Den vanlige forestillingen om store nyheter er det uvanlige. Journalister er lært opp til å se etter ?mann biter hund? historier — hendelsene som hever øyenbrynene og får oss til å tenke: «Wow!?
Nyheter av det vanlige gjør selvfølgelig også snittet i media, men det er ikke det som freser, og det er ikke egnet til å komme inn på forsider eller sendinger i beste sendetid.
En enkel replikk til medias status quo er at det vi egentlig trenger er mer "hundebitt mann?" og ?hunden biter kvinne? historier. For hver spektakulære begivenhet er det mange andre – like forferdelige eller like fantastiske – som knapt registrerer seg på medienes Richter-skala fordi de skjer hele tiden. Hva som skjelver i folks liv er ofte knapt synlig for det hype-hungrige medieøyet.
Men journalistikk har utfordringen med å spore hva som er vanlig og uvanlig samtidig. En komplikasjon er at viktige pågående realiteter av og til kan få mye oppmerksomhet som følge av medias innfall. En viss sosial sykdom kan plutselig få et utbrudd av nasjonal publisitet fordi redaktører i New York Times bestemte seg for å gjøre det til en side én nyhetsinnslag.
Reporternes flue-på-veggen innbilninger kan forvrenge vår forståelse av hva som skjer i verden. For eksempel, selv om mediedekning ofte forvrider den politiske utviklingen i stedet for bare å skildre dem, holder journalister rutinemessig på forstillelsen om at de bare observerer dramatiske hendelser fra scenen.
Arbeidsdelingen mellom journalister og politikere er faktisk mer åpenbar enn reell. Begge former folks oppfatninger. Begge påvirker direkte sannsynligheten for valgseier og nederlag. Ingen av dem er tilbøyelige til åpent å erkjenne at de trenger hverandre for å utføre sine handler. Og generelt, i stor grad, slurper begge sine levebrød fra de samme bedriftsbunnene.
For 1989 år siden observerte essayisten Walter Karp: ?Nyhetsmediene i Amerika forteller ikke det amerikanske folket at en politisk pisk henger over hodet. Det er fordi en politisk pisk henger over hodet på dem.? Han skrev i juli XNUMX-utgaven av Harpers magasin, og tilbød en vurdering som ikke er mindre relevant - og ikke mer velsmakende - i dag.
?I den amerikanske republikken er faktumet om oligarki den mest fryktede kunnskapen av alle, og våre nyheter holder denne kunnskapen fra oss,? Karp skrev. ?Ved sin underkuelse av pressen har de politiske maktene i Amerika gitt seg selv den største politiske velsignelsen – Gyges? ring av usynlighet. Og de har etterlatt det amerikanske folket dypere forvirret over deres eget lands politikk enn noe folk på jorden. Vårt offentlige rike ligger gjennomsyret av skumring, og vi kaller det skumringsnyheter.?
Likevel er ikke alle bedriftsorienterte funksjonærer like. Utvalget av diskurs og debatt i nyhetsmedier, sørgelig innsnevret, er fortsatt meningsfullt. Selv om de ofte er patetiske med en GOP-vennlig tilnærming, representerer de demokratiske medlemmene av kongressen kollektivt et noe annet sett med valgkretser og interesser enn republikanerne som driver den lovgivende og utøvende grenen. For en teoretiker - spesielt for eksempel en som er personlig isolert fra fattigdom - kan forskjellen være ubetydelig. For noen som bor i en familie som er avhengig av for eksempel inntekt fra den lovlige minstelønnen, kan de spesifikke retningslinjene som gjelder under det amerikanske oligarkisystemet utgjøre en betydelig forskjell.
Det er ikke uvanlig at det økonomiske systemet i USA tar livet av mennesker rett og slett fordi de ikke har penger til å betale for medisinsk behandling, ernæring eller tak over hodet. Det skjer hele tiden, og det er sjelden nyheter. For øyeblikket kan dette være sesongen for å være glad, men utallige amerikanere vil trosse kulden over natten av mangel på kalde penger. Det er ikke uvanlig - faktisk er det en del av det som gjør dette landet ikke så flott.
Hundene fra topp-og-ned klassekrig fortsetter å bite menn - så vel som kvinner og barn. Disse menneskene burde ikke trenge å bite tilbake før slike daglige realiteter er nyhetsverdige.
Og rent praktisk er journalister en del av historien. Rapporteringsbeslutningene deres kan endre det offentlige synet, om så bare et øyeblikk. De bør ikke vente på en prangende eller uvanlig hendelse før de forkynner en virkelig stor historie. Den betydningsfulle nyheten om det typiske er rett foran oss, hver dag, skjult i synlige øyne.
______________________________________
Norman Solomon er medforfatter, sammen med Reese Erlich, av ?Target Iraq: What the News Media Didn?t Tell You.? Hans spalter og andre skrifter finner du på