagt at du ikke er fokusert på presidentvalget i 2020 for øyeblikket. Men hvis du skulle bestemme deg for å løpe igjen, hva er årsakene som ville motivert deg til å delta i løpet?
Det jeg har sagt offentlig er den ærlige sannheten. Jeg tror tilfeldigvis at 2018 er det viktigste mellomvalget i mitt liv. Jeg tror ikke at en blå bølge er noe automatisk. Det vil ikke skje uten en enorm mengde arbeid.
Republikanerne har, som du vet, ufattelige mengder penger å sette inn i disse kampanjene, og Trump er forberedt på å jobbe hardt og gå rundt i landet for å samle sine støttespillere, så 2018 er der tankene mine er. Og jeg vil gjøre alt jeg kan for å se at vi avslutter ettpartistyre her der republikanerne har kontroll over senatet og huset. Etter mellomvalget kan vi ta en ny diskusjon.
er nettredaktør på I disse tider.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere