Norman Salomon
Når
historien om Viacom og CBS brøt for noen dager siden, nyhetskontoer raskt
avbildet en kamp laget i bedriftens himmel — til mer enn 37 milliarder dollar, den
historiens største mediesammenslåing. Med publikum holdt utenfor rammen, var det
et rosenrødt bilde.
"Analytikere
hyllet avtalen som en god passform mellom to komplementære selskaper,»
Associated Press rapporterte direkte. Nyhetstjenesten fortsatte med å sitere "a
medieanalytiker" som proklamerte: "Det er en god avtale for alle."
"Alle"?
Vel, alle som teller i massemedieberegningen. For eksempel media
analytiker sitert av AP var fra PaineWebber investeringsselskap. "Du trenger å
vær stor," forklarte Chris Dixon. "Du må ha en global
tilstedeværelse."
Dixon
dukket opp igjen neste morgen i hovedartikkelen til The New York Times,
sammen med andre høyfinansstrateger. En kvinne på Merrill Lynch var enig med det
hans positive syn på Viacom-CBS-kombinasjonen. Det samme gjorde en fyr fra ING Baring: «Du
kan bokstavelig talt velge en annonsørs behov og markedsføre denne annonsøren på tvers av alle
de demografiske profilene, fra Nickelodeon med de yngste forbrukerne til CBS
med noen av de eldste forbrukerne."
In
synkronisert med det utbredte mediespinnet, viet Times mye blekk til å vurdere
annonsørbehov og demografiske profiler. Men for den avgjørende første dagen av
Times-dekning, fiender av Viacom-CBS-konsolideringen fikk ikke et ord inn
kantvis.
De
Washington Post ga i mellomtiden en lignende ode til den nyeste og beste
mediesammenslåing, pause akkurat lenge nok for noen få dissonante notater fra media
kritiker Mark Crispin Miller: "Konsekvensene av disse fusjonene for
journalistikk og kunst er enorm. Det virker for meg at dette er, av noen
definisjon, en udemokratisk utvikling. Mediesystemet i et demokrati burde
ikke bli overdrevent dominert av noen få veldig mektige interesser."
Amen.
Men
samlet sett, store medier - blir større hele tiden - tilbys bare smale
og muntre perspektiver på betydningen av den enorme fusjonen.
timer
etter kunngjøringen ble landets mest innflytelsesrike TV-nyhetsprogram sendt
uvitende parodi på bedriftsvennlig dekning. "The NewsHour med Jim
Lehrer" inneholdt et intervju med to gjester. Det var vanskelig å si det
finansanalytiker bortsett fra journalisten Ken Auletta.
Knapt
kunne kvele et smil som svar på Lehrers strandballspørsmål, sa Auletta
gjentar at "større er bedre." Ingen gadd å nevne det
Auletta – for tiden stabsskribent for The New Yorker magazine – kan neppe være det
forventes å komme med sterke innvendinger mot den jevne fremmarsjen av mediemonopolisering.
Tross alt er eieren av The New Yorker et ekspanderende mediekonglomerat,
Advance Publications, som har en rekke glansede magasiner, inkludert Vogue,
Glamour og selv. Vanligvis er folk i glassskyskrapere lite tilbøyelige til å kaste
steiner.
Nyheter
kontoer fortsetter å fokusere på markedsandelsbeskjeftigelsen til investorer og topp
ledere. For god ordens skyld er dekning av fusjoner og oppkjøp nå rutinemessig
fylt med ulike permutasjoner av metaforer som sammenligner finansiell trilling og
handler om intime menneskelige relasjoner.
"The
En avtale på 37.3 milliarder dollar slutter seg ikke bare til to enorme medieselskaper," en New York
Times-artikkel erklærte forleden, "men to overdimensjonerte bedrifter
personligheter i et ekteskap som ble fullbyrdet etter en to år lang flørt og
en kort, men møysommelig intens to ukers ekteskapssamtale." Uff. (Is
er det en sublimeringskrise i amerikansk journalistikk?)
Kanskje
verst av alt er den unnvikende tonen som nå preger så mange nyhetssaker om
mediekonsolidering. "Fusjonsimpulsen," konkluderte en Times-artikkel
forrige onsdag, "er drevet av troen på at i en tid med økende
usikkerhet i mediebransjen, er det en fordel å eie både de
programmering og distribusjonsnettverk."
Oversettelse:
Med den føderale regjeringen tjener mer og mer som muliggjører i stedet for
regulator av rovvilte konglomerater, kjenner mediebransjen få grenser.
I dag,
noen store selskaper sitter på luftrøret til det første endringsforslaget.
I mellomtiden gisper mange journalister – og offentligheten for øvrig – etter det
oksygen av offentlig diskurs som lar demokratiet puste.
Med
sjeldne unntak, nyhetskanaler har dekket Viacom-CBS-avtalen som en virksomhet
historie. Men mer enn noe annet er det en historie med forferdelige implikasjoner for
mulighetene for demokratiske medier når det 21. århundre kommer i gang.
Norman
Solomon er en syndikert spaltist. Hans siste bok er "The Habits of
Svært villedende media."