Det var en alt for kjent scene i Afula 19. mai 2003. Skrik, sirener og blodfarget jord. Da Hiba Daraghmeh detonerte eksplosivene som var festet rundt henne like utenfor et kjøpesenter, tok hun livet av tre uskyldige mennesker på en svært brutal måte. De fleste av den amerikanske offentligheten vet om dette, ettersom det raskt ble overskriftsnyheter på TV-skjermer og fotografier av skrekk prydet forsiden til de fleste amerikanske toppavisene. Samme dag, i noe som virket som en annen verden, var slektninger til 13 år gamle Khaled Naser i sorg. Han hadde blitt skutt til døde tidligere samme dag av israelske tropper. Skjebnen hans var ikke verdt en overskrift, for det var selvmordsbomber som pressen fokuserte på de siste dagene som trusler mot et nytt fredsforslag i Midtøsten.
Innen 48 timer fra lørdag 18. mai var det fem selvmordsbombeangrep i Israel og de palestinske områdene. Denne plutselige økningen i angrep ble pekt på av alle store amerikanske medier som å ha potensialet til å avspore president George Bushs nye Midtøsten "veikart". Chicago Tribune overskriften 20. mai med "'Road Map' In Peril." USA Today erklærte det "In Tatters", og den Washington Post kunngjorde "Fredsplan i fare." En tidligere Post overskriften uttalte at "Bombingen undergraver fredsplanen." Som svar på en bombing i Jerusalem-forstaden French Hill (som teknisk sett ligger på den okkuperte Vestbredden) søndag, der syv israelere mistet livet, avlyste den israelske statsministeren en planlagt reise for å se president Bush hvor de to skulle diskutere veikartplan. Reuters publiserte en overskrift den dagen som erklærte: "Selvmordsbombing truer fredsplanen". Sharons kansellering ble akseptert av amerikanske medier som et rimelig svar på en økning i terrorangrep, og palestinske fraksjoner ble sett på som forsøk på å stoppe det som ellers var en pågående prosess. Som et resultat blir den amerikanske offentligheten fortalt at palestinske militanter, om ikke de palestinske myndighetene, er det eneste som blokkerer veien til fred.
Den 1. mai, samme dag som president Bush avduket sin veikartplan, startet den israelske hæren en større invasjon dypt inn i Gaza by på Gazastripen. Støttet av tunge rustninger og helikoptervåpen, kjempet de israelske styrkene seg frem til en fem-etasjers leilighet der en mistenkt militant bodde i det overfylte Shijaia-området. En større skuddveksling fulgte med kuler som styrtet inn i tilstøtende hjem, og varte fra kl. 1 til 5 da israelerne til slutt sprengte bygningen. Til slutt ble 13 palestinere inkludert to små barn og en eldre mann lagt døde. En av Sharons talsmenn, David Baker, forsvarte angrepet, og hevdet at "disse aktivitetene vil fortsette hvor og når de er nødvendig, uten en forbindelse til andre hensyn utenfor." (Washington Post, 1. mai 2003)
Mens palestinske tjenestemenn var raske til å peke på Gaza-angrepet som en demonstrasjon av at Israel var ute etter å sabotere Bushs veikart, var det få i amerikansk presse som tok det opp. Absolutt ingen store amerikanske medier hentydet til denne hendelsen da de diskuterte den nylige bølgen av selvmordsbomber. Israelske angrep fortsatte imidlertid, inkludert et attentat på en topp Hamas-sjef den 8. mai og store inngrep i Khan Younis og Beit Hanoun hvor dusinvis av hjem ble revet med mange skadde og mange ble hjemløse.
Den israelske metoden «skyt-først» krevde flere liv unødvendig i samme periode. 8. mai skjøt og drepte israelske snikskyttere utenfor Khan Younis uten forvarsel en psykisk utviklingshemmet mann. Samme dag ble Zaher Hamad al-Shouli, et daglig syn ved det israelske sjekkpunktet utenfor Nablus skutt og drept mens han kjørte varer over. Også i Khan Younis 12. mai ble to bønder skutt mens de jobbet på åkeren deres, og en ble drept. To dager senere skjøt israelske soldater ved Netzarim-sjekkpunktet tre palestinske politimenn til døde mens de var på vakt på sin vanlige post. Ifølge Palestine Red Crescent Society ble 1 palestinere drept mellom Bushs kunngjøring av veikartet 58. mai og mandagens selvmordsbombing, inkludert ti barn. I nesten hvert eneste av disse tilfellene hevdet palestinere at Israel forsøkte å forstyrre fredsprosessen. Amerikanske medier ga lite oppmerksomhet.
