Så snart jeg landet i Roma, oppdaget jeg at jeg ikke lenger kunne få tilgang til russiske medier overhodet. Dessverre, trusler av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at Europa skulle kutte alle forbindelser med "Russlands propagandamaskin" ble tatt på alvor av den italienske regjeringen.

Som journalist var det en stor knipe å ha tilgang til bare én side av krigen mellom Russland og Ukraina. Hvordan kan man utvikle et avrundet syn på en så kompleks problemstilling når bare en ensidig fortelling om krigen får forplantes?

Selvfølgelig er problemet utbredt og har rammet store deler av det «demokratiske» Europa. Kontinentet som ofte har rettferdiggjort sine politiske og militære intervensjoner i andre deler av verden i navnet til å spre demokrati, klarer ikke å følge det mest grunnleggende prinsippet for demokrati: ytringsfrihet.

Oppdagelsen fikk meg til å huske nylige kommentarer fra den fremtredende amerikanske intellektuellen Noam Chomsky, som fortalte meg i en intervju: "Dette er et nivå av hysteri jeg aldri har sett selv under andre verdenskrig."

Italias posisjon er imidlertid spesielt unik. Fascismen dukket opp her først i 1921. En uhyggelig allianse mellom fascistiske og nazistiske styrker i 1936 tvang Italia inn i en eksistensiell kamp, ​​noe som førte til en kostbar borgerkrig. Akk, på noen måter har Italia ennå ikke helt løst sitt ideologiske dilemma, til tross for det offisielle beseire av fascistene i 1945 og den påfølgende henrettelsen av Benito Mussolini.

Det er mye bevis som tyder på at gammeldags fascisme i Italia aldri ble fullstendig utryddet: oppstarten av La Lega-partiet i Nord-Italia på 1980-tallet og dets raske fremvekst til maktsentrene i Roma, kombinert med returen til korporatismen, den ideologiske forløperen til fascismen, under Silvio Berlusconis regjering i 1994, og mye mer.

Mens jeg gikk på et fjell i Lazio-regionen, snublet jeg over en landsby der store plakater av unge Mussolini ble solgt til turister. Sjokkerende, i det minste i begynnelsen, innså jeg at i noen deler av Italia fortsetter arven etter fascismen å registrere seg som et følelsesmessig belastet emne. For noen var det faktisk den gyldne æraen til det moderne Italia.

Derfor er det mest alarmerende å være vitne til den forferdelige sensuren som pågår i Italia og andre europeiske land. Selv om mainstream italienske politikere nekter å anerkjenne at regjeringen i Roma tar i bruk mange av de fascistiske egenskapene som definerte landet for et århundre siden, tyder bevis på noe annet.

Som enhver annen ideologi blir fascismen stadig omdefinert og omtolket. Men kjerneelementene i fascistiske tendenser – den økende innflytelsen fra selskaper og oligarker, mediesensur, nedbryting av dissens og overvekt på militarisme og nasjonalistiske symboler – forblir uendret.

Italias tilbakevending til «korporatisme» er ikke helt unik, tatt i betraktning de politiske strukturelle endringene som pågår i andre «liberale» vestlige samfunn. Det unike med den italienske modellen kan imidlertid ikke skilles fra landets egne historiske konflikter og aktuelle politiske dynamikk.

Tatt i betraktning sosialistiske krefters rolle i Italia for å beseire fascismen i første halvdel av 20-tallet, er man kanskje overrasket over å høre at sosialistiske politiske strømninger er minst relevante i italiensk politikk, spesielt hvis vi tar i betraktning graden av klasseulikhet og fattigdom i mye av landet. Italias sindacati confederati (Trade Unions Confederation), som i det minste i teorien er ment å føre en "klassekamp" for like rettigheter, har selv omfavnet den eksisterende bedriftsmodellen, og dermed bli, med ordene til den tidligere italienske politikeren Gianfranco Borghini, det "svake leddet i det økonomiske systemet."

De som tør operere utenfor plassen som er tildelt sindacati confederati, som dermed engasjerer seg i sin egen versjon av klassekamp, ​​er utsatt for faren for gjengjeldelse fra regjeringen. 19. juli var for eksempel nasjonale ledere for SI COBAS-forbundet, Mohammed Arafat, Carlo Pallavicini og Bruno Scagnelli, arrestert og siktet for: "Konspirasjon for å begå privat vold, motstand mot en offentlig tjenestemann, sabotasje og avbrudd av offentlig tjeneste."

Romas politikere nøler ikke med det forråde ånden i Italias antifascistiske grunnlov – en av de mest progressive overalt i verden – som tydelig sier at «Italia avviser krig». Hundrevis av millioner dollar har blitt sendt eller pantsatt av Roma støtte Ukraina i krigen med Russland.

Italienske politikere, som nå er klare for nok et stortingsvalg planlagt til 25. september, er tungt investert i den anti-russiske krigsretorikken, og er derfor ivrige etter å presentere seg selv som Italias frelsere. Desperat etter stemmer har Italias nåværende utenriksminister Luigi Di Maio nylig fordømt et angivelig forsøk fra Moskva på å blande seg inn i italienske valg. Han tiltalte hans rivaler om å «være stille» om den antatte russiske innblandingen – et språk som minner om år med pruting blant amerikanske politikere.

Italia er ikke unntaket. Andre europeiske land følger etter når det gjelder nasjonalistisk retorikk og økende militarisme, med spesielt Tyskland som vil ha største Europeisk militær.

Alt dette gir næring til allerede eksisterende populistiske og rasistiske fenomener, som før krigen i stor grad var dedikert til målretting mot flyktninger og innvandrere.

Mens politikere ofte er klare til å utnytte enhver begivenhet for å stige til eller forbli ved makten, må Europa trå forsiktig ved å reflektere over sin fortid, nemlig det faktum at ekstrem nasjonalisme og populisme vil sannsynligvis føre til noe virkelig uhyggelig og potensielt destruktivt. På mange måter var andre verdenskrig et resultat av en lignende virkelighet.

---