Denne uken, den mest kjente NBA-spilleren som ennå har spilt i NBA tok til slutt retten. Royce White, rookie-spiss for Houston Rockets, passet opp for deres D-League-lag, det anerkjente Rio Grande Valley Vipers. På atten minutter hadde han sju poeng, åtte returer og fire assists.
Men den større historien var at White spilte i det hele tatt. I flere måneder har 21-åringen sittet ute sesongen i protest: en opprører med en sak. White har kjempet mot Rockets om hvordan de ville takle problemer rundt hans mentale helse. Den første runde draft-plukkeren har en angstlidelse som påvirker hvordan han håndterer alt fra fly til trening. Han har gjort det klart midt i et snøskred av kritikk at hans mentale helse er viktigere enn kontrakten eller karrieren. Gjennom denne vanskelige høsten har White blitt en korsfarer for forandring, og roper ikke bare NBA for å se bort fra psykiske lidelser og behandle ham som "en vare", men også fansen som har sendt ham "hundrevis" av voldelige og spesielt homofobiske trusler. White er ikke homofil, men for noen er det tilsynelatende det å bry seg om din mentale helse.
Inntil et nylig intervju var det imidlertid ikke klart hvor politisk gjennomtenkt, seriøs og til og med revolusjonær idrettsutøver vi har i Royce White. For White handler dette ikke bare om hans kamp eller å endre hvordan NBA-lag behandler psykiske lidelser. Det handler om noe langt større. I sitt intervju påESPNs spin-off-nettsted Grantland med journalisten Chuck Klosterman sa White at spørsmålet vi er redde for å stille i USA er: "Hvor mange mennesker ikke har en psykisk lidelse?" Klosterman svarte: "Hvorfor vil vi ikke snakke om det?"
Whites svar er et for tidene:
Fordi det ville bety at flertallet er psykisk syke, og at vi bør basere all vår politikk rundt ideen om å støtte psykisk syke fordi de er flertallet av mennesker. Men hvis vi fortsetter å tenke på dem som en minoritet, kan vi si: "Du blir der borte og takler problemene dine der borte".... [D]et vokser, og det vokser fordi det er en subtil krig – i Amerika, og i verden – mellom virksomhet og helse. Det er ingen hemmelighet at 2 prosent av den menneskelige befolkningen kontrollerer all rikdommen og ressursene, og de andre 98 prosentene sliter hele livet for å prøve å oppnå det. Ikke sant? Og det som ender opp med å skje er at de 2 prosentene lar de 98 prosentene slite og slite og slite, og de bygger til slutt opp disse stressene og forholdene.*
Som om dette ikke var nok for ett intervju, sa White også at han ønsker å bruke basketball som en plattform for å kjempe for universell mental helsedekning med klinikker i alle lokalsamfunn. Han hevdet at han er villig til å «dø for dette».
Når en idrettsutøver bruker sin hyperopphøyde posisjon til å kjempe for noe som er større enn dem selv, gjør de krav på en mektig tradisjon, bevisst eller ikke. Det er en tradisjon preget av folk som Billie Jean King, Bill Russell og, selvfølgelig, Muhammad Ali. Da jeg hørte på White, ble jeg minnet på noe Ali en gang sa: «All boksingen min, all løpingen min, all publisiteten min, var bare starten på livet mitt. Nå begynner livet mitt – bekjempe urettferdighet, bekjempe rasisme, bekjempe kriminalitet, bekjempe uanstendighet, bekjempe fattigdom. Å bruke dette ansiktet som verden kjenner gjennom berømmelse og gå ut og representere sannheten.»
White er også den sjeldne personen som ønsker å bruke sin berømmelse til å representere sannhet. Det er selvfølgelig et hav av forskjell mellom Royce White og Muhammad Ali når det gjelder atletisk prestasjon og kulturell kapital. Men det er også en mer subtil forskjell. Ali på sitt politiske topppunkt var en del av en massiv antikrigsbølge. Selv om bokseetablissementet og mye av media foraktet ham, hadde han en hær av støttespillere. Sammenlign det med i dag. Det er ingen bølge av mennesker som står opp for rettighetene til psykisk syke. Det er ingen i mainstream-politikken som snakker om den psykiske helsekrisen som pulserer under dagliglivet i dette landet. Det er ingen på Capitol Hill som peker ut hva som er synlig hver dag.
Tenk på all den enorme oppmerksomheten vi gir til våpenvold og fraværet av oppmerksomhet til hva som får folk til å sprekke og bli voldelige i utgangspunktet. Tenk på de tragiske skytingene i Chicago og fraværet av diskusjon om fattigdommen og rasismen som definerer delene av byen der drapene finner sted. Tenk på det psykiske stresset som går foran så mye av volden i lokalsamfunn rundt om i landet. Dette er diskusjonen Royce White vil at vi skal ha, og 21-åringen virker som den eneste i det offentlige liv som ønsker å ha den. Med andre ord, hvis Ali, som ingen andre, på en strålende måte kjørte strykene i en tumultarisk epoke, prøver Royce White noe langt mer skremmende. Han prøver å endre retningen på hele den jævla elven.