Faktisk, i tiden frem til kunngjøringen av veikartet og etterpå, kom Sharons regjering med flere kunngjøringer knyttet til reservasjoner med planen, og ingen offisiell aksept kom noen gang. Flere sentrale bestemmelser i veikartet har lenge ikke vært oppe til forhandlinger for Sharons regjering, som kompensasjon til palestinske flyktninger og begrensning av bosettingsaktivitet i de okkuperte områdene. Selv da utenriksminister Colin Powell besøkte Sharon forrige uke for å diskutere bosettinger, uttalte den israelske statsministeren i New York Times (14. mai 2003), "I mitt sinn er ikke dette et problem i horisonten akkurat nå." Uken før, 8. mai, Londons Uavhengig dedikerte en fullstendig artikkel for å merke seg at Sharon ville nekte å forhandle om noe før de palestinske myndighetene ga avkall på kravet om en "rett til retur" for palestinske flyktninger. Mens den palestinske statsministeren Abbas offentlig la ned alle forbehold til den USA-støttede planen, har Ariel Sharons regjering reist ikke mindre enn femten bekymringer som de sier hindrer den umiddelbare implementeringen. Stille i bakgrunnen sendte Sharon den israelske turistministeren Benny Elon for å besøke USA i begynnelsen av mai for å aktivt kampanje mot Bushs veikart og enhver forestilling om en uavhengig palestinsk stat. Rett før reisen, erklærte den messianske ministeren Elon i den israelske dagligdagen Ha'aretz at islam «er på vei til å forsvinne».
Mens amerikanske medier bemerket Sharons avsky for Bushs plan, inkludert en New York Times redaksjonen 7. mai ser det som en "utsettelsestaktikk", det har ikke vært overskriftsnyheter. Få amerikanske aviser har gitt mye plass til hindringene Sec. Powell møtte på sitt møte med Sharon, eller at Sharon skulle møte president Bush for å protestere mot deler av veikartet som han mislikte. I mellomtiden har Abbas' innrømmelser blitt ignorert. Da Powell forlot Israel i forrige uke, forseglet den israelske regjeringen grensene til Gazastripen fra alle internasjonale, og hindret FN og hjelpearbeidere i å komme inn. Også dette fikk liten oppmerksomhet i pressen og ingen omtale i nattnyhetene.
Nå i kjølvannet av de mye omtalte terrorangrepene, har den amerikanske pressen med forsidenyheter og tv-varsler potensielt fått publikum til å tro at det bare er palestinerne som ikke bare blokkerer fredsinnsatsen, men er de eneste som fortsetter volden. . Ikke en stor avis knyttet bølgen av Hamas-bombing til Israels fortsatte attentat mot Hamas-ledere, inkludert det nylige drapet på Iyad Bek for to uker siden. Dette ville ikke være første gang det så ut som om Sharon prøvde å provosere palesitniske militanter. Den 23. juli 2002, samme dag som Hamas og Islamsk Jihad skulle kunngjøre en første gangs ensidig våpenhvile, slapp et israelsk jetfly en bombe på 500 pund mot hjemmet til en topp Hamas-sjef, Saleh Shehade, og drepte ham og 16 andre, inkludert ni barn. Ingen store amerikanske medier antydet at kanskje de nylige bombingene var akkurat det Sharon håpet på, for å gi ham en unnskyldning for ytterligere å forhindre enhver fredsinnsats. Bare den Chicago Tribunesin rapport om mandagens bombing inkluderte det faktum at Israel nektet å akseptere Bushs plan i åpningsavsnittet.
Ettersom USA har vist seg så sentralt i å bestemme forløpet til den ondskapsfulle israelsk-palestinske konflikten, fortjener den amerikanske offentligheten pressedekning som vektlegger alle hendelser i regionen like mye. Når bare selvmordsbomber får overskrifter, er gjennomsnittsamerikanere lett forledet til å tro at de fleste om ikke alle palestinere er imot fred og ønsker å fortsette å angripe sivile. Det er også et ansvar for å informere lesere og seere om alle aspekter når de trekker slutninger. Amerikanske medier var raskt ute med å rapportere at de nylige bombingene ville skade fredsprosessen, men de la lite merke til de mange hindringene som Ariel Sharons regjering har plassert, eller den israelske hærens fortsatte uprovoserte angrep på palestinske byer. Uten en bedre balanse og dypere dekning av dette emnet av pressen, vil Bushs veikart sannsynligvis mislykkes, og amerikanerne vil ikke forstå hva de virkelige årsakene var.
Ben Granby er frilansskribent og tidligere frivillig ved Al Mezan Center for Human Rights i Gaza by, Gazastripen.
Mer om mediedekning av okkupasjonen.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere
